onsdag 22. januar 2025

Infantil president

 Eg lytta til ein pressekonferanse med president Donald Trump i dag. Det var selsomt. Han snakka som eit barn. "Alle er så stygge med oss (amerikanarar) sjølv om me er kjempesnille mot dei. Ingen forstår oss. Ingen tek omsyn til oss. Alle utnyttar oss," osv. Kva snakk er dette? Kva statsmannskap er dette? Eg hadde vona mannen hadde mogna litt på dei siste fire åra, men nei. Han har ikkje det. 

Og så skuldar han på andre for dei forferdelege problema som han meiner USA har hamna i. Alt galt er alltid alle andre sin feil, kven det no enn måtte vera. Han skal få alle til å tenkja slik at dei ikkje sjølve ber ansvaret for det som går galt i liva deira. Problema sine må dei adressera til Joe Biden eller demokratane eller Kina. Berre Putin og Russland går fri. 

Eg er konservativ. Eg er luta lei av liberalistane som slost med nebb og klør for ein falsk fridom, fri abort, fri sex, fri ditt og fri datt, og som hatar evangeliske kristne og Bibelens Gud, og som er i mot alle som vil at folk skal leva etter Guds gode lover. Eg  glad for at Donald Trump klårt seier frå om at det finst berre to kjønn, og at han har fått innskrenka retten til abort, og at han er ein talsmann for dei ufødde barna. Det er veldig stort for meg og for mange, mange gudfryktige menneske. 

Men offermentaliteten kan han berre leggja av seg, og bli ein vaksen mann som omtalar andre med respekt, og ser verdien av godt samarbeid. Det kan han gjera utan å bli uklår på noko vis. 

Eg ber om at det skal bli sånn. 

torsdag 16. januar 2025

Korleis vil framtidas kyrkje sjå ut?

 Korleis vil det religiøse kartet sjå ut i 2050 dersom utviklinga følgjer det sporet som me er inne på i dag? I følgje analysebyrået Pew-Research Center vil det då sjå slik ut:

  • Ein tredel vil framleis kalla seg kristne, slik som no.
  • Islam vil nesten vera like stor som kristendomen. Denne religionen har stor prosentvis vekst som eit resultat av høge fødselstal
  • Hinduismen, buddhisme og kinesiske religionar vil minka i storleik
  • Pga låge fødselstal vil også dei ikkje-religiøse utgjera ein mindre del av befolkninga i 2050 enn i 2025.
  • Det vil vera like mange under 15 år som no, men dobbelt så mange over 60 (talet veks frå 1 til 2 milliardar?).
  • Halvparten av menneska lever i dag i byar. I 2050 er denne delen vakse til 2/3.
  • 40% av dei kristne vil vera å finna i Afrika sør for Sahara, og 80% vil bu i det globale sør (sør for ekvator). 
  • Dette inneber alt kyrkja må innstilla seg på å møta fleire muslimar i framtida, fleire gamle, fleire som bur i byar sør for Sahara. 
Det er grunn til å be for at kyrkja i framtida skal veksa seg både djupare og breiare enn nokon gong før. Skjer det, vil den statistiske utviklinga bli påverka av folkevekkingar der kyrkja igjen begynner å veksa fortare enn folketalet. Nøkkelen til dette ser ut til å liggja i Afrika, det einaste kontinentet der fødselsraten for tida er over 2,1. 

torsdag 26. desember 2024

Ope brev til paven frå Joshua Hoffman

Etter mange propalestinske og antiisraelske utsegner frå pave Frans I den siste tida, har Joshua Hoffman, ein jøde i Israel, funne det rett å senda paven dette brevet. 

"Deres hellighet,

Det er med respekt for det pavelige embetet og dets historiske dedikasjon til fred og rettferdighet jeg skriver for å uttrykke bekymring angående dine nylige kommentarer om Israel og Gaza.

