torsdag 19. november 2026

Pakt med døden

 Det står nokre underlege og aktuelle ord i profeten Jesaja 28,14-15: 

14 Difor, høyr Herrens ord, de spottarar

som herskar over dette folket i Jerusalem!

15 For de seier:

«Vi har gjort pakt med døden

og gjort avtale med dødsriket.

Når flaumen kjem fløymande,

skal han ikkje nå oss.

For vi har gjort løgn til vårt ly

og gøymt oss bak svik.»

Heldigvis fekk ikkje forslaget om å setja ned ein offentleg kommisjon for å utarbeida ei utgreiing av aktiv dødshjelp i Noreg fleirtal i Stortinget. Det hadde vore å starta utarbeidinga av ei pakt med døden. 

Det er underleg kor stort trykk det er på denne saka no, og "frivillig livsavslutning" bli av Venstre og FrP framstilt som humanitet, som den beste helsehjelp for lidande menneske. 

Men her spelar språket ei viktig rolle. Kva ville skjedd om dødshjelp (det er jo alltid flott å hjelpa folk) vart kalla pasientdrap? For det er jo DET dette er. Ja, då hadde kanskje ikkje vore så lett å røyste for eit slikt forslag for nokon som helst. For drap kling ikkje så godt som hjelp. 

Difor lagar ein eit språk fullt av løgn og svik slik at døden blir ein ven. Men Bibelen er krystallklår: Døden er ein fiende som gjer oss utilgjengelege for kvarandre, og det er Kristus som har fått nøklane til døden og dødsriket, ikkje helsevesenet. 

Døden får nok, og abortlova er ei pakt med døden som sikrar han levering av 40 norske barn dagleg. Me treng ikkje fleire slik avtalar med dødsriket.  

onsdag 18. november 2026

Dødshjelp

Dødshjelpdebatten reiser seg med jamne mellomrom, og for kvar gong det skjer, jo heftigare blir det. 

Bakgrunnen denne gongen er eit forslag frå Venstre i Stortinget om å få saka utgreidd. Heldigvis vart dette nedstemt i går. Men trykket aukar. 

"Dødshjelp" eller "friviljug livsavslutning" som det så fint heiter, er ein forførande språkkonstruksjon. Reine drap blir framstilt som noko positivt og humant. Det er djevelske forføringar med røter attende til Edens hage. 

Språket vårt skal jo skildra røyndomen slik han er, ikkje tilsløra. Men det å produsera nyord som skal gjera det negative til noko positivt, er ein gamal kunst som er aller best skildra i George Orwells kjende roman 1984. 

Det er no viktig å halda fast på nokre enkle prinsipp: Helsevesenet skal tilby livredning, lækjedom, smertelindring og trøyst, ikkje livsavslutning. Skal det gjerast, må andre instansar på banen. 


lørdag 3. oktober 2026

"Herren har teke bort vanæra mi."

 



Elisabeth, mor til Johannes døyparen, sa då ho i høg alder var blitt gravid: "Herren har teke bort vanæra mi". Heile livet hadde ho og Sakarja vore barnlause. Men så greip Herren inn og gjorde eit under, og Elisabeth vart mor, og Sakarja far. 

«Han har teke bort vanæra mi.»

Elisabeth visste at ho bar på eit barn og ikkje ein celleklump.
Ho visste at ho hadde blitt mor. Ho visste at Johannes ikkje var ein del av hennar kropp, han hadde ikkje ein gong hennar kjønn. Korleis kan dagens kvinner seia at gutefoster er ein del av deira kropp? Ikkje noko foster er ein del av mora sin kropp. Barnets DNA er heilt annleis enn mora sitt. Provosert abort er babydrap, korkje meir eller mindre.

På Elisabeth si tid var det gjerne slik at det var ei vanære for ei kvinne å ikkje få barn. Det var ingen som då visste at barnløysa like gjerne kunne skuldast mannen som kvinna. 

Men same kva som var grunnen, så skjedde underet, og Elisabeth opplevde det som at ei tung bør vart teken bort frå henne. 

Så kjem eg til sjølve saka: Den vanæra som vart teken bort frå Elisabeth, er liten i høve til den vanæra han har løfta av våre skuldre.

