torsdag 29. mai 2014

Grunntankar i Romarbrevet XXI. Kap 8,27-30

v.28-30: v. 28 er vidunderleg. Alle ting tener dei til gode som elskar Gud. Tenk på det: ALLE TING, også det som absolutt ser ut til å peika i feil retning: sjukdom, nederlag, forfølging, mangel, krig, død, tap, sorg og elende eller kva det skal vera. Alt dette, som kjem frå djevelen, tek Gud i sine hender og snur det til det gode for sine barn, dei som etter hans råd er kalla.

Kven er kalla etter Guds råd? Det er dei som elskar Gud. Dersom du elskar Gud, er du blant dei som er kalla og utvald av han, og han har gjort deg rettferdig for seg ved å tilgje deg alle syndene dine og tilrekna deg Jesu rettferd.

Me må stansa ved ordet "gode". Kva er eit gode? Det er, slik Gud ser det, alt som fører oss nærare han, som utrustar oss til teneste for han og som gjer oss betre i stand til å føra andre menneske til han. Gud brukar erfaringane våre, anten dei smakar godt eller vondt, til å forma og utdanna oss slik at me blir meir lik Jesus, og DET er bra.

Bibelen er full av paradoks. Eit paradoks er ikkje ein påstand som står i motsetning til ein annan, slik me vanlegvis brukar ordet, men ein setning som tilsynelatande ikkje let seg sameina med ein annan. Ordet "paradoks" er gresk og tyder "dobbeltlære" og handlar om to positive utsegner om den same tingen som me ikkje klarer å få til å stemma overeins med kvarandre. I vår tekst møter me den tanken av Gud plukkar ut dei som skal bli frelst. Det er ikkje menneske som vel Gud, men han som vel ut menneske. Jesus seier i Johannes 15 at "de har ikkje utvalt meg, men eg har utvalt dykk." Det må ha vore sterk å høyra. Andre plassar i Bibelen er det tydeleg at det er oss menneske som må velja Gud om me skal bli frelst.  Denne dobbeltlæra må me berre leva med,  og me må audmjuka oss og bøya oss for det me ikkje klarer å sameina med tanken, men berre fryda oss over at dersom me er mellom dei som elskar Gud, så er me komen på den rette sida av streken, me er mellom dei utvalde.

Det at du er kristen kviler på to sterke pillarar: Jesu død og oppstode, og på Guds utvelging. Det skulle fortelja deg at Gud til dei grader er FOR deg. Då spelar det liten rolle kven som er imot deg. Dersom du har 1 milliard kroner i banken, uroar du deg ikkje for ein rekning på 10000 kroner. Har du Gud med deg på laget, treng du ikkje vera redd for kven du har imot deg. Gud er saman med  deg med alle sine ressursar. Du kan synast det ser mørkt og stengt  ut for deg, men det er berre for ei kort, kort tid, så frir han deg ut og livet ditt eksploderar i glede. Men også medan du er i dødsskuggens dal, treng du ikkje ottast for vondt. For Gud er med deg og dekkar bord for deg like framfor augo på fiendane dine. Det er ei underleg oppleving som kristne underforfølging kan fortelja meir om enn denne skrivaren.






onsdag 28. mai 2014

Grunntankar i Romarbrevet XX. Kap 8,18-27.

v. 18: Det er viktig å rekna rett. Dersom me berre kalkulerar med dei tinga me kan sjå og sansa, er det heilt bort i natta å stå opp for Jesus og hevda hans prinsipp for kva me skal tru og korleis me skal leva. Men dersom me ser at Jesuslivet gjev oss ei framtid som oppvegar alt ubehag og martyrium tusen gongar, er det lettare å velja. Dei som vel bort lidinga for Jesus her i tida, må lida i all æva. Men dei som vel lidinga for Jesus her, ventar berre herlegdom og ære heime hos Gud.