Som en leder med dyp innflytelse og moralsk autoritet, får ordene dine gjenklang på tvers av kontinenter og trosretninger. Likevel risikerer de i sin resonans å forsterke en fortelling som overser kompleksitet og nyanser, og tør jeg påstå, engasjerer seg i en ubehagelig dobbeltmoral som er unik til skade for den jødiske staten.

Mens mange nasjoner, inkludert de som ledes av autoritære regimer, engasjerer seg i konflikter som forårsaker umålelige sivile lidelser, overgår søkelyset som Israel utsettes for ofte langt det dens motparter må tåle. 

Denne asymmetrien i moralsk dom forvrenger ikke bare oppfatningen av Israels defensive handlinger, men reduserer også den bredere troverdigheten til Kirkens moralske kompass når den selektivt fremhever den jødiske statens feil mens den overser provokasjonene og grusomhetene til dens motstandere.

Slik selektivitet forsterker farlige skjevheter som gir næring til antisemittisme og undergraver innsatsen mot en rettferdig og balansert fred.

Dessuten, når Deres Hellighet snakker om Israels «så mye grusomhet» i Gaza, kan man ikke la være å lure på – unnslipper Hamas grusomheten din oppmerksomhet? Dette er en gruppe som har gjort sykehus til jihadistiske kommandosentraler og barnehager til rakettutskytningsramper.

Gazas sivile, som Hamas hevder å beskytte, er lite mer enn menneskelige skjold i et makabert sjakkspill. Mens Israel målretter terrorister, målretter Hamas bevisst sivile (inkludert barn, kvinner og eldre) - og gjemmer seg bak sitt eget folk når den uunngåelige responsen kommer. Er ikke dette grusomhet i sin mest destillerte form?

Du beklager at «barn ble bombet i Gaza». Men må jeg forsiktig minne Deres Hellighet om at Gazas barn er vanlig opplært til å hate og drepe jøder. I skoler og moskeer får de en jevn diett av hets, forherligende vold og martyrdød. Bør vi ikke sørge over tyveriet av deres uskyld lenge før bombene faller?

Videre beskriver du Israels handlinger som «grusomhet, ikke krig». Jeg frykter, hellige far, at denne feilkarakteriseringen ikke tjener selve konfliktens natur. Krig er i sin natur grusom.

Likevel er det et kritisk skille mellom de som tar møysommelige tiltak for å unngå sivile tap (Israel) og de som bevisst inviterer dem (Hamas). Hvis Israels handlinger er "umoralske", som Deres Hellighet antydet angående Libanon, hvilken terminologi gjenstår da for Hizbollah - en gruppe hvis uttalte oppdrag er å utrydde den jødiske staten totalt?

I slutten av november tok Deres Hellighet denne retorikken et skritt videre, og fordømte «inntrengerens arroganse» i både Ukraina og «Palestina». Med tilbørlig ærbødighet, kan jeg fremheve at en slik uttalelse bringer Den hellige stol på linje med narrativer som tåkelegger det moralske landskapet?

Ukraina er en suveren nasjon under beleiring; Gaza, derimot, styres av de som satte i gang fiendtligheter den 7. oktober, massakrerte 1200 mennesker og tok ytterligere 250 som gisler – mens de regnet raketter over israelske sivile. Parallellen er i beste fall spinkel, i verste fall villedende.

Like urovekkende er utdraget fra din nylige bok, der internasjonale eksperter er sitert som antyder at Israels handlinger i Gaza «har karakteristikker av folkemord». Med all respekt, hellige far, for å låne en setning, dette er ikke krig – det er fiksjon. Det er ikke noe folkemord i Gaza, med mindre man vrir definisjonen til det ugjenkjennelige. Israels befolkning vokser. Gazas befolkning vokser. Hvis dette er folkemord, er det sikkert det minst effektive i historien.

Dessuten er det viktig å minne om Vatikanets egen historiske oppførsel under Holocaust. Til tross for Kirkens nøytralitetserklæringer, forblir Vatikanets taushet og mangel på avgjørende handling da millioner av jøder systematisk ble utryddet, en flekk på dens moralske arv. Pave Pius XIIs motvilje mot å offentlig fordømme nazistenes grusomheter tillot ondskapen å blomstre i skyggene.