I Romarbrevet 3,23 står det at "me har alle synda, og står utan ære innfor Gud". Det er sanninga om oss menneske. Syndene våre er skammelege og ufyselege, om dei ligg i dagen eller under overflata, og me har ingenting å rosa oss av i møte med Gud, ei heller med kvarandre. Difor blir me oppfordra til å kalla på Jesus, innrømma syndene våre for han, lukka han inn i hjarto våre. Då dekkjer han oss med tilgjeving og nåde. Vanæra vert erstatta med ære, og sorg med glede, strid med fred og åndeleg armod med åndeleg rikdom. Kan du tenkja deg noko større?

Og så eit ord til alle pastorar og kristenleiarar. Kanskje har du strevd i årevis med å vinna menneske for Gud, men utan å lukkast. I år etter år har du våre åndeleg ufruktbar, og sunn og normal kyrkjevekst har du måtta sjå langt etter. Fatt mot. Gud vil gjera eit mirakel i livet ditt og i kyrkja di, og du vil oppleva at folk du vitnar for tek imot bodskapen og vender om til Gud, og kyrkjelyden din som var uproduktiv, vil stå fram som ei lukkeleg mor til mange nye barn, (Salme 113,9) og du kan stå fram og seia: "Herren har teke bort vanæra mi!" 


lørdag 5. september 2026

Ingen forfølgde kristne får lenger koma til USA

 Christian Daily melde i går at i budsjettåret 2025-2026 har USA ikkje teke imot og gjeve opphald til ein einaste forfølgd kristen. Dette trass i at forfølginga av kristne verda over aldri har vore så intens som akkurat no.

Det er Open Doors US og organisasjone World Relief som legg fram desse tala i den årlege rapporten sin «State of the Golden Door: Evaluating U.S. Refugee Resettlement and Asylum in Light of Global Christian Persecution».

Det har skjedd ei stor endring i USA sin asyl og flyktningepolitikk, også andsynes kristne. I 2024-2025 fekk 30 000 frå religiøst forfølgde minoritetar opphald i USA. Inneverande budsjettår altså null. På sokkelen til fridomsgudinna ved innseilinga til New York står det: "The Golden Door". No er denne gylne døra blitt slamra att i andletet på forfølgde kristne, i tillegg til at mange det siste året er blitt jakta ned av immigrasjonspolitiet, og sendt ut av landet til tredjeland som Panama.

Donald Trump sa han gjerne ville hjelpa kristne i Nigeria som kvar veke blir slakta ned av islamistar, og så sende han bombefly for å bomba islamistane i fillebitar. Det er sjølvsagt ein umåteleg tøysete måte å gjera det på når me ser at han samsstundes ikkje let ein einaste kristen i landet får koma til USA. (Dei får Ikkje koma til Noreg heller forresten. Norsk UD går langt i å bagatellisera lidingane deira, og kallar det som skjer for etnisk konflikt og ikkje forfølging).

Både kristne konvertittar frå Iran, og forfølgde baptistar frå det borgarkrigsråka Myanmar, i dette høve karenfolk, er blitt råka. På same tid har Trump-administrasjone merkeleg nok opna dørane for kvite sørafrikanarar som etter seiande er utsette for rasistiske åtak frå den svarte majoritetsbefolkninga. At dette kan vera eit problem i Sør Afrika er sikkert mogeleg, men Open Doors US og World Relief, som står bak rapporten som ligg til grunn for dette innlegget, meiner at problema som kvite sørafrikanarar står andsynes, er for ingenting å rekna i høve til det som kristne i Nigeria, Kina, Pakistan, Iran , Somalia og Afghanistan opplever.


torsdag 3. september 2026

Landesorg

 For første gong i moderne tid er det landesorg i Noreg. Den varer fram til 9.september då konge Harald V skal gravleggjast. Politikarane våre er pålagd borgfred, og skal ikkje gå i tottane på kvarandre, og det blir flagga på halv stong over heile landet.

Eg synest dette er ein fin ting. Det gjev oss nordmenn endeleg ein sjanse til å la ting få setja seg litt, tid til å reflektera over både livet, døden og det som kjem etterpå. Det treng me verkeleg. Det hektiske kvardagslivet mange lever har lett for å gjera oss overfladiske. 

I dag har eg signert kondolanseprotokollen som er lagt ut på kongehuset si nettside. Eg skreiv at eg føler meg litt farlaus etter at kongen døydde, at det gode humøret hans, latteren, omsorgen, medkjensla og klokskapen han utstrålte var ei kraft både i mitt og andre sine liv, ei kraft som vil vera der og inspirera oss lenge enno. 