v.19-23 handlar om naturen. Me les at naturen lengtar etter at Guds barn skal bli herleggjort. Planter og dyr veit seg på ein måte underlagt menneska sitt herredøme, og i dag lid dei under vår egoisme og manglande omsorg og ansvarskjensle. Predatorkapitalisme med påfølgjande miljøkriminalitet avspeglar på ein skremmande måte den økologosike degenerering hos menneska. Naturen lengtar rett og slett etter betre tider, og ser, saman med Guds kjære barn,  fram til at det fremste av alle mennesker, Jesus Kristus skal koma att og gjera alt godt og rett. Då skal alt som lever, leva evig saman med oss på ei nyskapt jord.

v.24-25 "I håpet er me frelste", skriv apostelen. Slik kan han uttrykka seg fordi det er Jesus Kristus som er Guds barns håp, og all frelse, den me nyt HER og den me enno meir skal nyta DER, er 100% knytta til hans oppstode.

v.26-27 lærer oss noko som me elles ikkje kunne visst noko om: Anden, som bur i oss, sukkar og ber kontinuerleg.for oss. Dette er ordlaus bøn som strøymer ut frå oss dag og natt til Far i himmelen. Utan denne bønehjelpa frå Den Heilage Ande kan ingen av oss bli ståande i trua. Og ikkje berre det, Anden veit betre enn nokon kva me treng av smått og stort, og mangt av det me får på overraskande vis, er svar på Anden sine bøner for oss. Men mest av alt: Anden linkar oss til Jesus og Far og gjev oss del i det indretrinitariske fellesskapet, og det er så stort at me manglar dekkande ord for det.

Cand theol Øivind Andersen skriv i sin Romerbrevskommentar at denne ordlause bøna frå Anden frå tid til tid kjem ut frå oss som eit eige bønespråk, tungetale. Det er svært truleg rett. I 1.Korintarbrev 14 står det at å be i tunger er å be i Anden.

Og dersom dette stemmer, og det trur eg, har alle gjenfødde kristne tungemålsgåva i seg, og denne vert utløyst hos ein kristen når han/ho vert fylt av den same Anden.

søndag 18. mai 2014

Grunntankar i Romarbrevet XIX. Kap. 8,12-17

Kristne skuldar ikkje kjøtet nokon ting, les me i vers 12. Det betyr at vårt gamle menneske ikkje lenger har nokon makt over oss, me er ikkje under tvang lenger, me er frie menneske som ikkje lenger treng å tilfredsstilla kjøtet anten det har lyst på makt, pengar, popularitet, berømming, suksess, nye ting, uforpliktande sex eller kva det no enn skal vera. Jesus har gjort oss fri frå synda si makt. Hans Ande i oss er så sterk at synda taper sin glans mot lyset frå Kristus. Me drep kjøtet sine gjerningar ved Anden. Det handlar ikkje om å bestemma seg for å overvinna freistingar i eiga kraft, men om å leva så nær Gud at hans herlegdom og høge gleder totalt dominerer over dei låge gledene som kjøtet traktar etter.

Alle som er drivne av Guds Ande er Guds barn, les me i vers 14. Anden driv oss til Bibelen, inn i bønekammeret, til kyrkjelyden, ut i misjon og til dei fattige og naudstilte. Dei som vert drivne til slike ting av kjærleik til Jesus, er Guds barn.

Me gjer ikkje dette av tvang, men av glede. Me er ikkje lenger slavar, men frie barn. Me blir ikkje fordømt om me ikkje gjer det Gud vil, men fordi me elskar Gud, gjer me det han vil likevel, ikkje for å unngå dom, men for å gleda Han, pappaen vår.

Vår ånd vitnar  for oss saman med Guds Ande at me er Guds barn, les me i vers 15.
"Vår ånd" er samvitet vårt. Dersom dette er reint, vitnar det for oss. Er det ureint, vitnar det mot oss. Andens vitnemål er evangeliet. Jesus seier om Anden: "Han skal vitna om meg."

Dersom me har eit reint samvit og trur evangeliet om Jesus, får me frelsesvisse. Då blir me glade og lukkelege kristne. Det vil Gud at me skal vera, ja, det er veldig viktig for han at me er glade. Han er jo FAR.

Er me barn, er me arvingar, Kristi medarvingar. Me har ei herleg framtid. Jesus er garantien for denne. Me ventar på at han skal koma att i herlegdom for å henta oss heim til seg. Anten vil me oppleva dette,  eller så vil døden føra oss til han der han er. Me treng ikkje å vera redde, me møter jo han som døydde for våre synder og sto opp til vår rettferd. HAN veit verdien av sitt eige frelsesverk.

