tirsdag 8. desember 2009

Førebuing


Barak Obama kjem til Noreg for å ta imot Nobels fredspris. Det har me alle fått med oss. I mange veker har folk i Oslo førebudd seg på besøket. Alt må vera klart når presidenten set føtene sine på norsk jord. Då må alt vera i orden slik at me kan ta imot han med ære.

Snart kjem Jesus Kristus tilbake til vår jord. Gud har ein timeplan for dette: når evangeliet om hans rike er forkynt som eit vitnemål for alle folkeslag, då vil enden koma, og Jesus Kristus kjem att for å døma levande og døde. Guds misjonsplan er i desse dagar i ferd med å bli oppfylt, og dermed også hans timeplan. Jesus kjem snart, og me må bu oss skikkeleg slik at me kan ta imot han med ære.

Når Jesus kjem, skal han setja føtene sine på Oljeberget, og han skal samla nasjonane før å dømma dei. Dei som har gjort godt skal gå inn til livet, og for dei som har gjort vondt ventar den evige død.

Alle må no bu seg på å møta Jesus med ære. Det skjer ved å venda seg bort frå einkvar form for vondskap og be Gud om nåde, han som for Kristi skuld meir enn gjerne tilgjev oss alle våre synder om me berre vil innrømma og beklaga dei.

Eg vil ynskja deg lukke til når du søkjer Gud. Må du finna han som elskar deg så høgt.

lørdag 5. desember 2009

Den gode gjetaren


Me er som vergelause sauer. Derfor treng me ein god leiar som både kan verna oss og føra oss framover mot gode mål. Jesus Kristus er ein slik leiar. Han kallar seg sjølv for den gode gjetaren som samlar oss og hindrar oss i å orientera oss i kvar vår retning. Likevel er det alltid nokre som klarar å rota seg bort frå han. Det er krise. For den som lever utan kontakt med Jesus er eit svært fattig menneske, og kan aldri leva i Guds plan, ei heller nå Guds mål som er himmelriket.

Den som tillitsfullt har slutta seg til Jesus manglar ingenting, i alle fall ingenting av sann verdi. Jesu vener er veldig fornøgde folk. Akkurat som små barn ved mors bryst. Sjølv om dei må gå gjennom krisetider der døden og trugar. Då erfarer dei Jesu gode nærvær meir enn nokon gong. Han er faktisk ekstra nær og oppmerksam når livet vert vanskeleg. Då kan han anten føra oss trygt tilbake til livet, eller han fører oss heilt gjennom og inn i himmelen.

Å tru på Jesus handlar om å overgje seg til han og følgja han, nett som sauen følgjer gjetaren. Gjer du det, vil du alltid bli ført på rett veg. Lukke til med det, og ha ei strålande helg.

søndag 22. november 2009

Eit lett val?


Frilansjournalist Pål Refstad skal ha valt å konvertera til islam då han nyleg vart kidnappa i Afghanistan. Det var prisen han måtte betala for fridomen. ”Det må ha vore eit lett val”, sa språkprofessor Finn Erik Vinje.

Kanskje det var lett for Pål Refstad. Men valet hadde vore vanskeleg, for ikkje å seia umogeleg, for einkvar kristen som trur på Jesus. Kvar dag får forfølgde kristne dette tilbodet i fanget. Men dei avslår fridomen dersom vilkåret er å fornekta Kristus. Kvifor det?

Kristne har ein verdi i liva sine som er større enn den fysiske fridomen, ja større enn livet sjølv, nemleg Guds kjærleik. Denne kan me ikkje sei i frå oss eller fornekta for nokon pris. Det er som å fornekta seg sjølv eller si eiga mor. Gud har med sin nåde og godleik forgylla liva våre på ein slik måte at me berre vil æra han medan me lever og i all æva etterpå.

I Getsemane sto Jesus på val. Han hadde sjansen til å gå utenom ein pinefull død på ein kross. Han bad: ”Far, er det mogeleg så lat denne skåla gå meg forbi, men ikkje som eg vil, berre som du vil.” Kva skål ville han gjerne sleppa? Den smertefulle døden på krossen for verdas synd, dårskap og vondskap.

Jesus valde den tunge vegen og ikkje den lette. Kvifor? Fordi han elska oss menneske så høgt at han var villig til å ofra sin eigen fridom for vår velferd. Det var ikkje eit lett val, men likevel eit rett val, eit val etter Gud vår Fars vilje.

Gud stiller alle menneske som høyrer om Jesus på val, og utfordrar oss til etterfylging. Jesu læresveinar svara ja, og skapte historie. Det vil du også gjera dersom du overgjev deg til han som elskar deg og gav seg sjølv for deg. Det er kanskje ikkje eit lett val for deg, men det vil vera eit rett val.

mandag 16. november 2009

Oppgjer og forsoning

Det heiter at tida lækjer alle sår. Men det stemmer ikkje. Berre dei overflatiske såra vert lækt av tida. Dei djupe sjelesåra kan berre lækjast gjennom ærlege oppgjer med bøn om tilgjeving.

Den australske regjeringa viser veg. I februar 2008 bad stasminister Kevin Rudd (bildet) aboriginarane om tilgjeving både for tvangsassimileringa dei i mange år var utsette for, og for at styresmaktene tok barna deira og innlosjerte dei på barneheimar der dei vart utsette for grove overgrep og simpel utnytting.

Og no har dei gjort det igjen. Under ein gripande seremoni i dag (måndag 16.november 2009) bad statsminister igjen om tilgjeving, denne gongen til tidlegare engelske barneheimsbarn som mot sin vilje vart frakta frå England til Australia etter den andre verdskrigen. Der vart dei utsett for meiningslaus, svært audmjukande og krenkande handsaming. Rudd talte lenge og utfyllande om overgrepa som hadde skjedd og bad offera om tilgjeving.

Det var ikkje mange tørre augo å sjå mellom dei frammøtte som fekk høyra den audmjuke og grundige talen til Rudd. Endeleg, etter så mange år, kom den store dagen då dei fekk oppleva oppreising for all den urett dei vart påførte gjennom mange og lange år i slaveri og krenking.

Sann forsoning og tilgjeving mellom menneske kan berre skje som eit resultat av ærlege oppgjer. I Bibelen les me at Jesus var full av ”nåde og sanning”. Desse to fenomena heng nøye saman. Utan sanning, kan det ikkje koma nokon nåde. Men dersom det ikkje finst utsikter til nåde, er det vanskeleg å få fram sanninga.

Den som krenkar sitt medmenneske, krenkar også Gud som har skapt og elskar oss alle. På eitt eller anna nivå har me alle gjort galt mot vår neste, og dermed mot Gud. Skal me etablera og leva i sant fellesskap med Gud og vår neste, må me snakka sant både med den eine og den andre. Og i Bibelen les me at ”dersom me ikkje vil innrømma av me har synd, då er ikkje sanninga i oss. Men dersom me snakkar sant om syndene våre, er han (Gud) trufast og rettferdig slik at han tilgjev oss syndene og reinsar oss frå all urett.” Skal du bli eit Guds barn med von om evig liv saman med Gud, skal du snakka ærleg ut med Gud om di fortid, både det som har vore godt, leit og heilt feil. Då kjem han til deg med sin lækjande og livgjevande kjærleik, og du vil oppleva at han gjer deg til eit nytt menneske.

På sporet av ein far?