Eg går ut frå at biografane hans no er i full gong med bokskriving (eg håpar det også gjeld Harald Stanghelle). 

mandag 10. august 2026

Biskop Ceirion H Dewar sitt brev til kong Charles III

 

Biskop Ceirion H Dewar

Dette brevet sende den anglikanske biskopen Ceirion H Dewar til kong Charles III i mars dette året. Det er verkeleg verd å lesa, og kunne like gjerne vore sendt til vår eigen kong Harald V: 

Til: Hans Majestet, Charles III, konge av Storbritannia og rikene, øvste leiar for Den engelske kyrkja, berar av den eldgamle tittelen «Forsvarar av trua».

Dykkar Majestet, eg skriv ikkje til deg som politikar eller kommentator, men som ein av dine trufaste undersåttar. Som biskop i Kristi kyrkje, ikkje kan teie medan dei kristne grunnvollane i dette riket vert jamt og trutt rivne ned.

Herre, det finst augneblink i livet til ein nasjon der det å teie vert ei form for svik. Dersom eg nekta å tale til Deres Majestet no, ville dette vere eit slikt augneblink.

I meir enn tusen år har krona i dette riket stått i høgtideleg pakt med den kristne trua. Lovene i dette landet vart forma av henne. Fridomane til folket vårt vart næra av henne. Samvitet til sivilisasjonen vår vart danna av henne. Frå klostera i mellomalderens England til kyrkjene i landsbyane våre, frå forkynninga til reformatorane til misjonsiveren som bar evangeliet til verdas endar, har den kristne trua ikkje berre påverka Storbritannia — ho har definert henne.

Men i dag vert denne arven stille, men medvite, undergraven. Over institusjonane i denne nasjonen veks det fram ein fiendskap mot trua som bygde dei. Kristen tru vert spotta i det offentlege rom. Kristen moral vert avvist som intoleranse. Kristne institusjonar vert pressa til å gje opp læra for å tilpasse seg tidsånda. Innanfor sjølve kyrkja som ber namnet England, har det reist seg røyster som ser ut til å vere meir opptekne av å spegle tidsånda enn å forkynne den evige sanninga i evangeliet.

Samtidig, utanfor kyrkjene våre, talar sterke politiske rørsler ope om å fjerne kristendommen frå sin historiske plass i livet til denne nasjonen. Det som før vart kviskra, vert no sagt høgt: at Storbritannia må bli ein post-kristen stat.

Det er i denne samanhengen eg skriv til deg, Dykkar Majestet. For den britiske krona står ikkje utanfor denne krisa. Monarken i dette riket ber ein tittel som ikkje berre er historisk, men heilag i sitt opphav og meining: Forsvarar av trua. Desse orda er ikkje til pynt. Dei er eit kall. Dei talar om ein monark som ikkje berre skal leie kyrkja sine seremoniar, men stå som ein vaktar av den kristne arven til nasjonen.

Likevel spør mange av dine undersåttar no, med aukande uro: “Kven vil forsvare denne arven i dag?” Dei ser ein nasjon drive bort frå grunnvollane sine. Og dei spør om krona vil teie medan denne arven vert rive ned.

Dykkar Majestet, lat meg vere så frimodig å påpeike at kroningseden din ikkje var ein poetisk formalitet. Det var ein høgtideleg lovnad gjeve framfor Gud om å halde oppe og verne den protestantiske, reformerte religionen som er fastsett ved lov. Desse orda bind samvitet til monarken. Dei minner krona om at makta hennar ikkje berre er konstitusjonell, men moralsk. Monarken er ikkje berre eit symbol på nasjonal kontinuitet, men ein forvaltar av den åndelege arven som har forma dette riket.

Historia kjenner til augneblink der kongar og keisarar vart konfronterte av kyrkja og minna om at makta deira står til ansvar for Gud. På 300-talet stod Ambrosius av Milano framfor keisar Theodosius I og minna han om at sjølv herskaren over eit imperium må bøye seg for Kristi moralske lov. Denne tradisjonen med profetisk vitnemål har aldri forsvunne. Og det bør han heller ikkje. For når herskarar gløymer grunnvollane makta deira kviler på, må kyrkja tale — ikkje med fiendskap, men med heilag klårleik.

Difor skriv eg dette, Dykkar Majestet: Den kristne karakteren til denne nasjonen er under djup og aukande åtak. Dersom krona ikkje står tydeleg og modig opp til forsvar for denne arven, vil historia skrive at vaktarane av Storbritannias institusjonar såg på i stillheit medan grunnvollane vart fjerna.