Å vera kristen er å ta opp krossen sin og følgja Jesus, alltid klar til å lida for evangeliet. Dersom me teier stille om Jesus for unngå ubehag, taper med livssamfunnet med han, den fagre skatten, og dermed også arven som me har saman med han.


lørdag 17. mai 2014

I botnen av vår nasjonale fridom ligg evangliet om Jesus Kristus.

I dag feirar me 200 års jubileet for den norske grunnlova.

I laupet av desse åra har Noreg utvikla seg frå å vera ein etnisk, religiøs og kulturell homogen nasjon der kristendomen gav premissane for korleis folk såg på livet, til ein pluralistisk og sekulær stat der kristendomen er blitt marginalisert og har i dag liten innverknad på korleis vanlege nordmenn lever liva sine.

På 1800-talet var Noreg begunstiga med mange kristne vekkingsrørsler. Reusltatet vart ein sterk misjonsiver og ei røys med misjonsorganisasjonar. Det tok skikkeleg av, og ingen land sende ut så mange misjonærar til andre land i høve til folketalet enn  det Noreg gjorde.

I dag er situasjonen ein annan, nesten snudd litt opp ned, for no opplever me at det kjem  misjonærar frå andre land til Noreg for å bringa evangeliet attende til folket.

Me feirar Noreg som fri og sjølvstendig nasjon i dag. Det er vanskeleg å tenkja seg nasjonal og politisk fridom utan fridom for individet.

I botnet for den individuelle fridomen ligg menneskeverdet. Utan menneskeverd, ingen fridom på sikt. Og her er me ved sakas kjerne. Berre kristendomen, og idear som har sitt opphav i samfunn der kristendomen har dominert lenge, har den grunntanken at alle menneske har same verdi. Elles finn me alle andre gradert menneskeverd basert på etnisk opphav, klan eller kaste.

Difor vil det på sikt vera heilt avgjerande for demokratiet at det kristne evangeliet igjen vert trudd og etterlevd i Noreg.

Men det viktigaste er det likevel at vanlege nordmenn får møta den levande Jesus FOR SI EIGA SKULD. Me skal jo ha ein god kontingent av landsmennene våre med oss inn i himmelriket.

Korleis skal vanlege nordmenn få møta Jesus på ein slik måte at dei begynner å tru på han?
Den dynamiske pastoren i IMI-kirken i Stavanger, Martin Cave, pla seia: "Det ingen i Noreg som har forkasta Jesus, dei veit berre ikkje korleis han ser ut."

Bill Hybels, som leier den største kyrkjelyden i USA, seier: "Den lokale kyrkjelyden er verdas håp!" Og det er sant. Kyrkjelyden er Kristi kropp. Sakan står slik: Ingen av oss kan presentera Jesus fullt ut  heilt åleine, me er for små til det, men som fellesskap klarar me det, vel og merke når me er på vårt beste.

Difor går det også denne grunnlovsdagen ut eit kall til alle kristne om å slå seg saman i dynamiske lokale kyrkjelydar som ser menneska i nærområda sine som målgruppe for Guds godleik. Då vil Guds rike sigra i Noreg også. Det er ei sikker vinnaroppskrift.


fredag 16. mai 2014

Grunntankar i Romarbrevet leksjon XVIII. Kap. 8,10-11

At kroppen er død betyr at me menneske, slik me er i oss sjølve, har mista kontakten med Gud som er kjelda for det evige livet, og at me er blitt forgjengelege. Går me attende til Edenshage i 1 Mosebok 2, kan me lesa at Gud la ned forbod for menneska om å eta av treet som kunne gje kunnskap om godt og vondt, og han sa: Den dagen de et av dette treet, skal de døy. Det var ein dom. Døden er domen over synda.