Søndag etter søndag sit me og ser ”Tore på sporet”, og me let tårene renna ganske fritt kvar gong ei dotter eller ein son får kontakt med ein far eller ei mor som dei aldri har møtt eller kjent før. Som kvinna på bilete opplever dei alle at mange ting fell på plass i liva deira, dei kjenner seg meir heile og forstår meir enn før av seg sjølv.
Opphav og slektsband er viktig. Kvar gong eg ser desse programma til Tore Strømøy, tenkjer eg på forteljinga i Bibelen om ”den bortkomne sonen”, han som fekk livsarven på forskot, forlet farshuset og spelte bort alt han hadde. Det gjekk skikkeleg gale med han, og han kom til dei grader på bar bakke. Ansvaret for elendet måtte han bera sjølv. Han kunne ikkje skulda på nokon andre.
Men heime gjekk faren og verkte og lengta etter guten sin, og kvar dag sto han ute på tunet og speida nedetter vegen i von om å få sjå sonen på heimveg.
Denne faren er eit bilete på Gud. Tolmodig ventar han på sine bortkomne menneskebarn, ventar og ventar, og utolmodig let han venene sine senda ut slike innlegg som du no les for å seia: ”DU ER VELKOMNE HEIM. EG ELSKAR DEG, BARNET MITT. KOM HEIM TIL MEG, OM IKKJE ANNA ENN FOR MI SKULD. EG BRENN AV LENGSEL ETTER DEG!”
No og då kjem det ein og annan attende. Då blir det fest i himmelen hos Gud. Han sparer ikkje på noko når eit menneske vert kristen.
GUD ER DITT OPPHAV OG DIN RETTE FAR. Han skapte deg til seg og for seg, og når du kjem til han med livet ditt, vil du kjenna at alt fell på rett plass . Dessutan ventar det deg ein FARSARV. Når du kjem til Gud, vert du automatisk arving til DET EVIGE LIVET. Det høyrer med til det å vera kristen.
Er du på sporet etter Gud? HAN ER PÅ SPORET ETTER DEG. Vil du la deg finna?

tirsdag 10. november 2009

Nedrivne murar


Berlinmurens fall var starten på det som skulle få alle kommunistiske regimer i Europa til å falla som korthus, det eine etter det andre, og utruleg nok nesten utan tap av menneskeliv. Eìn uttrykte det slik: ”Gud gjekk gjennom Europa”. Og det opplevdes slik for alle oss som hugsar dei dramatiske haustdagane dette året, og det skal vera sagt: Mange hadde bede Gud lenge om at dette skulle skje.
Me likar ikkje murar. Ei heller Gud. Han elskar fellesskapet. Difor tok han i si tid eit mektig initiativ for å riva ned den umåteleg høge muren som hadde bygd seg opp mellom han og oss. Bibelen er tydeleg på at alle i utgangspunktet har ein fiendtleg innstilling til Gud. Me likar ikkje boda hans så godt, og me vil helst styra liva våre sjølve, og mange gjer det. Dette påfører oss skuld innfor Gud, ei skuld som ingen kan ordna opp i sjølv. Denne skulda har kraft i seg til å skilja alle menneske frå samfunnet med Gud. Ho er som ein mektig uoverkommeleg mur. I alle fall FOR OSS. MEN IKKJE FOR GUD. Han tok eit mektig initiativ for å ordna opp i problemet, og sende sonen sin Jesus, over på vår side. Han tok på seg vår skuld, døydde for oss, og reiv ned den muren som hadde reist seg mellom himmel og jord. Dette kan me lesa om i Efesarbrevet kapittel 2 i Bibelen. Slik la han grunnlaget for at me alle kan få erfara einskap med Gud vår Far, og det er ei erfaring av kjærleik og nåde som sprenger alle førestellingar me måtte ha om Gud. Ingen som opplever dette kjærleiksbadet vert nokon gong dei same etterpå. Det er ein forandring så stor at Jesus kallar det ein ny fødsel. Dette opplever alle som kjem til Gud med liva sine. Det slår ikkje feil.

onsdag 30. september 2009

2%

Berre 2% av nordmennene går i kyrkja kva søndag. Me ligg i så måte lågast i Europa. Det er naturlegvis fleire grunnar til denne sviktane interessen for gudstenester. Den engelske presten David Watson sa då han var tilsett som i den nedleggingstruga i St. Cuthbert kyrkja i York i 1965 at "dersom nokon kjem her til kyrkja og forkynner det enkle evangeliet om Kristus, trur på bønas makt og stolar på Den Heilage Ande, vil kyrkja bli full på kort tid!" Han fekk eitt år på seg, og det hende som han hadde sagt.

Om ikkje dette er heile svaret for Noreg, er eg ganske sikker på at det er ein god del av svaret. Det er heva over tvil at "ordet som går ut frå Guds munn ikkje vender tomt tilbake." Men mykje av forkynninga inneheld lite av ord fra Guds munn. Det blir helst ord frå forkynnaren sin eigen munn, tankar han/ho har klekka ut i sin eigen hjerne. Det duger ikkje. Tome kyrkjer indikerer rett og slett tom forkynning. Det er ei stor naud hos oss.

Det andre eg vil påpeika er at det føregår lite medvite og målretta arbeid for å nå menneska med det enkle evangelium om Jesus Kristus i landet vårt. Her må kristne leiararar setja seg ned saman og søkja Gud i lag for å få del i hans strategi for rekristninga av Noreg.

Skal kyrkjene fyllast, må folk ha ei overtyding om at dei har noko ufatteleg verdfullt å henta der som dei ikkje kan henta andre plassar: frelse, fred med Gud, evig liv, overnaturleg lækjedom, sikker rettleiing, meiningsfullt liv, kvalitetsfullt fellesskap, himmelsk kraft og sikkert meir. Men dersom dette ikkje er å henta, vil folk bruka tida si på andre måtar.

Difor er denne undersøkinga ransakande for oss som forkynner ordet og gjæter Guds barn, og responsen vår må vera å trenga på Gud og be han om å gripa inn og bringa oss i harmoni med Den Heilage Ande i alle ting, både når det gjeld liv og lære.

mandag 20. juli 2009

Til månen og attende, og andre viktige reiser


I dag er det 40 år sidan Neil Armstrong og Buzz Aldrin som dei første menneska i historia, sette føtene sine på månen si overflate. Det er blitt feira over heile verda, for dette var ei historisk hending ut over det vanlege som opna nye perspektiv for oss jordbuarar.

Det var president John F Kennedy som starta prosessen i 1961 då han annonserte at USA burde klara å senda ein mann til månen og trygt attende innan utgangen av tiåret. Det utløyste ei enorm satsting på både utdanning og forskning for å gjera det mogeleg å nå dette klårt definerte målet. Men Kennedy sjølv fekk aldri oppleva dette. Han vart sendt ut på ei reise som han aldri koma attende frå då han vart myrda i november 1963.

Menneska har gjennom soga gjort mange vågsame reiser som har opna nye vegar og gjeve ny erkjenning. Eg tenkjer særleg på dei store oppdagingsreisande som Colombus, Vasco da Gama, Magellan, Leiv Erikson, våre eigne polfararar og mange, mange andre. Dei skulle finna nytt land og venda trygt attende til heimlandet.

Men det er ei spesiell reise inn i det ukjende som berre ein person har kome attende frå: eg tenkjer på Jesu oppstode frå dei døde. Der Kennedy måtte kapitulera, sigra Jesus Kristus. Ingen retur har hatt større meining for oss enn denne. Det opna ikkje berre nye perspektiv, men det opna himmelens port for oss. For Bibelen seier: "Den som har Sonen, har livet. Men den som ikkje har Sonen, har ikkje livet."

Då Apollo 8 gjekk i bane rundt månen juletider 1968 fekk me for første gong sjå jorda som ei lita kule i universet, ein kunnskap som burde gjera oss alle audmjuke. Frank Borman, som var kaptein på romfartyet, fann ikkje noko meir høveleg å gjera enn å lesa nokre vers frå skapingsforteljinga i 1.Mosebok 1. Månen, aud og tom. Jorda blå og levande, eit vitnemål om den levande Gud som talte og bles liv i planeten vår.

Då Apollo 11 landa på månen, og alle kunne pusta letta ut (landinga var meir dramatisk enn det me som såg på fjernsyn kunne ana), tok Armstrong og Aldrin fram vin og brød og feira Herrens nattverd. Det var det første måltidet som vart innteke på månen.

Duke, ein annan astronaut som var på månen på 70-talet hadde dette å fortelja i programmet: "Ei stund etter at eg var komen attende frå måneferda, vart eg invitert til å vera med på eit bibelkurs. På dette kurset møtte eg Jesus Kristus, og eg tok imot han i hjarta mitt. Og det som hende med meg då var mykje større enn det å ha vore på månen. Eg vart fylt med ein fred som eg aldri før hadde erfart, og han gjorde livet mitt nytt."

