mandag 25. februar 2013

Grunntankar i Romarbrevet. Del V

18 Guds vreide blir openberra frå himmelen over alt ugudeleg og all urett hos menneske som held sanninga nede i urett.

Me likar å tenkja på at Gud har openberra sin nåde og godleik for oss. I Johannes 1 les me om at lova kom med Moses, med at nåden og sanninga kom med Jesus. 

Likevel skriv Paulus her at Gud også openberrar vreiden sin i vår tid. Er Gud sint? Ja, han er sint på alle krefter i vår verd som bryt menneske ned, og som øydelegg vår relasjon til han. Kort sagt alt som fører oss ut i elende, anten her i dette livet eller i det som kjem. 

Det at Guds vreide blir openberra betyr at Gud talar til oss og viser oss at synda mishagar han på ein slik måte at me forstår at dersom me hald fram med å elska og dyrka henne, går me evig fortapt. Når Gud openberrar sin vreide, begynnar me å skamma oss over syndene våre og ønskjer å bli kvitt dei. 

Korleis openberrar Gud sin vreide? Gjennom lova si, dvs dei ti boda, bodet om å elska Gud og kvarandre, den gylneregel og alle formaningane i breva i NT.  Der fortel Gud oss kva som er rett og galt, kva som er forbode å gjera og kva han påbyr oss å gjera. 

Guds vreide er motstykket til Guds nåde, les me i Studiebibelen. Og denne vreiden rettar seg mot ugudelegdom og urett. Ugudelegdom er synd av religiøs karakter, og urett gjeld synd i moralsk meining. 

Ugudelegdom er altså ikkje berre ateisme, men alt religiøst strev hos menneska for å finna Gud eller tilfredsstilla han på noko vis, kort sagt all religion utan Jesus. All trolldom, spiritisme, yoga, transcendental meditasjon er også ugudelegdom. Likeeins all menneskedyrking og idoldyrking og vår inngrodde tanke om at me har rett til å bestemma over våre eigne liv sjølve og slik vera våre eigne gudar. 

Ugudelegdomen hos menneske syner seg også på den måten at ein talar nedsetjande om Gud, og gjev han skulda for alt vondt som skjer i verda. Martin Luther skriv at menneske er fødd innekrøkt i seg sjølv og med ryggen mot Gud, dvs stjerneegoistar med ei kjensle av å stå over Gud og ha rett til døma han for det han gjer og det han ikkje gjer. Slik stiller det falne menneske alt opp ned.  


Det er sant som ein har sagt: Gud hatar synda, men elskar syndaren. Likevel er det slik at den syndaren som fornektar Kristus og snur seg bort frå Guds ord, blir råka at Guds dom og straff.

Urett er alt me føretek oss som tener oss sjølve på bekostning av andre, samt den vondskap som kjem til uttrykk i folk som har ein absurd glede av å undertrykka andre og skada dei som reiser seg mot undertrykkinga. Slik heng ugudelegdom og urett saman, for den som let seg fylla av Guds kjærleik, kan ikkje gjera urett mot andre. 

Me er alle syndarar. Me er alle lovbrytarar. Me har alle felt dom over Gud i våre hjarto. Me er alle gudlause egoistar i djupet av våre sjeler, og  utan Jesus er me fortapte. 

Gud har ingen glede i å dømma nokon som helst. Difor dømte han Jesus i vår plass. Men me må tru på Jesus og følgja han dersom me skal leve i Guds nåde. Nåden er knytt til Jesus, og vil me ikkje vera i lag med han, misser me nåden og kjem inn under vreiden.  Så enkelt er det. Johannes døyparen seier: "Den som trur på Sonen, har evig liv, men den som ikkje vil tru, over han vert Guds vreide."

I den tida me lever i no, utøver Gud si gode makt i den grad han slepper til i liva våre. "Gje Gud makt!" står det i Salme 29. Skal Gud utøva makt i liva våre, må me gjera han til Herre og leva i lydnad mot hans bod og gjera det hans Ande byr oss. Då kan alt godt skje med oss og gjennom oss. 

Herre Jesus Kristus! Moses kom med lova, du kom med nåden og sanninga. Av det forstår me at me berre kan leva i nåden så lenge me er ærlege og sanne menneske, og så lenge me anerkjenner Bibelens ord som Guds sanning. Gje oss din Ande slik at me forstår at synda er syndig og skammeleg og ønskjer å bli kvitt henne for einkvar pris. 


torsdag 21. februar 2013

Grunntankar i Romarbrevet IV. 1,16-17

16 For eg skammar meg ikkje over evangeliet. Det er ei Guds kraft til frelse for kvar den som trur, jøde først og så grekar. 17 For i det blir Guds rettferd openberra, av tru frå først til sist, som det står skrive: Den rettferdige skal leva ved tru. 