Trass i Guds åtvaring, åt dei likevel, og sjølv om dei ikkje døydde straks, vart dei skilte frå Gud og kroppane deira vart forgjengelege. Slik er det den dag i dag. Døden møter me på to plan i menneskelivet: Det fysiske og det åndelege. Den fysiske død kjenner me. Den åndelege er mindre kjent, men er særprega ved at folk flest lever liva sine greit utan å kjenna Gud, dei er stort sett lukkelege, klarer seg sjølv, styrer seg sjølv,  har ikkje noko trong for å be, enn seia lova og æra Gud, elska han og tena han. Det blir først eit tema når menneske vert råka av Den Heilage Ande og forstår at ein lever grunnleggande feil, er på veg mot evig undergangen og av den grunn vender om til Gud av eit heilt hjarta.

Det forgjengelege kan me ikkje gjera noko med i denne tidsalder. Men det store er: ME TRENG IKKJE LENGER VERA SKILT FRÅ GUD. Den som vender om til han, får tilgjeving for alle sine synder og evig liv. Det er ei gåve, dyrt betalt av Jesus Kristus. Rettferda som står omtala i vers 10 er det same som tilgjeving for syndene. Når me gjennom anger, bot og tru blir fri syndene våre, flyttar Jesus Kristus inn i oss, og då blir det for alvor liv i oss. Slik må det jo bli, for Jesus er jo LIVET.  Kontakten med Gud blir gjenoppretta for evig og alltid, og den fysiske døden blir berre ein transportetappe heim til Gud i himmelen. Vers 11 blir avslutta med å peika på den kristne vona: ved enden av tida skal Gud ved Den Heilage Ande også reisa kroppane våre opp frå grava slik at me blir heilt det Gud i opphavet hadde tenkt av me skulle vera. Det blir stas, det vener. Gled deg og sørg for at du får vera med på moroa.

torsdag 15. mai 2014

Romarbrevet leksjon XVII. Kap. 8,7-9

Kjøtet, vårt gamle syndige og sjølvsentrerte menneske, jobbar alltid mot Gud. Det vil aldri det Gud vil. Det tek seg lett nær av ting, og reiser gjerne ein eller annan tåpeleg konflikt mot eit annan person  om det finn interessene sine truga på eitt eller anna vis, og forventar at alle andre skal stilla opp på si side og støtta. I tillegg jaktar det alltid på nye nytingar og lystopplevingar. Guds interesse er kjøtet totalt uinteressant og uvedkomande. Gud, nei han står berre i vegen med all sitt snakk om tru, tilgjeving, overgjeving og sjølvoppofring. Kjøtet forstår ikkje bæret av Gud, og ser på han, dersom han blir for nærgåande, med eit fientleg og olmt  blikk. Det bøyer seg ikkje under Guds lov, og kan ikkje gjera det. Difor kan ikkje den som lever etter kjøtet vera til glede for Gud, berre til sorg.

Kjøtet kan ikkje kristnast. Det er og blir åndeleg dødt og illeluktande. Korleis kan me då bli sanne kristne? Ved at Gud ved sin Ande tek bustad i oss, og tek kontroll over oss og gjev oss del i sin natur og sine kvalitetar. Dette kallar Jesus for "ny fødsel". Han gjer oss til nye menneske, og dette nye, som er av Gud, er sterkare enn det gamle, og me blir sanne, rettferdige og gode i vår levemåte. 

Den heilage ande er Guds og Kristi Ande, eller sagt på ein annan meir tidsrett måte, han er Guds og Kristi personlegdom. Så ser me meir enn tydeleg nok i vers 9 her at det å vera kristen er å ha Kristi personlegdom. Sterkare kan det ikkje seiast, og sterkare kan det ikkje bli. Den som ikkje har Kristi personlegdom, høyrer ikkje Kristus til.

tirsdag 13. mai 2014

Grunntankar i Romarbrevet XVI. Kapittel 8,5-6

I dag er det spørsmål etter kva du traktar etter i livet, kva du strekkjer deg mot. Det avslører nemleg kven du er og kva høve du har til Gud. Dersom du er eit frelst menneske, har du fått Guds Ande i hjarta, og då traktar du etter det Gud interesserer seg for, og du strekker deg etter dei måla han har sett opp i sitt ord for oss menneske.

Dersom du enno ikkje er frelst, er Guds interesser ikkje så viktige for deg. Du blir du styrt av dine eigne. Du søkjer deg sjølv i det du gjer, og ikkje Gud. Du lever etter kjøtet og bommar på Guds mål med livet ditt. Ordet synd betyr å bomma på målet.