Vår framtid er ikkje knytt opp til romfart og vitskap, men til Jesus Kristus. Berre han har sørga for ein heim for oss bakom alt. Difor skal du overgje livet ditt til han slik at du får del i hans framtid, han som er den sanne Gud og som elskar deg og gav livet sitt for deg.

40 dagar etter oppstoda reiste Jesus heim til himmelen som han kom frå. Det må ha vore stort for han. Men han lova før han drog at han ville koma attende til vår verd for å oppretta eit evig rike bygd på sann rettferd. Det vil skje når bodskapen om hans frelse er forkynt for alle menneske. Då skal han dømma levande og døde, og det er vårt høve til han som er avgjerande for utfallet av domen. Har du eit rett høve til Jesus Kristus? Er han din frelsar og Herre? Det vil vera avgjerande for kor du skal tilbringa æva. Difor seier Herren: "Vend om til meg, og du skal leva."

Ein dag skal også du og eg ut på den store reisa. Døden ventar på oss ein plass der framme. Har du budd deg godt til denne reisa? Er du budd til å møta Gud? Vil du kome velberga frå eit møte med han som veit alt om deg og som skal døma deg etter dine gjerningar? Kjære ven! Du treng den gåva som heiter forlating for syndene, og den får du hos Jesus når du tek imot han som din Gud. Vil du det?

mandag 13. juli 2009

Me har eitt oppdrag

Me er Jesu læresveinar og har eitt oppdrag: å gjera alle folkeslag til hans læresveinar. Me skal forkynna evangeliet for alle menneske, for alle folk og nasjonar og føra dei inn i ei aktiv etterfylging av Jesus. Dette, og berre dette er det det handlar om. Misjon er ikkje ei sak mellom mange andre som kristne skal spandera tid på, nei, det er sjølve saka. Alle mine krefter, all mi tid, all mi kløkt og all min kreativitet skal vigslast til å vinna menneske for Kristus, læra dei å leva med Han og gjera dei til menneskefiskarar.

Eg les for tida for andre gong boka "Evangeliet og det moderne mennesket" (Prokla Media 2002) av australiaren Vince Easterman. Det er heilt sikkert den beste boka om evangelisering som eg nokon gong har lese. Easterman har jobba som misjonær i Paris i ei årrekkje, og har sett mange, mange koma til tru og veksa seg til funksjondyktige kristne. Han er veldig fokusert på direkte evangelisering, og opererer mykje med skiusseblokka si på gatenivå. Det gjev forbløffande resultat, og i boka si deler han av den rike erfaringa si. Boka er delt i to. Del 1 handlar om kva omvending er og korleis me kan føra folk til omvending, og del 2 skildrar tek for seg det å vera ein sjelevinnar ut frå ulike synsvinklar: me er haustarbeidarar, menneskefiskarar, sauesankarar osv. Er nett komen i sving med denne delen, og vil koma attende til innhaldet seinare.

torsdag 9. juli 2009

Svenskekongen ut mot "reality-TV".

Svensk Dagen siterer frå pressekontoret GP at Kong Carl Gustav XVI går ut og kritiserer realitysåpene som pregar tilbodet i mange TV-kanalar. "Eg blir så irritert," seier han. "Alt går ut på å knekka andre. Men slik skal det ikkje vera i samfunnet. Samfunnet skal jo byggja på at ein hjelper kvarandre, og at den svake skal hjelpast og takast hand om. Ein skal løfta opp og støtta i staden, desse TV-programma er fullstending vanvittig ubegripelege, seier kongen til pressekontoret GP. Og så henviser han til verdiane som speidarrørsla byggjer på. Det er eit godt alternativ til dei korrupte verdiane som kjem fram på TV-skjermen.

Dette er bra sagt av "kungen". Han må ha lest formaningane i Paulus sine brev. "Vi gillar honom!"

mandag 29. juni 2009

Normisjon på rett veg

Normisjon har på generalforsamlinga i helga vedteke å ikkje lenger definera seg som "ein organisasjon innan Den Norska Kyrkja." Det er eit steg i rett retning. Eg har lenge meint at det er farleg å tilhøyra ei kyrkja som aksepterer vranglære og velsignar synd. Vranglære og synd opnar nemleg vegen for djevelsk herredøme. Men kyrkja har jo eit kall frå Meisteren å driva djevelen ut der han regjerer, ikkje sleppa han inn i eige hus. Ved å gjera det, kan eg ikkje sjå det på anna vis enn at kyrkja rett og slett melder seg ut or det riket der Jesus rår. Og når Normisjon no ikkje lenger vil identifisera seg med DNK, må det vera ut frå eit genuint ynskje om ikkje ikkje støtta opp om eit system som godtek vranglære og synd, samstundes som ein gjerne vil syna truskap mot Jesus og Ordet. Eg vil gjerne ynskja dei lukke til med det.

Eg ser at Oddbjørn Evenshaug ottast at Normisjon på dette viset marginaliserer seg sjølv. Eg veit ikkje heilt kva han meiner med det, heller ikkje kva som er farleg med det. Men Jesus seier ein plass at det kan i enkelte situasjonar vera naudsynt både å hogga av seg ei hand og riva ut eit auga dersom det freistar ein til fall. Jesus er altså ikkje framand for at hans vener stundom må ta radikale grep som gjer vondt. Amputasjonar må til om ein skal berga livet. Og sjølv om dette vel er sagt om enkeltpersonar, er det vel same regel for ein organisasjon.

Eg er heilt sikker på at Normisjon gjennom dette vedtaket vil bli til stor velsigning for mange, og dersom det bli slik at dei mister nokre vener, kan det godt vera at dei vinn seg nye og viktige vener som brenn både for Jesus og misjon.

Det kan godt vera at det å definera seg ut or organisasjonen Den Norske Kyrkja er ein dårleg taktikk (sjølv om eg slett ikkje trur det). Men er det noko Jesus , profetane og apostlane var lite oppteken av, så var det om kva som var lurt å gjera. Det einaste som hadde meining for dei var å syna omsorg for menneska ved å forkynna sanninga. Og i denne prosessen måtte Jesus seia til dei jødiske leiarane at riket skulle takast frå dei og gjevast til eit folk som ber frukt som høyrer riket til.

onsdag 24. juni 2009

Seier for Guds rike i Ghana


4 nye språkgrupper i Ghana har i laupet av våren fått heile Det nye testamentet i papirutgåve. Det er Selee, Sekpele, Siwu og Tuwuli, stammer i det sentrale Voltaområdet. Desse namna seier oss ikkje så mykje, men me kan gleda oss over at dei no kan lesa om Guds frelse og godleik på sine eigne morsmål. Og etterspurnaden er stor. Det eine testamentet vart fort utselt, og no skal det trykkast fleire. Nytestamenta vart feira med vakre prosesjonar og stor glede, slik som berre ghanesarane kan uttrykkja det.

Iran, igjen

I samband med det parodiske presidentvalet har iranarane protestert i gatene. Det er med livet som innsats. Me har aldri før høyrt om Baseej før, desse paramilitære bøllene som rasar rundt på motorsyklar for å drepa forsvarslause demonstrantar på kommando frå Ayatollah Khamenei. Men no kjenner me til dei, og det er ikkje noko hyggjeleg kjennskap. Ingen kjenner vel til kor mange dei har myrda. Det offisielle talet er 19, men me ottast at det er mange fleire.

I vår kyrkjelyd har me mange iranarar. Dei har lenge fortalt oss at iranarar flest i Iran er desillusjonerte og utan von etter 30 år med eit brutalt, undertrykkande og inkompetent prestestyre. Dei har mista trua på islam, og søkjer å finna svar på livsspørsmåla sine i andre religionar. Mange blir kristne, medan andre finn attende til den gamle persiske Zaratustratrua, som på mange vis er røtene til gnostisismen som i si tid truga med å velta heile kristendomen.