Som kristne skulle me vera stolte over evangeliet og over Jesus, den herlege kongen vår. Paulus var i alle fall det. Han var ikkje flau på Jesu vegne, men forkynte frimodig til alle han traff at dei måtte ta imot Jesus, den einaste som har kraft og makt til å frelsa oss menneske,  og  at dei måtte skamma seg over syndene sine og få dei ut av liva sine. 

Det er jødane som har førsteretten på evangeliet. Det var til dei Jesus kom som eit lite barn, han er deira Messias og det var dei som gav verda evangeliet slik at me alle kunne bli frelste, og det beste me kan gjera for dei er å gje dei Jesus tilbake. Difor er eg glad for at me i Kristkyrkja no har bestemt oss for å støtta den messianske kyrkjelyden Beit Eliahu i Haifa. Dei gjer eit fantastisk fint arbeid mellom jødar i Israel. Mange kjem til tru og blir døypt. 

Grekarane står i denne teksten som representantar for alle oss som ikkje er jødar. Men deira rolle er likevel spesiell. Heile NT er skrive på gresk, og mange  av dei viktige omgrep i NT er henta frå gresk filosofi. Det skulle vera nok å nemna Logos, Ordet, gnosis, kunnskap og sofia, visdom, ordet med røter i gresk filosofi som apostlane plukka opp og fylte med kristent innhald. Forutan jødane er det ingen som har hatt så stor innflyting på vår kultur som grekarane. Dei var originale tenkjarar, store kunstnarar og vitskapsfolk. 

I dag ligg Hellas med brukken rygg. Landet er økonomisk bankerott. Nauda er stor, og dei har meir enn nokon gong bruk for Jesus. Landet er fullt av religion. Men det hjelper ikkje. No treng dei  himmelens Gud, den oppstadne Jesus Kristus. Han vert i Bibelen framstilt som ein frelsar for nasjonane, eit perspektiv me ikkje har foksuert så mykje på i den evangeliske kyrkja, men som me bør fokusera på. 

Vers 17 er eit vers  som tidleg på 1500-talet til dei grader kom til å endra historias gang. Den unge munken Martin Luther hadde jobba med dette verset over tid, og han tenkte: Gud er rettferdig. Eg er urettferdig. Av den grunn kjem han til å knusa meg i domen. Men så kom Anden til han ein dag og forklarte han at Guds rettferd ikkje var ein standard som han skulle leva opp til, men ei gåve han hadde fått ved trua på Jesus.  Og då han forsto dette, fall han til ro i Guds armar og Fars  kjærleik strøymde inn i den pinte sjela hans og lækte han , og han gjekk ut og forkynte for alle det han hadde oppdaga. Dermed tente han ein eld som brenn over heile verda den dag i dag. Han  gjenoppdaga at Jesus og Guds frelse var ei fri gåve som blir rekt oss gjennom Guds ord, dåpen og nattverden, og denne forkynninga løyste ut ei vekking som har spreidd seg over heile verda og som har vakse i styrke gjennom metodismen på 1700-talet, Den store oppvakninga på 1800-talet, pinsevekkinga og den karismatiske vekkinga på 1900-talet, og i våre dagar tek Gud av på ein heilt ny måte i Kina og India, og me veit at det som kjem på slutten, før Jesu atterkome, vil dette kuliminera. Så får me håpa at me får vera med på det som er på trappene. Me bur oss på det. 

Det ber me om, kjære Far. Du er ein god Gud som for Jesu skuld ikkje tilreknar oss våre synder, men i han har du gjeve oss ei fullkomen rettferd. Det er godt å tenkja på og leva i, og me berre lenar oss på deg og fell ned i ditt romslege fang. Gjer oss stolte over at me kjenner Jesus og er frelst slik at me frimodig deler han med andre menneske. Må din kjærleik leva i oss og strøyma ut frå oss og lækja dei menneska me møter som er skada av djevelens vonde gjerningar. Lat Ordet om di gåve i Jesus Kristus enno ein gong få makt i Noreg. Det  ber me om vår Gud og Far i Jesu namn.