Mens etterkrigstidens innsats forsøkte å omskrive dette kapittelet, husker vi jøder det for hva det var. Mens verden står overfor moderne gjentakelser av antisemittisme, bærer Deres Hellighet det moralske ansvaret for å sikre at Vatikanet ikke baner vei for urettferdighet igjen. Historia magistra vitae est. (latin for "Historien er livets lærer.")

Til slutt er det vanskelig å overse din deltakelse i nylige hendelser som rammer inn Jesus som en palestinsk araber. Mens følelsen av solidaritet kan være velmente, var den historiske Jesus selvfølgelig en jødisk mann fra Judea. Å forkaste hans jødiske identitet virker til å fremme en politisk fortelling som forvrenger selve grunnlaget for både den jødiske og den kristne tro.

Man må spørre seg om en slik nyinnstilling er gjort i forsoningens ånd eller ut fra et ønske om å omforme ubeleilige sannheter til mer spiselige politiske uttalelser. Dette, hellige far, er ingen liten teologisk fotnote. Det er gjenbruken av en av de mest grunnleggende skikkelsene i menneskets historie for å passe konturene av en moderne konflikt.

Ekkoene av denne fortellingen bølger langt utover den kirkelige diskursen; de vever seg inn i stoffet til moderne geopolitikk, der identiteter og historier allerede er skjøre og omstridte.

Å hevde Jesus som en palestinsk araber kan få kort applaus fra visse hold, men det reduserer de dype jødiske røttene til selve kristendommen. Den tar bort betydningen av en mann som levde som en del av et jødisk samfunn under romersk styre, som leste Toraen, og hvis lære er gjennomsyret av jødisk tradisjon.

Å glemme dette er å glemme den delte arven som binder sammen Abrahams trosretninger. Det risikerer å fremmedgjøre jødiske samfunn som ser dette som ikke bare historisk revisjonisme, men som en del av en bredere trend for å slette eller redusere jødiske forbindelser til landet.

Deres Hellighet, jeg mistenker at du kjenner igjen vekten av symboler og styrken til fortellingen. Ord som kommer ut fra Vatikanet, driver ikke bare inn i den romerske himmelen; de gir gjenklang globalt, former oppfatninger og ofte politikk. Å omtolke fortiden er ikke iboende galt – historikere gjør det ofte – men når en slik nytolkning grenser til sletting, blir det en bjørnetjeneste for sannheten og en hindring for fred.

Hvis vi virkelig skal strebe mot harmoni i Det hellige land, la det være forankret i respekt for de intrikate og sammenvevde historiene til dets folk, ikke i den praktiske forenklingen av en på bekostning av en annen.

Jeg oppfordrer deg til å vurdere den delikate balansen som må opprettholdes når du tar opp slike sensitive saker. Talsmann for fred bør ikke nødvendiggjøre omskrivning av identiteter. Veien til forsoning er ikke brolagt med selektiv hukommelse, men med mot til å omfavne fortidens kompleksitet og integriteten til å respektere den. I dette ligger kanskje et mer varig grunnlag for fred - en bygget ikke på lånte narrativer, men på en felles forpliktelse til sannhet.

Hellige Far, din forpliktelse til fred er beundringsverdig, men fred oppnås ikke ved ensidig bebreidelse. Den er fremmet gjennom klarhet, ærlighet og mot til å rope ut ondskap uansett hvor den befinner seg. Jeg oppfordrer deg til å vurdere hele spekteret av lidelse i Det hellige land og utvide din moralske autoritet på måter som gjenspeiler de komplekse sannhetene i denne varige konflikten.

Fiat justitia ruat caelum. (Latin for: "La rettferdighet skje, selv om himmelen faller.")

Jakten på rettferdighet bør forbli standhaftig og urokkelig, uavhengig av det politiske eller sosiale nedfallet. Vi må opprettholde nødvendigheten av moralsk klarhet og upartiskhet, selv i møte med vanskelige og polariserende spørsmål.