Slik sett, seier dei, har den islamske revolusjonen til ayatollah Khomeini i 1979 vorte til ei sann velsigning for Iran. Før dette hende, var det kun nokre få kristne i landet. Men i dag er det meir enn 2 millionar evangeliske som samlast til hemmelege gudstenester i Irans mange byar. Frå tid til tid vert dei oppdaga og arresterte. Men vekkjinga kan ingen ytre krefter stoppa. Gud går fram i Iran, og mellom iranarar over heile verda. Det er ei vitjingstid for det som i Bibelen vert kalla Elims folk. Gud møter dei på mange ulike vis og vekkjer kjærleiken til Jesus i dei.

Likevel håpar me for betre tider for dette flotte folket som me har lært oss å elska. Dei er undertrykte av djevelen, og me unner dei både demokrati, menneskerettar og velstand. Men må dei kristne få nåde også i betre tider til å ta vare på det store og verdfulle verket som Gud har starta, slik at hans vidunderlege plan med dette folket ikkje vert spolert.

Iranarar treng å få møta Jesus til frelse, og Iran treng å bli gjenfødt som ein nasjon under Gud. Det fordrar vår bøn. Eg oppmodar deg til å vera med på det. Sjå elles www.bonframforalt.blogspot.com

torsdag 4. juni 2009

Heia Bill og Melinda!


Verdas rikaste ektepar Bill og Melinda Gates har bestemt seg for å gje bort mesteparten av formuen sin til gode føremål. No skal fattige og sjuke i den tredje verda få nyta godt av alt det desse menneska gjennom mange år har tent på Microsoftbedrifta si. Eg let meg begeistra av slikt. Det luktar rettferd av det. Norske rikfolk bør følgja på. Dei har ikkje utmerka seg med gjevarglede les me i E24. Men det kan det jo bli ei endring på. Ekteparet Gates held fram at ved å gjera verda til ein betre plass, vil me også sikra framtida for våre eigne barn. Dette er i Guds ånd. Han interesserer seg for slikt.
Likevel er det forteljinga om den fattige enkja som gav sin siste skjerv som fortel oss når gjevargleda går over i offer. Men det er slikt som me kristne skal vera ekspertar i.......

mandag 25. mai 2009

Jesus, islams profet?


Det er ikkje til å tru, men nokre muslimar har på ei utstilling i Oslo om islam laga til ein monter med headingen JESUS, ISLAMS PROFET, og dronning Sonja møtte med hijab for å opna utstillinga.

Og eg må spørja: Kvifor let dronning Sonja seg bruka til slik historieforfalsking som dette? Jesus er jo ikkje islams spesielle profet. Islam vart jo grunnlagt 600 år etter Jesu himmelfart.

Jo visst veit eg at Isa (Jesus) har ei høg stjerne i islam. Mellom profetane er han nr. 7 i rang. Men islams Isa er ikkje vår Jesus. For me sannar at Jesus er Guds levande Son, sann Gud komen i kjøt og blod for å frelsa oss menneske. For oss er Jesus desidert nr. 1, og hans namn er over alle andre namn som nemnast kan i denne verda og i den som kjem. Og sanninga er: Kristne som hevdar at Jesus er den einaste vegen til Gud blir forfølgde og trakasserte i mange muslimske land i dag.

Hadde Jesus vore islams profet ville verda sett annleis ut. Muslimane ville lest Bibelen og ikkje koranen, og dei hadde vore forløyst frå syndene sine og fødde på nytt til eit liv i sjølvoppofrande kjærleik til alle menneske. Dei ville audmjukt ha falle ned for han og bede han om nåde og ope teke avstand frå hat, hovmot og løgn som no i stor grad pregar tilhengarane av islam.

Så lat oss vona at det ein dag skjer at Jesus verkeleg blir profet for alle dei som no er tilhengarar av islam. Og ikkje berre profet, men Herre, frelsar, konge og Gud. Då vil det vera von om ei betre verd.

Eg leikar med tanke: Kva ville hendt om me som kristne på ein eller annan måte stal Muhammed frå islam og sa at han eigentleg trudde på den kristne Jesus? Ordet blasfemi ville ikkje vore langt unna, og det hadde vorte ein svær diskusjon om såre kjensler osv.

Men ytringsfridomen er jo viktig. Det har me forstått. I ytringsfridomen sitt namn kan ein presentera kva det skal vera, lygn eller sanning. Men dronninga vår treng no vel ikkje setja to strek under fanteriet!

søndag 24. mai 2009

FrP og "aktiv dødshjelp"

FrP har på lanfsmøtet sitt vedteke å gå inn for aktiv dødshjelp. Det skuffar meg enormt. Formannen i Den norske legeforening seier at det er eit kvantesprang i tenkinga når eitt menneske (legen) får rett til å ta livet av eit anna. Legen, seier ho, skal ikkje koma til ein pasient for å drepa, men for å berga. Der er eg heilt samd med henne. Men snakkar ho sant? Nei, ho gjer ikkje det. For me har i dette landet hatt sjølvbestemt abort i 30 år, og abort er jo ikkje noko anna enn brutalt drap av små mennesker. Aktiv dødshjelp er på sett og vis ei logisk vidareføring av sjølvbestemt abort. Abortlova privatiserer makta over liv og død i livet si startfase. Ei eventuell lov som sikrar retten til å døy når ein kjenner seg klar for det, privatiserer livet i sluttfasen. Men lova om retten til sjølvbestemt abort er mykje verre enn den lova som måtte koma med FrP, for abortlova gjev ei kvinne og ein lege rett til å drepa ein person som ikkje får høve til å uttala seg. Slik sett er abort simplare enn denne dødshjelpa. Men begge handlingane er heidenske i sin grunn. Og problemet vårt som overtydde kristne er at me snart berre har heidenske parti å forhalda oss til.

Dessutan er eg heilt samd med leiaren av legeforeningen som ottast at den som har rett til å døy når livet vert for belastande, fort vil kjenna på plikt til å døy når hans eller hennar liv vert for belastande for andre.

Det er underleg at slike grunnleggande ting som dette kan vedtakast utan skikkeleg saksførebuing og debatt på eit partilandsmøte. Det er berre så hovudlaust som ein kan få det. Konklusjon: FrP er ut for meg.

torsdag 21. mai 2009

Endeleg heime


Me er komne til Kristi himmelfartsdag. Få frikyrkjer feirar denne. Heller ikkje me i Kristkyrkja. Det burde me vel helst ha gjort. For dette var den største dagen i Jesu liv, dagen han under heile sitt jordeliv såg fram til, dagen då han skulle sameinast med Far sin som han elska over alt. Tenk for ein fest det vart i Guds himmel då Jesus kom tilbake. Det var som tusen julekveldar. Englane hadde gledd seg til dette heilt sidan Jesus steig ned på jorda. Lydig og viljug hadde Jesus gjort opp for syndene våre, og no kunne han reisa heim i triumf. For ein dag det var for han og alle himmelske skapningar. Han seier sjølv at englane feirar stort når ein syndar vender om til Gud. Kva måtte det vel då bli når sjølve frelsaren kom heim? Det må ha vore fantastisk for dei.

Har denne dagen så noko meining for oss? Ja, avgjort. 1) Jesus er no vår talsmann hos Faderen, ei soning for våre synder, skriv Johannes i sitt første brev. Han er i sin eigen person mi og di frelse. Heile vår framtid er forankra i Kristus himmelen. Det er viktig at du fattar dette, for her har du ei god hjelp mot mang ei anfekting. Djevelen kan lett vippa deg og meg av pinnen, men han kan aldri få gjort noko med Jesus, og di og mi frelse er forvart i han og ikkje i oss sjølve. 2) Jesus ber for oss. Dersom me hadde fortsått verdien av Jesu bøneliv, ville me ha blitt forundra. For saka er den at hadde det ikkje vore for hans bøner, ville kyrkja for lengst vore historie. 3) Han er no innsett som konge over kongane og Herren over herrane, og alle med styringsansvar gjer rett og lurt i å bøya seg for han og prisa han som står over alle, og som alle skal stå til ansvar for, frå mødre og fedre til presidentar og statsministrar.