Så ber me i dag spesielt om vern og godt mot til pastor Dharmendra i Orissa i India som er truga av hinduistiske ekstremistar, for dei mange foreldrelause barna i verda, at det skal byggast opp effektive hjelpeapparat som kan hjelpa dei og gje dei ei god og lys framtid, og for den store kristne befolkninga i Armenia, at dei skal få sjå Jesus som sin frelsar og læra seg å stola på Han og ikkje på dei religiøse seremoniane. 

lørdag 16. februar 2013

Romerbrevet 1,10-12. Grunntankar del 3

 Eg bed alltid om at det endeleg ein gong må lukkast for meg å koma til dykk, om Gud vil. 11 For eg lengtar etter å sjå dykk, så eg kan gje dykk del i ei Andens gåve for å styrkja dykk. 12 Eller rettare: Saman skal vi få nytt mot ved den trua vi deler, dykkar tru og mi.

Paulus hadde lenge hatt som mål å besøka kyrkjelyden i Roma. Ja, han lengta etter å dela fellesskap med dei. Men han var så langt blitt forhindra. Difor bad han om at det måtte leggja seg til rette. Og det gjorde det. Det gjekk slik til: Etter at Paulus hadde skrive dette brevet, reiste han til Jerusalem. Der vart han arrestert og fengsla. Sidan han var romersk statsborgar, appellerte han saka si inn for keisaren, det var hans rett, og etter to år vart han transportert med livvakt til Roma der saka hans til slutt kom opp til dom. Dette kan du lesa om i Apostelgjerningane kapittel 21-28. Korleis det gjekk vidare er litt uklårt, men det me veit er at han til slutt vart halshoggen i Roma under keisar Nero, truleg i år 67. 

Paulus var ein veldig sjølvstendig kristen. Han let seg ikkje styra av andre enn Jesus. Likevel elska han kyrkja og det kristne samfunnet. Så ofte han kunne hadde han fellesskap med andre som elska Jesus. Det var det mest meiningsfulle han visste, og ingen har hatt så stor innsikt i kva det kristne fellesskapet og kyrkja er som han. Han skriv i 1. Korintarbrev 12 at kyrkja er Kristi kropp i verda, og at det dermed er heilt umogeleg å ha samfunn med Kristus utan å ha samfunn med kristne, og at det er umogeleg å elska Kristus utan å elska kristne og lengta etter å vera saman med dei og tena Jesus saman med dei. Når nokon seier dei trur på Jesus og elskar han, men ikkje har lyst å tena Jesus i lag med andre kristne, bløffar dei om trua si. Den er ikkje levande. 

Paulus ville så gjerne dela ei Andens gåve med dei kristne i Roma for å styrka dei. For ein fin innstilling. Kvifor går du på gudsteneste? Kvifor går du på møte? For å få noko for ditt eige liv, eller for å gje noko til andre? Det siste er den rette kristne innstilling: Du skal ikkje gå på møte berre for treffa andre eller få noko frå han eller ho som talar, men du skal gå for å gje det du sjølv har fått hos Gud. Som kristne er me delarar. Den som har to kapper, gjev bort den eine, sa Johannes døyparen (Lukas 3). Den som har mat, deler med den som ikkje har, og når me har fått ei åndeleg nådegåve, er det ikkje for å behalda henne sjølv for at andre skal bli imponerte over kva Gud kan bruka oss til, nei, det er for at me skal dela den med andre. Det er ein krystallklår tanke i Bibelen, me får for å gje, og me skal repordusera oss sjølve i andre. Menneskedyrking i Guds menighet er ikkje noko anna enn avgudsdyrking. 

Når me deler med kvarandre, set me mot i kvarandre, bygger kvarandre opp og hjelper kvarandre framover. Klaging og syting må me berre slutta med. Heile samfunnet er fullt av dette svineriet, og tankane våre blir fort med på galeien. Men klaging og syting over stort og smått, gjer oss motlause, og det er djevelens verk. For Gud har ikkje noko med denne ånda å gjera. Han gjev oss ei ånd som gjev oss styrke og klokskap. Og det treng me til fulle i vårt daglege liv, i ektekskapet, i familien, på jobben, i møte med naboar eller i kyrkjelyden. Difor seier også forfattaren av Hebrearbrevet: "Set mot i kvarandre kvar dag, så lenge det heiter i dag, så ingen skal bli liggande etter på vegen." 

Djevelen er ein ulv. Han har ein kjent jaktstrategi: Han isolerer bytte sitt. Då er det enklare for å han å drepa det. Høyr no, du som av ein eller annan grunn held deg borte frå den kristne fellesskapen: Skund deg attende. Du er i den største fare. Djevelen har isolert deg, og kjem du deg ikkje attende til flokken, går det ikkje lang tid før du er i hans makt og han tappar ut alt av Guds liv i deg. Lat det åtvara. I dag om du høyrer hans røyst, gjer ikkje hjarta ditt hardt, men bør deg for Guds ord og vend tilbake til Jesus og hans vener.  