Med vennlig hilsen,

En jøde i Israel"

Engelsk tekst finn du her: An Open Letter to the Pope - by Joshua Hoffman


tirsdag 3. desember 2024

Tvilsam feiring

 I dag vart grensa for fri abort flytta frå veke 12 til veke 18, og "fosterreduksjon" vart lovleg att. I kveld var toppane i Arbeidarpartiet ute på by`n for å feira. 

Kor kvalmande går det an å oppføra seg? Det skulle vore strengt forbode for vaksne folk å feira ein siger over små barn, særleg når det handlar om små barns liv. 

Slik informasjon gjer at eg ser lyst på dei problema AP har for tida med meiningsmålingar nede på under 17%, med påfølgande bråk. Må dei tapa alt dei har av oppslutning. Dei fortener ikkje å styra dette landet. 

lørdag 19. oktober 2024

Når språket smuldrar

Språket har til oppgåve å beskriva røyndomen for oss på ein mest mogeleg sann måte. Dersom ikkje det me seier er sant, kommuniserer me på falske premissar. Me forvirrar i staden for å opplysa.

Medviten falsk språkbruk for å oppnå eit ønskja resultat, kallar me propaganda. I den politiske og kulturelle debatten er dette regelen i dag meir enn unnataket.

Oftare og oftare høyrer me til dømes at Israel driv med folkemord i Gaza.

Folkemord skjer, i følgje «FN-konvensjonen om folkemord», når ei gruppe menneske har som mål å utrydda ei anna. Me såg det i Tyrkia under første verdskrigen då muslimske tyrkarar målretta drap 2 millionar kristne armenarar og assyrarar, og under andre verdskrigen då tyske nazistar drap 6 millionar jødar og 3 millionar romfolk. DET var folkemord. Men sivile drepne i krig mellom hærar er ikkje rekna som folkemord, sjølv om det er gale nok. For all del.

Så til neste sak: I spørsmålet om å utvida grensa for sjølvbestemt abort frå 12 til 18 veker, høyrer me enno ein gong slagordet: «Kvinna må ha rett til å bestemma over sin eigen kropp». «Min kropp, mitt val!» Men det er tilslørande språk. For om det er sant at kvinna har denne retten, så har ho ikkje automatisk rett til å bestemma over barnet sitt sin kropp. Her blir språket brukt på ein måte som skal få folk til å tenkja at eit foster er ein del av kvinna sin kropp, noko som lett påviseleg ikkje er sant. «Rett til å bestemma over eigen kropp» er rett og slett rein propaganda.

Dette blir veldig tydeleg når me tenkjer oss kva som vil skje dersom ei kvinne oppsøkte ein lege med krav om å få fjerna blindtarmen utan at det var noko gale med han. Ho hadde blitt sendt rett heim med uforretta sak. Ei kvinne kan nok bestemma om ho vil tatovera kroppen sin, men ingen vil fjerna ein frisk blindtarm eller ein fullt brukbar finger, sjølv om ei kvinne måtte ønskja det, og desse organa påviseleg er hennar eigen kropp.

Ei kvinne veit jo innmari godt at det ikkje er ein del av hennar eigen kropp ho fjernar når ho vel å avbryta eit svangerskap. Det finst jo ikkje eit einaste mentalt friskt menneske som vil fjerna eit friskt organ på sin eigen kropp.

Abortsaka er betent. Eg veit det. Og akkurat difor må me snakka om henne. I dag brukar helsevesenet nyordet «reproduktiv helse» om saka. Det høyrest positivt ut, men er ikkje denne formuleringa  i røynda ei kvitvasking av ein blodraud røyndom? «Reproduktiv helse» er rett og slett språkleg avleiing.