Som kyrkje er det vår business å hevda Jesu herredøme. Me skal kalla folk og folkeslag til tru og etterfylging. Det er ikkje ei oppfordring, dei fleste kristne ser ut til å tru det, og då let dei oppfordringa liggja, det det er ei befaling gjeven av kong Jesus. Det verkar for meg som om me som kristne treng ei heilt ny forståing av dette. Må Den Heilage Ande koma over oss og gje oss den rette forståing av kven Jesus er og kva han har befalt oss å gjera.

torsdag 7. mai 2009

Gud i aksjon mellom flyktningar

Ei ung kurdisk kvinne spurde meg her om dagen: "Kan du snakka med mor til......Den siste tida har eg prata med henne om Jesus. I starten var ho avvisande. Men så har ho møtt Jesus i to draumar, og han sa til henne at ho skulle ta kontakt med pastor Jens for å få svar på spørsmåla sine."
Slike ting blir meir og meir vanleg å oppleva mellom muslimske flyktningar. Gud talar til dei gjennom draumar, og når det skjer, vekkjer det interesse for evangeliet hos dei. Jesus vert i høgste grad eit aktuelt alternativ. Ikkje så å forstå at dei tvert vert kristne, men dei vil gjerne læra meir om Jesus, kven han er og kva han har å gje.
To gongar har eg vore på besøk hos kvinna no. Ho fortalde meg i detalj om draumane sine, og ho har no fått eit nytestamente på sitt eige språk. Andletet hennar lyste opp då ho begynte å lesa. Dette var nytt for henne. Muslimane sin Allah kan jo berre snakka arabisk. Men vår Gud kan uttrykka seg på alle språk. Augo hennar stråla då ho sto der med boka i handa og las.
Ved mitt siste besøk (i går kveld) var dei to sønene hennar også heime. Dei er i tenåra, og på veg til å bli høgreiste flotte unge menn. Me kosa oss saman over ein kopp te, og mora fortalde dei om kvifor dei hadde ein gjest. Då ville dei gjerne høyra kva eg hadde å fortelja dei, og det synte seg at døra inn til hjarto deira var vidopen. Dei hadde aldri før høyrt slike ting som dette. Dei visste litt om Jesus, men ikkje at han kunne hjelpa dei mot Guds dom. Ikkje ein gong Muhammed hadde vilja påta seg ei slik rolle då han ein gong fekk spørsmålet om saka frå ein nevø.
Dei ville gjerne sleppa Jesus inn i hjarto sine med ein gong. Men me vart samde om at dei først skal sjå Jesusfilmen, lesa saman i Jesusboka, og bestemma seg når dei har fått tenkt seg skikkeleg om.
Kvifor deler eg dette med dykk? Fordi eg vil at me som kristne skal sjå Guds finger og plan i dei folkeforflytningane som skjer i denne tida. Han sender mennesker til oss frå muslimske land for å tala til dei gjennom oss som kjenner Han. Me (Kristkyrkja på Stord) har dei siste åra invistert mykje tid og ressursar i å arbeida med flyktningar, og har fått døypt 9 av dei, og av dei var 6 muslimar.
Det byr både på gleder og sorger å ha med desse menneska å gjera, mange er treumatiserte og dessutan har norske utlendingsstyresmakter ein lei tendens til å leggja steinar til børene deira. Men Gud har ein agenda med dei, og den er det fantastisk kjekt å få vera med å fremja.
Det er sikkert eit asylmottak ikkje så langt frå der du bur.....

onsdag 6. mai 2009

Gud og samfunnet

Det må vera ytterst problemfylt for ein kristen å stenga Gud ute frå politikken. Kvar søndag sannar me at me trur på Gud Fader, den allmektige som skapte himmel og jord. Men ved å ikkje blanda kristendom og politikk, går ein rett og slett imot Guds allmakt. Men Gud sjølv krev faktisk all makt i våre personlege liv, i kyrkja, i samfunnslivet og dermed i politikken. At ikkje-kristne vil utfordra han på dette, skal me ikkje undra oss over. Men eg undrar meg over at kristne politikarar også stenger Gud ute. Når dei ikkje vil gje han autoritet, kan dei heller ikkje rekna med hans hjelp. Og den kunne dei ha trengt.

Bak all politikk ligg tru, etikk og filosofi. Ein kristen og ein hindu tenkjer totalt ulikt om samfunnsstyringa fordi den filosofiske overbygninga deira er totalt ulik. Difor er det heilt hovudlaust når Inger Lise Hansen seier at Kristeleg Folkeparti må skilja kristendom og politikk. Det som då skjer er at ho vel seg ein ny filosofisk overbygning for politikken sin, og det ho landar på vert truleg ein liberal humanisme som alltid tek utgangspunkt i kva menneske føler er rett for seg når ein skal vurdera kva som er rett og galt. Og slike tankar endar jo alltid i personlege tragediar: Du tek abort fordi du føler det er rett for deg i din livssituasjon, eller du av ein eller annan grunn vel å forlata ektefelle og barn fordi dei på ein eller annan måte "står i vegen" deg og dine personlege framtidsplanar/draumar.

For ein kristen må det å æra Gud i alt ein held på med vera det sentrale, og ein kristen politikar kan ikkje æra Gud på nokon annan måte enn å la hans ord gjelda for den politikken ein ynskjer å følgja. Det må føra til ein heilhjarta kamp for det ufødde livet, for ekteskapet mellom kvinne og mann, for familien, for enkjer og farlause, for fattige og flyktningar og heimlause, for menneskerettane, og samstundes ein like heilhjarta kamp mot fosterdrap, homoseksuelle samlivsformer, hjarteløyse og all undertrykking av forsvarslause menneske. Og alt dette er vel grunngjeve i Bibelen. Dette ligg vår Gud på hjarta.

tirsdag 5. mai 2009

Kristendom og politikk

Nestleiar i Kristeleg Folkeparti, Inger Lise Hansen, sa på landsmøtet som vart halde denne helga at ein ikkje må blanda kristendom og politikk. Dette er så pass spesiell uttale at eg lurer på om ikkje Hansen har vald seg feil parti, i og med at dette paritiet faktisk vil vera eit kristent parti.
Når ho sa det ho sa, kjem det av at ho ikkje vil at det som Bibelen seier om homofilt samliv skal vera gjeldande for kva partiet seier om saka. KrF vil gjerne opna forpliktande partilhøve mellom homofile (partnerlov), dei skal berre ikkje få lov å gifta seg og få rett til kunstig befruktning og adopsjon.
Men saka er at eit kristent parti ikkje kan gå inn for legitimering av noko som Bibelen kallar synd. Gjer partiet det, er det ikkje lenger eit kristent parti. Då er det berre namnet attende.

Slik det ser ut no går KrF frå å vera eit kristent parti til å bli eit vanleg profant parti som meir og meir tilpassar seg tida sine motemeiningar. Dette er ei utvikling som har pågått lenge. Det starta med Kjell Magen Bondevik som formann og forsterka seg under Valgjerd Svarstad Haugland sitt leiarskap. Eg vona at Dagfinn Høybråten ville reversera utviklinga. Men anten er han for svak eller så vil han ikkje.

Martin Luther lærte oss å tenkja i to regiment, det verdslege og det åndelege. Men det som KrF-politikarane synest å gløyma er at begge regimenta er Guds, og at politikarane står ansvarleg innfor Gud med korleis dei skjøttar verva sine. Politikken tilhøyrer skaparteologien. Denne er ein like viktig del av kristendomen som frelsesteologien.

I kyrkja er det Guds nåde i Kristus som tel, men i samfunnslivet elles: Guds lover. OG DESSE LOVENE ER GODE FOR ALLE MENNESKE, BÅDE FOR KRISTNE OG IKKJE-KRISTNE, og difor må eit kristent parti kjempa for at desse lovene skal gjelda om det skal kunna kalla seg eit kristent parti.

Når eit folk respekterer og følgjer Guds gode lover, kallar det Guds velsigning ned over seg. Men dersom eit folk set desse lovene til sides, misser det Guds velsigning og vern, og utfordrar Guds dom.

Dette bør vera fokus for eit kristent parti.

Politikk er i all hovudsak etikk. Og dersom KrF ikkje lenger vil henta korrektiv og inspirasjon frå Bibelen når partiet formar ut politikken sin, kor skal dei då venda seg?