Kjære Jesus! Takk for kyrkja og den kristne fellesskapen, takk for all den kraft, nåde og inspirasjon som du kanaliserer til kvar engelt av oss gjennom våre kristne vener. Hjelp oss å stå tett saman, oppmuntra og utrusta kvarandre kvar einaste dag heilt til du kjem attende for å henta oss heim til deg sjølv. Me er din kropp. Må di kraft og din nåde strøyma gjennom oss og til den verda du kom for å frelsa og lækja, og avslør alle løgntankar frå djevelen som forvirrar oss og som får oss til å tru at me klarar oss best åleine utan dei andre. Amen!

torsdag 7. februar 2013

Romerbrevet II: Skapt og frelst for å æra Gud

  1,5-7
Ved han har eg fått nåde og apostelteneste for å føra menneske av alle folkeslag til lydnad i tru, til ære for hans namn.  6 Mellom dei er òg de som er kalla til å høyra Jesus Kristus til.  7 Eg helsar dykk alle i Roma, de som er elska av Gud, de som vart kalla og er heilage: Nåde vere med dykk og fred frå Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus!

I vers 5 skriv Paulus av ved Jesus har han fått nåde og apostelteneste. Dette er eit viktig ord inn i ditt liv. Du forstår: Jesus gjev deg ikkje berre nåde og tilgjeving. I same slengen set han deg i arbeid. Du skal vera med å føra andre menneske til tru og lydnad. Ja, frå den augneblinken som du sjølv vart frelst, er det det livet ditt handlar om. Du kan ikkje bli frelst og leva som før. Då har du bomma totalt. Nei, du skal reisa deg ut av sofaen, gå ned på dine kne og be Gud om å fylla deg, strøyma gjennom deg og bruka deg for å fylla himmelen med nye borgarar av Guds rike. Det vart livsprogrammet til Paulus, og det skal vera ditt og mitt. Me blir sikkert ikkje apostlar, men kva gjer det? Me er noko som er enno større: Me er Guds barn, og ingenting kan vera større enn det. Og Gud har sagt at han  vil bruka oss alle sammen for å fylla himmelen med lukkelege og frelste sjeler. 

Å jobba for Jesus er ikkje noko ork. Det er kjempegøy. Og når du merkar at Guds kraft bur i deg, at folk lyttar til deg og tek imot det du vitnar om, og når det skjer under når du ber, ja, då er det kjekt å leva og du vil aldir meir tilbake til den sørpa du ein gong vassa i. 

Kvifor er det viktig at folk blir frelst? For at dei skal koma til himmelen når dei døyr? Ja, det er viktig nok. Men det er ikkje det som er hovudpoenget, skriv Paulus her. Hovudpoenget er at Gud skal få ære. Det er saka. For er det ein som fortener ære, så er det Gud, han som har skapt oss, frelst oss gjennom eit ekstremt kostbart offer og som står i dag og natt for å passa på oss slik at me har det bra. Eg seier berre: Ærast den som ærast bør. Og dersom Gud ikkje får ære for sitt verk, er det nokon andre som tek det, og det blir jo berre ein bløff.

Er Gud så veldig oppteken av ære? Nei, ikkje for sin eigen del. Men for vår del. Saka er: Me er skapte til å æra Gud, og me har det berre godt og rett når me held på med det.  

Me er elska av Gud. Nåde betyr at Gud elskar oss utan grunn i oss sjølve. Ja, han anerkjenner oss som sine, og han har av pur godleik fjerna alle syndene våre, dei som kunna hindra han i anerkjenna oss. Han fjerna dei på Jesu Kristi kross. Han ser dei aldri meir. Du er så rein og fin i Guds auger. Kvifor elskar Gud deg? Fordi han berre gjer det. Han berre ER kjærleik og kan ikkje anna enn å ausa sin kjærleik over deg. Tek du imot? Gjer det no. Berre anerkjenn Guds kjærleik til deg, opna deg og sol deg i Han. 

Då vil hjarta ditt bli fylt av fred, den freden som går over all forstand og som er der som ei positiv kraft i livet ditt gjennom alle vanskane som dette livet har å by på.

Lat oss be:
Jesus, Guds Son, du som har frelst oss med ditt og blod og kalla oss til samfunn med deg sjølv og sett oss i arbeid for deg. Fyll oss med din Ande, lat di kraft strøyma inn i oss og ut frå oss og bruk oss slik at me kan få vera med og befolka himmelen og vera med og reparera knuste menneske liv og slik få litt himmel på jord. Hjelp oss så me ikkje tenkje smått om oss sjølve, men ser på oss som Guds søner og døtre, prinsar og prinsesser med myndighet til å fortelja folk din vilje. Amen! 