Saka vi står overfor, handlar ikkje om nostalgi. Det handlar om sivilisasjon. Fjern kristendommen frå historia til Storbritannia, og du skaper ikkje eit nøytralt samfunn — du skaper eit moralsk vakuum. Og historia lærer oss at moralske vakuum aldri står tomme lenge.

Dykkar Majestet står no ved eit vegskilje som få monarkar i moderne tid har møtt. For erosjonen av Storbritannias kristne arv vil ikkje til slutt bli dømd ut frå talar i parlamentet eller debattar i pressa. Han vil bli dømd ut frå om dei som har fått i oppdrag å vakte våre eldgamle institusjonar valde å forsvare dei — eller berre å sjå på medan dei vart gjevne opp i stillheit.

Du kan sjå på den stille oppløysinga av Storbritannias kristne identitet. Eller du kan reise deg til det eldgamle ansvaret som er gjeve til krona og tale klårt om trua som bygde dette riket. Den første vegen krev lite mot. Den andre vil krevje mykje. Men det er den vegen historia heidrar.

Dykkar Majestet sine undersåttar ber ikkje om religiøs tvang. Dei ber om leiarskap. Dei ber om at monarken som ber tittelen «Forsvarar for trua», skal hugse kva denne tittelen betyr. Dei ber om at krona skal høyre det veksande ropet av smerte frå kristne over heile landet som kjenner at den åndelege arven til nasjonen deira vert gjeven opp utan motstand. Og dei spør om krona vil stå saman med dei.

For trua som har forma Storbritannia, er ikkje berre ein kulturell prydnad. Ho er kjelda som lovene våre, fridomane våre og den moralske førestellingsevna vår har sprunge ut frå. Om ho vert kasta til side, vil nasjonen oppdage — for seint — at ho har skore seg laus frå sjølve røtene som heldt henne oppe.

Dykkar Majestet, for mange er krona eit symbol på makt. Men for Gud er ho òg eit symbol på forvalting. Og forvalting ber med seg plikta til å forsvare det som er gjeve i varetekt. Må Gud den allmektige gje Dykkar Majestet visdom til å forstå denne tida, og mot til å oppfylle det heilage ansvaret som er gjeve til krona.

Med truskap,

Biskop Ceirion H. Dewar FSHC (Fellow of the Society of the Holy Cross)
 Misjonsbiskop
 Bispedømet Providence
 Den vedkjennande anglikanske kyrkja


tirsdag 2. juni 2026

Israel

 "Herren byggjer Jerusalem, og samlar Israels spreidde folk." Salme 147,2

 

I år 135 e.Kr. Vart det jødiske opprøret mot romarane knust av keisar Hadrian, og Jerusalem låg herja, brent og nedriven attende. Israelsfolket vart spreidde ut over heile jorda, og i sin iver etter å fjerna alle spor etter jødisk nærvær i deira over tusen år gamle fedreland, og for å audmjuka dei etter revolten, kalla han heile området inst i Middelhavet for Syria Palestina. Israel, Judea og Samaria skulle ut av historia. Like eins Jerusalem som vart omdøypt til Aelia Capitolina.

 

Men slik gjekk det jo ikkje. Det var Romerriket som gjekk under. Og slik har det gått med alle folk og riker som har hatt som mål å få jødane og Israel ut av verdas historie. I dag er dei borte vekk alle saman, og eg nemner i fleng:

 

Babylonarane, persarane, hellenarane, romarane, umayyadane, abbasidane, korsfararane, mamelukkane, osmanarane , Hitlers tredje rike og til og med det britiske samveldet gjekk i hundane etter at dei motsette seg etableringa av ein jødisk stat i Palestina etter andre verdskrigen.

 

Denne historia skulle vera ei åtvaring til alle nasjonar som ikkje støttar og velsignar dette folket som har Guds hand over seg. Folket han kallar sin augnestein. Folket som har gjeve oss både Guds ord og Guds frelse. Skal det gå Noreg vel, må me velsigna og støtta Israels land og folk. Det gjer me ikkje i dag på regjeringsnivå. Det er å spela russisk rulett.

 

Når Herren i vår tid, etter nesten 2000 år i diaspora som påførte dei store lidingar, igjen samlar folket sitt i landet åt Abraham, Isak og Jakob, så gjer han det for å reinsa dei frå synd, trøysta dei og binda om såra deira, og for å gjenreisa Jerusalem som ein jødisk by som Jesus kan koma attende til. Korleis alt dette vil koma til å sjå ut, veit eg ikkje, men eg håpar å leva så lenge at eg får sjå det.