KrF er inne i ei avgjerande tid. Det er med sorg er registrerer at dei bevegar seg bort frå Gud og dei kristne grunnverdiane. Måtte leiinga snu og som Daniel i si tid gjorde, kompromisslaust venda seg mot himmelens Gud same kva verda rundt måtte meina om den tingen.


mandag 27. april 2009

Forkrøpla manndom


Stadig fleire menn blir fedre utan å vilja det, sa dei på Dagsrevyen i dag. Menn som "ufriviljug" set born på jenter blir visstnok lei seg for at mødrene ikkje vil ta abort når dei blir gravide. Det er eit stort problem for mennene, fekk me vita, det øydelegg liva deira, sa dei. Dei vil ikkje betala for avkome sitt, ei heller ha noko med borna sine å gjera. Dei må ha det tungt, stakkar.

Kva i all verda er det som skjer med oss? Korleis kan eit samfunn avla så mykje forkrøpla manndom? Einkvar mann veit at sex er reproduksjon, og at han ikkje må la seg overraska over om det fungerer. Denne forvirringa må då vera ei seinfrukt av at samfunnet gjennom mange tiår no har ufarleggjort uforpliktande sex og gjeve det ein slags legitimitet. Men det har ingen legitimitet. Sex er mellom ei kvinne og ein mann som elskar kvarandre og lever i forpliktande fellesskap (les: ekteskap), og sann manndom syner seg ikkje i evne til å gjera ei kvinne gravid, men i det å oppdra dei borna ho føder.

mandag 20. april 2009

EU gjekk, Noreg sat


Då den iranske presidenten Amadinejad under ein tale på FN-konferansen mot rasismen i Geneve (Durban II) i dag kalla Israels politikk for rasistisk, reagerte EU-landa sine representantar å forlata salen. Men utanriksminister Jonas Gahr Støre vart sitjande. Det er ei skam. Han burde ha gått saman med dei. Men han sto på talarlista etter den iranske presidenten, og meinte det var best å ta verbal avstand frå Amadinejad sine utfall. Det gjorde han då også, det skal seiast. Men eg har lite tru på effekten. Den iranske presidenten hausta full jubel frå salen (truleg frå alle representantar frå islamske land, det verka som om det var utruleg mange av dei), og då trur eg ikkje saklege innvendingar frå Jonas har nokon som helst effekt på ein person som for lengst har vist at han gjev blaffen i alt kva alle andre meiner dersom det går mot hans eigne interesser. Støre hadde uttrykt seg langt klårare ved å reisa seg å gå.


Irans president er ein av verdas store undertrykkjarar. Han fører systematisk krig mot kurdarane i landet sitt, mot kristne og tilhengjarar av Bahaitrua. Han har fleire gonger teke til ordet for utsletting av Israel (ein stat som FN i si tid oppretta), og gjennom atomvåpenprogrammet sitt trugar han heile verdsfreden.


Men denne mannen har ei høg stjerne mallom leiarar i mange muslimske land. Der krev dei korkje logikk eller etikk, berre storkjeft.


Strengt tatt burde vel både Noreg og EU halde seg heime frå heile denne kongressen. Sist han vart halde nytta dei arabiske landa alle høve dei fekk til å kritisera Israel, og alle visste at det same kom til å skje denne gongen også, og det me har høyrt i dag, er nok berre starten.


Men me veit at alle desse statsleiarane utfordrar Israels Gud med talemåtane og planane sine. Me er no midt inne i Salme 2, og Herren ler av dei som no samlar seg mot Herren og den han har salva. For kampen mot Israel er ein kamp mot Jesus, som er den rette "kongen over jødane."


Ahmadinejad er Hamas sin beste støttespelar, og denne organisasjonen har bestemt seg for å utrydda kvar einaste jøde på denne jorda. Det står i charteret deira. Og kva har slike folk på ein antirasismekonferanse å gjera? Kva kan jødehatarar bidra med på ein slik konferanse når dei slår fast at einkvar forhandling med jødane er for svik å rekna? Det kan vera grunn til å undra seg.

fredag 3. april 2009

I dag vil eg gjerne presentera Thomas a Kempis (1380-1471) og boka hans "Imitatio Christi", "I Kristi bilete", som er ein av dei store klassikarane i den kristne litteraturen. Eg kom over denne boka på engelsk då eg var å gjesta Holy Trinity Church i London for 2 år sidan, og har hatt stor glede av å lesa desse djupsindige tekstane som er så fulle av radikal kristendom og glødande kjærleik til Jesus. à Kempis kom frå Kempen i Preussen, fekk utdanninga si i Deventer i Nederland (der Ard Schenk vart europameister på skeiser i 1966, for dei som interesserer seg for slikt). I Deventer vart han grepen av ei vekkjingsrørsle og vart del av ein munkeorden som kalla seg "Brør og søstre av det vanlege livet". Seinare flytta han attende til Tyskland og vart etter kvart prior i St Mont Agnes-klosteret. "Imitiatio Christi" kom ut i 1418. Gjennom bøkene og forkynninga si elles plasserer Kempis seg i rekkja av dei som kan seiast å vera ein av forløparane til reformasjonen.

Her eit utdrag frå "I Kristi bilete":

Jesus har mange som elskar himmelriket, men få som ber krossen saman med han. Han har mange som ønskjer trøyst, men få som vil gå gjennom trengsler. Han finn fleire som vil eta saman med han enn som vil fasta. Alle ynskjer å gleda seg saman med han, men få ynskjer å bera noko for han. Mange følgjer Jesus til nattverdsbordet, men få vil drikka lidingsbegeret. Mange beundrar mirakla han gjer, men få vil bera den skamma som kjem frå krossen. Mange elskar Jesus så lenge dei slepp motstand, mange prisar og velsignar han så lenge han trøystar dei. Men skulle han skjula seg og bli borte for dei ei lita stund, blir dei tunge til sinns og begynnar å klaga.

Men dei som elskar Jesus for hans eiga skuld, og ikkje for å oppnå noko, velsignar han også når dei har det trongt eller når hjarta er fullt av angst, på same måten som dei gjer når det går bra for dei. Og dersom det var slik fatt at Jesus aldri ville trøysta dei, ville dei prisa han likevel og alltid ønskja å vera takksame.
For ei kraft det er i den reine kjærleiken til Jesus, den som ikkje er blanda tanke på personlege fordeler eller med eigenkjærleik. Skulle me ikkje kalla folk som alltid søkjer trøyst og oppmuntring for leigefolk? Elskar ikkje dei seg sjølv høgare enn Kristus når dei heile tida søkjer framgang og fordel for seg sjølv? Kor kan me finna ein som er villig til å tena Jesus for ingenting?

mandag 30. mars 2009

Pascal om det å vera menneske.


I dag eit ord av Pascal i gjen: "Menneske er korkje engel eller dyr, men dersom det prøver å vera ein engel, vert det eit dyr!" Veit ikkje om dette sitatet krev så mykje forklaring. Men eg trur han vil seia at når me prøver å gjera oss betre enn me er, vert me både uutholdelege og farlege. For i vårt strev etter det fullkomne endar me fort opp med å bli ekstremt sjølvopptekne. Og få ting er så lite fullkome som det.


Mennesker som søkjer det ideelle, får fort skylappar. Dei vert einspora og fanatiske. Det er ikkje idèane som har størst verdi, men menneska. Ein idè har kun verdi i den grad han tener menneska. Den idèen som gjer livet vanskeleg for folk, må forkastast som skrap.


Paulus var ein farleg idealist før han vart kristen. Men i møte med Jesu gjennomtrengande ljos, måtte han revurdera heile livet og forkasta alt han hadde stått for. Han akta det for skrap slik at han kunne vinna Kristus, og finnast i han, ikkje med si eiga rettferd, den som kjem av lova, men med den rettferda som me får ved trua, rettferda av Gud på grunn av trua.