 

onsdag 6. februar 2013

Grunntrekk i Romarbrevet I


Romarbrevet er Paulus sitt dogmatiske hovudverk, og kanksje det viktigaste dokumentet som er skrive i den menneskelege historie. Dette brevet har forandra historia mange gongar. Gjennom Romarbrevet fekk både Augustin, Martin Luther og John Wesley del i Guds frelse, og dei kom alle til å endra historias løp. Men desse tre er alle historie, lever Romarbrevet vidare og gjer sin gjerning, og no er det vår tur til å la oss påverka av Guds Ande og bli slike som skaper historie.

Paulus hadde aldri vore i Rom då han skreiv dette brevet. Men han kjende mange i kyrkjelyden der. Det ser me tydeleg i kapittel 16 der han helsar namngjevne personar som han kjenner godt.

Rom var som ein magnet. Folk frå heile riket vart drege mot hovudstaden, og Paulus hadde også eit brennande ønske om å koma dit. I det heile ser det ut til at apostelen i tenesta konsentrerte seg om å forkynna evangeliet om Jesus Kristus i dei største byane rundt Middelhavet. Motivet må ha vore at det er det som skjer i dei store byane som bestemmer korleis folk flest tenkjer og trur. Det går ei langt sterkare påverknadskraft frå byane til landsbygda enn andre vegen. Og av alle byar var Rom i ei særstilling. Der budde alle som hadde makt i samfunnet og som slik kunne påverka verkelegheitsoppfatninga og trendane i resten av det enorme Romerriket. Og den som påverka mest var keisaren, og Paulus hadde eit klårt uttalt mål å få forkynna evangeliet for han.

Paulus visste godt kva Gud var god for gjennom han. Det hadde han erfart gjennom mange år. Den nåden som kvilte over Paulus sitt liv var heilt unik. Ingen kom upåverka frå eit møte med denne mannen, og tusen på tusen kom til tru på Herren Jesus etter å ha lytta til apostelen Paulus. 

I vers 1 framstiller han seg som Jesu Kristi tenar, eller i røynda slave. I dette ligg det at Paulus var Jesu Kristi eigedom. Den einaste formen for fridom Bibelen kjenner er den det menneske får som overgjev seg med hud og hår til Jesus utan krav om noko som helst tilbake.

Paulus var kalla av Gud. Det visste han godt. Opplevinga utanfor og i Damaskus sat friskt i minnet heile livet og dreiv han framover: Du skal vera eit lys for heidningane som sit i mørkret. Det var hans kall. Slik vart han sendt ut av Jesus Kristus sjølv. Ein apostel er rett og slett ein utsending med autoritet frå den som har sendt han. Paulus var sendt for å forkynna evangeliet om Jesus og kalla folk til omvending og tru.

Du og eg er også kalla av Gud. Først til å ha fellesskap med han og leva som hans sanne barn. Så har me fått fullmakt til å gjera godt for våre medmenneske og dela med dei det Gud talar med og til oss om, og det me erfarer med han i kvardagen.

Evangeliet som Paulus fekk å forkynna, og som i dag er vårt, har sine røtter i fjern fortid, og Gud hadde lenge før Jesu tid forkynt det gjennom profetane i Det gamle testamentet. Når me les GT er det ikkje vanskeleg å få auga på han. I Jesaja 53 som Herrens lidande tenar som lid og døyr for våre misgjerningar. I Jeremia 23 som "Herren vår rettferd." I Jesaja 9 som barnet som er oss fødd og som ber utrulege namn: "under, rådgjevar, veldig Gud, evig Far og fredsfyrste."

Denne Jesus er sann Gud og sant menneske, Guds og Davids son. Berre slik kunne han bygga bru mellom himmel og jord, mellom Gud og oss, og berre slik kunne han frelsa oss frå våre synder, og slik må me ta imot han dersom me skal kunna nyttigjera oss hans gjerning. Gud velsigne oss alle til det.

"Gode Gud! Me takka deg for alt du har vist oss i og gjennom dette brevet me no skal jobba med. Du har kalla oss til samfunn med Jesus, og sett oss inn i teneste for evangeliet. Me er så rike, og all vår rikdom kjem frå deg, du som er alle gode gavers gjevar.

Herre Jesus! Takk for din død og di oppstode og for frelsa som spring ut av ditt storverk. Ved ditt blod  gav du oss siger over alle våre synder og over døden og djevelens makt. Me berre ærar deg og prisar deg og me jublar for deg og hyllar deg med kropp og sjel og ånd, med alt me er og har. Amen!"