tirsdag 6. august 2013

Grunntankar i Romarbrevet XIV. Kap. 4,13-17

13 For det var ikkje ved lova Abraham eller ætta hans fekk lovnaden om at han skulle bli arving til verda, men ved den rettferda ein får ved tru. 14 Er det dei som held seg til lova, som er arvingar, då er trua utan meining og lovnaden sett ut av kraft. 15 For lova kallar fram vreide, men der det ikkje finst lov, finst det heller ikkje lovbrot. 16 Difor fekk han lovnaden fordi han trudde, så alt skulle vera av nåde. Då kan lovnaden stå fast for heile etterslekta hans, ikkje berre for dei som har lova, men òg for dei som har same tru som Abraham. For han er far for oss alle, 17 som det står skrive: Eg har gjort deg til far for mange folk. Han er vår far i Guds auge; for han trudde Gud, han som gjer dei døde levande og byd at det som ikkje er, skal bli til.

 Vers 13 lærer oss noko underleg: Den som trur på Guds løfter er ikkje berre er rettferdig for Gud men også arving til verda. Kristne flest tenkjer vel helst at dei er arvingar til himmelen. Og det er rett. Men at me også er arvingar til verda er ein heller ukjent tanke. Er me ikkje på veg bort frå verda då? Er ikkje verda ein farleg plass for oss kristne som me bør halda oss lengst mogeleg unna. Nei, seier Jesus i Bergpreika, verda tilhøyrer Jesu disiplar Ho er deira arv. 

Dette må me forstå i lys av misjonsbefalinga der Jesus byd disiplane sine å gjera alle folkeslag til hans læresveinar. Det er MENNESKA i verda som er vår rettkomne arv. Jesus har kjøpt dei med sitt eige blod, og me kan gjera krav på dei overfor han som held dei fanga i synd og vantru, nemleg djevelen. Er me sterke nok til det? Ikkje i oss sjølve, men me går fram i Jesu namn og Andens kraft, og då er me ustoppelege, og djevelen må vika og gje frå seg byttet sitt når me gjer krav på det. For kvar som vender om og kjem til tru, blir me som kyrkje rikare enn før. 


Guds lover kan ikkje gjera nokre som helst til Guds barn. Dei kan ikkje lækja oss eller fjerna syndene våre, berre gjera oss skuldige innfor Gud, og diagnostisera oss. Lova er som ein moderne MR-maskin  som avslører vår indre skade, vårt djupe begjær etter å skaffa oss ting som kan tilfredsstilla lystene våre. Me treng å bli forvandla. Lova kan ikkje gjera det, berre evangeliet om Jesus Kristus. Deter den medisin Gud har skrive ut for oss syndige menneske. Trur me på Jesus, blir me straks frelst, fødde på nytt, men også smått om senn lækte for vår skade. 

Jødane og arabarar rosar seg av å vera Abrahams barn. Men det er dei i Guds augo berre dersom dei trur på Jesus.  For det gjorde Abraham, og dei som skal vera hans barn, må tru som han trudde. Gjennom denne trua blir me alle adopterte av Gud, og slik blir me Abraham sine medarvingar, og løftene Gud gav Abraham, blir gjort gjeldande også for oss, dvs. eg vil vera din Gud og du skal vera mitt folk og i deg skal alle ætter på jorda velsignast.