Så eit poeng til: Dei som meiner at menneske kun er eit elendig dyr, er likevel opptekne av å få ære av mennesker. Det er ei sjølvmotseiing. For det kan då vel ikkje vera noko stas å få ære av noko smått. Men saka er at hestar og hundar søkjer ikkje ære. Og vår jakt på ære, plasserer oss i ein annan kategori enn dyre, me er åndsvesen.


onsdag 25. mars 2009

Litt om ingenting

Illustrasjon: Haakon Sundal: Ydmykhet

Eg lova å koma attende til Richard Wurmbrand sin tale i Johanneskirken i Bergen ein gong i 1980. Det første eg hugsa var at mannen måtte sitja medan han talte. Beina hans verka så fælt etter alle slaga han fekk under fotsolane under fengselsopphalda sine. Dei vart aldri gode att.

Denne søndagen ville han, sa han, tala om det sterkaste stoffet i universet: INGENTING. For då Gud skapte himmel og jord, skapte han det av INGENTING. Og det var det einaste stoffet han kunne bruka når han skulle skapa.

Og så fortalde han om ei kvinne frå Den norske israelsmisjonen som han hadde truffe i Romania i si tid. Gud brukte henne så kraftig i si teneste fordi ho var så audmjuk. Ho var ingenting i seg sjølv. Og slik er det i Guds rike framleis: GUD KAN BERRE BRUKA DET SOM INGENTING ER. Og han synte til 1. Korintarbrev kapittel 1 der Paulus påviser at Gud vel seg ut det som ingenting er for å gjera til skamme det som er noko.

Så langt Wurmbrand.

Så er det då eit spørsmål om kvifor Gud i så liten grad brukar kristne til å gjera sine store gjerningar? Og svaret er ikkje at me er for svake og har for liten kraft. Snarare tvert om: Me har for store tankar om oss sjølve og om kva Gud kan bruka oss til. For før me kan sjå Guds gjerningar, må me heilt missa trua på eigen åndeleg kapasitet. Me må bli skikkeleg små i oss sjølve, og verkeleg forstå at me ikkje kan gjera noko som helst ut frå menneskeleg utrustning. Alt godt må Jesus gjera gjennom oss. I Guds rike gagnar menneskeleg kløkt, kreativitet og kraft (les kjøtt) ingenting, berre Den Heilage Ande som bur i oss kan gjera det som har sann verdi i denne tida og i æva.

tirsdag 24. mars 2009

Pastor Richard Wurmbrand (rumensk jøde, luthersk teolog og grunnleggjaren av "Jesus to the communist world", no "Voice of the Martyrs") som døydde i februar 2001 ville i dag ha fylt 100 år om han hadde fått leva. Eg finn grunn til å markera denne dagen. Få personar har fascinert meg så mykje som denne mannen. Etter i 1976 å ha lese boka hans "Kristen i rumensk fengsel" har eg vore heilt fengsla av både mannen og livet hans. Etter den 2. verdskrigen sto Wurmbrand modig fram i Bucuresti og forkynte evangeliet om Jesus som den einaste sanninga i eit land som var på full veg inn i kommunismen. Wurmbrand vart fengsla og måtte pga sitt frimodige vitnemål tilbringa totalt 14 år i fengsel, inkludert 3 år på einecelle. I boka si gjev han oss eit levande bilete av ting som hende desse åra, det er brutalt men likevel fullt av varme, humor og visdom. Spesielt er det å lesa om den omsorgen og godleiken han hadde for fangevaktarane som torturerte han og gjorde det dei kunne for å sveikka han. Men dei lukkast ikkje. Ånda hans vart berre enno meir vital og skjerpa, og eg veit ikkje om nokon har tal på alle dei han gjennom desse åra fekk føra til Jesus, mellom anna kommunistar som hadde falle i unåde hos partileiinga.

I 1964 fekk Wurmbrand amnesti etter at Den norske israelsmisjonen hadde "kjøpt" han fri. På det viset fekk Wurmbrand eit livslange og sterke band til vårt fedreland, og han besøkte ofte Noreg.

I 1980 var eg så heldig å få helsa på han og kona hans Sabina (som for sin del sat 3 år i fengsel for trua si, noko som ho har skrive om i boka "Pastorens hustru"). Dei var i Bergen, og Wurmbrand talte på gudstenesta i Johanneskirken. Eg skal seinare koma attende til innhaldet i den talen. Etter gudstenesta fekk eg så ta desse to store og gode menneska i handa og prata med dei, og det som slo meg var kor alminnelege dei var, og at dei let meg som ein ganske ordiner nordmann føla meg viktig. eg gjekk heim og kjende meg rikare enn før.

Richard Wurmbrand var kontroversiell fordi han avslørte kommunismen og sosialismen som ein umenneskeleg idè midt i ei tid då dei intellektuelle gjerna flørta sanselaust med dette tankegodset. Men historia gav Wurmbrand rett, og det er godt å tenkja på. Men det ser ut til at det gamle kommunisttrollet enno har nokre hovud att som ikkje er kappa av. Det ser me no.

mandag 23. mars 2009

SV går i udemokratisk retning.


På SV sitt landsmøte vart det vedteke å programfesta forbod mot religiøst grunngjevne privatskular. Dette stadfester det mange av oss har visst lenge: SV er eit antidemokratisk parti som framleis lever i sovjetkommunismens tidsalder. No er det vel eigentleg ikkje demokratiet dei vil til livs med dette vedtaket, men snarare religionen. Men dei antikristne haldningane gjer SV til eit udemokratisk parti. For i følgje Menneskerettsfråsenga og Europakonvensjonen har alle foreldre suveren rett til å velgja kva oppseding borna deira skal få. Og sidan skulen er ein oppsedingsinstitusjon, må dette bety at foreldra må ha rett til å velgja skule for borna sine og til å etablera eigne skular om dei finn det tenleg. Dei har til og med rett til å halda borna heime frå skulen og undervisa dei sjølve om dei ønskjer det. Denne demokratiske retten vil SV no frårøva norske foreldre og underleggja dei statleg tvang. Det gufsar fælt av dette. Ein kan spørja seg om kva straff dei foreldra skal få som held borna sine borte frå offentleg skule for å undervisa dei sjølve. Bøter? Fråteken omsorg? Fråteken foreldrerett? Var det forresten ikkje slik dei opererte i aust-Europa under kommunismen? Men det er vel i desse regima SV også har røtene sine.

torsdag 19. mars 2009

Ny eksorsismedebatt

Det har dukka opp ein ny eksorsismedebatt. Når eg les innlegga slår det meg at dei fleste fortel sjølvsikkert om ting dei ikkje har erfaring med, og dermed heller ikkje kan ha kunnskap om. Det er berre fordummande.

Bibelen har inga lære om demonane og det dei held på med. Men i evangelia les me at dei på ulike måtar gav seg til kjenne i møte med Jesus. Han avslørte dei og dreiv dei ut. Skal me driva med det same, må me ha den kvaliteten i liva våre som gjer at demonane blir pressa opp i dagen. Då er det dags for å driva dei ut.

Tunge psykiatriske pasientar kan lett koma til å tru at dei har ein djevel i seg. Dei kjenner det slik. Men desse menneska er i all hovudsak sjuke pga heilt andre høve.

Eg tenkjer meg at demonane like lett kan bu i ein frisk kropp som i ein sjuk kropp. Men det er i møte med Jesus at dei begynnar å oppføra seg ubehageleg.

Det er grunn til å tru at demoniseringa i samfunnet vil auka med aukande nyreligiøsitet, spådomskunst, meditasjon, yoga, okkultisme, fetisjisme og ved at folk lever utsvevande liv på ymse vis. Djevelen er mørkrets fyrste, og gjennom synd få han fotfeste i folks liv. Difor er det så viktig for oss mennesker at me sannar syndene våre og lever i Guds ljos. Då er me uangripelege. Men kven gjer vel det?

Demoniserte menneske opplever og søker gjerne overnaturlege ting. Dei vert opptekne av healing og magiske krefter av ymse slag. Skal dei bli fri demonane sine må dei venda seg bort frå avgudsdyrkinga og bli løyst gjennom skriftemål og forbøn. Det vil berre bli meir og meir av dette her, og me som er kristne må sko oss skikkeleg.

onsdag 18. mars 2009

Bøna hevar forbanninga

I Kolossarbrevet 4,2-4 lærer Paulus oss ein del om bøn.
Ingenting forvitrar så lett som ein kristens bøneliv, og det er ofte vanskeleg å halda bøna oppe på eit forsvarleg nivå. Det veit alle kristne. Difor er det så viktig at me let oss formana, og at me formanar kvarandre om å vera uthaldande på dette området.