I dag vert det snakka om «kjønnsmangfald» som om det er opplese og vedteke at det finst fleire kjønn enn dei to me alltid har levd med, og som må vera der om slekta skal vidareførast. Kan språk skapa røyndom? Ikkje i det faktiske livet, men så til dei grader inni hovuda på folk. I dag går den politiske eliten fremst i kampen for å få folk til å tru at det eksisterer mange ulike kjønn, noko som er ein rein fiksjon, og dei krev av alle oss andre at me skal ha dei same meininga som dei i denne saka. Det har med «modernitet» å gjera, seier kulturminister Lubna Jaffery.

Slik kan me ta døme etter døme på språkleg oppløysing, noko som diverre ikkje er noko anna enn løgn.

Sanninga kan stundom vera vond. Andre gongar forløysande. Tidvis keisam. Men me må tilstreba oss i all debatt å bruka ord og uttrykk som er sanne dersom verda skal gå framover. Det er ein tankekross at slagorda ser ut til å sigra berre mange nok seier dei høgt nok lenge nok.

onsdag 18. september 2024

KrF i klisteret

 Etter at den unge partileiinga i KrF klarte å pressa Olaug Bollestad ut frå sjefsstolen, er partiet kome inn i ei stor krise. Etter debatten-sendinga i går kveld er me ikkje så mykje klokare med tanke på kva som har skjedd mellom desse folka, men noko veit me: 

1) Olaug Bollestad vart vald som partileiar på Landsmøtet for to år sidan. Dette valet har ikkje dei ungdommelege nestleiarane hatt nemneverdig respekt for. 

2) Olaug Bollestad har ikkje gjort noko gale som det går an å setja ord på for oss andre. Det er snakk om "leiarstil" og "personlegdom" og slike ting som dama ikkje kan forsvara seg mot. Det er ganske klamt å vera vitne til. Her må desse unge passa seg slik at dei ikkje grev ei grav som dei sjølve lett kan koma til å ramla oppi. 

3) Varsla mot henne er framsette av folk som er anonyme. Det er ein forferdeleg uting. Ingen kan forsvara seg mot anonyme varslarar. Me veljarar sit att med ei ekkel kjensle av at dei som skal handsama desse varsla, kan vera dei same som dei som har sendt dei. Og for å ta livet av ei slik førestelling hos oss, bør varslarane stå fram med fullt namn. 

tirsdag 4. juni 2024

DEMOKRATIET UNDER PRESS

LHBTQ-organisasjonane har definert juni som «sin» månad, og legg i vesentlag grad beslag på det offentlege rommet. Dei av oss som er motstandarar av verdiane deira, synest avgjort at det kan bli litt mykje. Denne månaden skal seksualiteten i alle former og fasongar feirast i heile samfunnet, på skular og på gater og torg, i butikkar og på idrettsbanar, og arme dei som ikkje heiser regnbogeflagget. Då ventar eit massivt negativt fokus i media med påfølgande boikottaksjonar. Thon hoteller erfarte dette i fjor. Ålesund kommune i år. Dei «skeive» kan vera nokså harde i klypa. Det minner meg forresten om eit fenomen som føregår i Mexico der det i mange landsbyar kvart år blir arrangert religiøse festar til ære for katolske helgenar og gamle heidenske gudar. Ikkje alle føler seg heime i slike feiringar (evangeliske kristne), og dei som ikkje blir med,  blir sett på som fiendar av det gode, og ekskluderte frå lokalsamfunnet dei tilhøyrer. Det er paradoksalt at ei foreining som kallar seg FRI, gjennom gapestokktiltak vil «tvinga» verksemder til å markera støtte til prosjektet sitt. Og det er høgst merkeleg at ingen politikarar reiser seg for å forsvara folks demokratiske rett til å ikkje markera pridemånaden, eller folks rett til risikofritt å kritisera pride og ideologien bak. LHBTQ-organisasjonane har høgst udemokratiske haldningar, og det burde vera i politikarane sine interesser å påpeika at alle former for meiningspress er uakseptabelt. Eg ser fram til å sjå at våre folkevalde framover tek ansvar for demokratiet og påtalar uthenging av firma, organisasjonar og institusjonar som av ulike grunnar ikkje ønskjer å markera juni som ein månad for kjønns- og seksualitetsmangfald.