Kva traktar Anden etter? Det finn me ut ved å lesa i Apostelgjerningane, som me like gjere kan kalla Andens gjerningar. I kapittel 2,4,8,10 og 19 les me om at Anden vart aust ut over grupper av mennesker. Kva skjedde då? For det første begynte folk å lovprisa Jesus Kristus, ikkje fordi dei MÅTTE, men fordi dei VILLE. Det fall dei så naturleg, og dei hadde si glede i Gud. For det andre: Dei talte i tunger. Tungetale er primært eit bønespråk gjeve av Den heilage ande. Åndsfylte menneske søkjer rett ofte inn til Gud i bøn. Ikkje fordi dei MÅ, men fordi dei VIL. Gud blir så kjær for dei, og dei likar seg saman med han. For det tredje: Anden fylte dei truande med frimot slik at dei vitna om Jesus og fortalte om han til alle dei møtte. Slik er det med alle som traktar etter det Anden vil. Dei vitnar om Jesus. Ikkje fordi dei MÅ, men fordi dei VIL. Guds interesser er blitt deira, og sidan Gud ønskjer at alle skal bli frelst, er det også i deira interesse. Og for det fjerde: Dei som opplevde Anden, fekk ein inderleg kjærleik tik kvarandre,  gjekk saman i djupe, forpliktande fellesskap, og dei møøtest dagleg for å stadfesta, oppmuntra og hjelpa kvarandre. Anden fargar alle aspekt ved eit menneskes liv, også det sosiale.

Det kjøtet trår etter fører til død. Kjøtet er egoistisk, og egoismen har ikkje lys i seg. Den som lever etter egoet tek alltid val som fører vedkomande bort frå Gud og inn i den evige død.

Anden er oss sendt for å vekka egoistiske syndarar til anger, bot og omvending, få dei til å snu om til Gud, han, den einaste som har tilgjeving, evig liv og lukke å gje oss menneske. Anden vil liv, og dette livet er hos Herren Jesus Kristus, Gud over alle.

søndag 11. mai 2014

Grunntankar i Romarbrevet XV. Kap 8,1-4

Når Paulus skriv at det ikkje er nokon fordøming for dei som er i Kristus Jesus, må det vera avgjerande viktig for oss å forstå kva det vil seia å vera i Kristus Jesus, for alle som er utanfor Han, vil bli fordømt på den siste dag.

Me må ta eit bilete for å forstå dette rett. Lat oss seia at du er borgar av Noreg eller av eit anna land. Då har du heilt spesielle og udiskutable rettar i dette landet. Dersom du ikkje er borgar, er rettane dine kraftig innskrenka, og har du ikkje opphaldsløyve ein gong, kan du til og med bli kasta ut av landet.

Jesus er konge i eit rike som ikkje er av denne verda. Han er Gud, og hans rike er Guds rike. Jesus sa til Pilatus: "Den som er av sanninga, høyrer mi røyst." Å høyra Jesu røyst betyr å anerkjenna Bibelen som Guds ord, bøya seg for Jesu overherredøme og gje han våre liv. Slik blir ein borgar av Guds rike, og får del i alle dei rettar som borgarar av dette riket har.

Kva er det så med dette riket? Det er eit rike heilt utan straffelov. Slik er det totalt ulikt alle andre riker som straffar stort og smått som borgarane gjer galt. Men Guds rike er eit straffefritt rike. Det har samanheng med at Jesus under sitt jordeliv oppfylte alle rikets lover på borgarane sine vegne, og i tillegg sonte den straffa som dei pga sine synder hadde gjort seg fortent til. Dermed  avskaffa han Guds lov som straffelov, og denne er i staden vorten  ein kjær og truverdig rettleiar for dei kristne med tanke på korleis dei skal leva liva sine. I staden for å fordømma dei kristne, vernar lova dei mot djevelen og alle hans øydeleggande planar. Difor elskar kristne Guds lov, ja, denne kjærleiken er eit teikn på at dei er sanne kristne, skriv Johannes fleire plassar i sitt første brev.