Bøna er sjølve kontaktpunktet mellom oss og Gud, og det er i bøna me erfarer at Guds godleik og nåde skyller inn over oss, inspirerer, fornyar og oppmuntrar oss.

Bøna i seg sjølv artar seg som ein kamp for det gode og mot det vonde. Me slost mot det vonde i oss sjølve og i den verda me lever i, og for det gode som Gud vår Far har makt til å gje oss når me ber i tru. Og kampen begynner før du ber. For bøna i seg sjølv ei stor og god gåve som Satan vil hindra Guds barn å ta i bruk. Difor kjenner du alt ein indre motstand mot bøna før du løftar hendene eller bøyer knea dine innfor Gud. Alle bedarar forstår kva eg meiner her. Den første sigeren vinn du difor i same augneblink som du ber.

Bøna er nøkkelen til suksess i forkynning og vitnemål. Han du nokon gong undra deg over at folk du snakkar med om Gud ikkje er interessert i det du pratar om, og at dei berre møter deg med eit lukka sinn? Det er fordi alle er fødde med ein gudsmotstand i hjarta, ei forbanning som berre kan hevast av kristne som ber. Difor skriv Paulus at dei kristne i Kolossæ måtte be om at det måtte opna seg ei dør for Ordet og at han fekk dei rette orda når han opna munnen for å fortelja om Jesus og Guds veg.

Stundom undrar me oss over at forkynninga i Noreg er så slapp og lite fruktbar. Men grunnen finn me her: Det er så få som verkeleg ber for forkynnarar og vitner, at det skal opna seg dører for Ordet, og at Gud skal gje dei ord som bit på rett vis og på rette plassar. Så slik skal me no be framover, og resulata vil vera like sikre som sanninga i Guds eige ord.

SV- kristendom-islam-Israel

SV er eit ateistisk parti som helst også vil fjerna kristentrua frå det offentelege rom. Dei lir av ein sterk kristendomsfobi. No vil dei helst tvinga prestane til å vigsla einkjønna ekteskap mot samvitet deira. Men trass i dette reiser dei seg for islam og islamistar (Hamas og Hizbollah) ???!!Men det er sjølvsagt fordi dei hatar Israel. Det er eit kjent fenomen at motstandarar finn saman i kampen mot sams fiende. Gjennom varm støtte til Hamas og sitt frekke forslag om å boikotta Israel, er SV ei ulukke for landet. For skal det gå Noreg vel, må me kjenna, æra og følgja Israels Gud og velsigna Israel.

tirsdag 17. mars 2009

Russland reiser seg militært

Russlands presiden Medvedjev har sagt at landet no står framom ei stor opprusting av forsvaret. Dette er urovekkande. Me har sams grense med Russland, og det er ikkje bra for oss at den store naboen i aust rustar opp medan me rustar ned. Det kan fort bli ein situasjon som liknar på det me hadde før siste krig då tyskarane kom til duk og dekka bord og kunne overta landet utan vesentleg motstand. Dessutan har me ein uløyst delelinjekonflikt med russarane i Barentshavet, eit område med store fiskeressursar og truleg også olje. Det er vel så godt som sikkert at Russland ved å styrka sitt militære nærvær i nord vil prøva å tvinga fram ei løysing på spørsmålet som passar dei best.

Eg likar ikkje at me har bygd ned forsvaret vårt slik som me har gjort dei siste åra. Me har nesten ingenting å møta ein aggressor med, og det bør me ha når situasjonen krev det. Den russiske opprustinga må difor møtast på det viset at me sørgjer for at forsvaret vårt er godt operativt på alle nivå. Elles kjem me til å dumma oss ut igjen, slik me gjorde det på 1930-talet.

Russland er ei stormakt som støtt og stadig syner vilje til å truga og undertrykka små nabostatar. Tsjetsjenia, Georgia og Dagestan er slike døme. Den einaste grunnen til at me ikkje blir utsette for sterkare trykk er at USA og Nato er våre allierte. Dei er garantistane for vår fridom.

Å ha SV i regjering er på sikt ei sjølvmordslinje for Noreg. Dei er imot både USA og Nato, og difor må dei stemmast ut ved neste val. Måtte dei berre koma under sperregrensa.

fredag 13. mars 2009

Lat småbarna koma til meg



På ein blunk visste me alle at det ein gong på 14-1500-talet levde ein kunstnar i Tyskland som heitte Lucas Cranach. Etter litt reseach fann eg forresten ut at han var protestant og ven at Martin Luther. Slike vener kan det vera godt å ha.

Det er altså denne Lucas Cranach som har laga målarstykket "Lat småborna koma til meg" som nyleg vart stole frå Larvik kyrkje, og som lukkelegvis er kome til rette att. Bilete er både morosamt og vakkert, og dessutan forferdeleg dyrt. Trasig dersom slike skattar skal gå tapt.

Verre er det likevel å tenkja på at det er så mange barn i Noreg og i Europa i dag som aldri får sjansen til å bli kjent med Jesus. Opplæringa er for dårleg både i heim, skule og i kyrkjelyd. Men no har Gud gjennom dette tjuveriet talt til Noreg, og han seier: "Lat småborna koma til MEG, og hindra dei ikkje, for Guds rike høyrer slike til!" Høyrer Noreg Guds røyst i dette?

lørdag 7. mars 2009

Rekristning av Noreg

Same korleis ein ser på det: Noreg vart samla til eitt rike samstundes som kristendomen vart innført i landet. Trua på Kristus var sjølve limen som meir og meir kom til å halda denne nasjonen saman. Det er ikkje langt i frå at me kan seia at Noreg er eit produkt av kristendomen. Då er det rimeleg spesielt at kristendomen no meir og meir vert fasa ut av staten. Det vil ganske sikkert føra til kostbare oppløysingstendensar i samfunnet. Og det ser me skjer på familieplan, i moralen og i lovverket.

Det var ein heller maktpolitisk kristendomsform som vart lansert i Noreg. Trua vart påtvinga folk, og slik sett var dette ikkje i Jesu ånd. Alt hende feil veg hos oss. Kristendomen vart påtvinga folk ovanfrå. Det ideelle er derimot at kristendomen veks fram som ei grasrotrørsle, og på den måten pregar samfunnet meir og meir når det gjeld mentalitet og lovgjeving. Men hos oss begynte det med staten, og det tok heller lang tid før folket var med på notane. Det skjedde vel først då dei store folkevekkjingane kom på 1800-talet.

Men Adam var vel kanskje ikkje så lenge i Paradis, og no er landet avkristna og treng rekristning. Då må det skje nedanfrå og opp. Jesus sa til læresveinane sine i Bergpreika: ”De er verdas ljos. Ingen tenner eit ljos og set det under ei skål, men i staken, slik at det kan lysa for menneska. Slik skal de la dei gode gjerningane dykkar lysa for menneska, slik at menneska kan prisa Far dykkar i himmelen.” Vidare sa han: ”De er saltet på jorda. Men dersom saltet misser krafta si, kva skal det så saltast med? De duger ikkje til noko anna enn å bli kasta utanfor og bli trakka ned av menneska!”

Det er berre Jesu læresveinar som kan rekristna Noreg. Det må bli ei folkerørsle som startar i kyrkjelyden og spreier seg utover som ljoset frå ei lampe eller som salt i mat. Me må som kristne i denne tida dedikera liva våre til å oppfylla misjonspåbodet, og ikkje til noko anna. Og dette må me gjera i lag. Guds kjærleik er ei kraft som går frå hjarta til hjarta, ved gode gjerningar, underfulle gjeringar og gjennom Guds ord som me er kalla til å dela med alle.

Alle kristne må i denne tida sjå på seg sjølv som ein ambassadørar og utsendingar for Kristus. Gud elskar Noreg og nordmenn, og no vil han læra nordmennene å elska seg. Då må me som kjenner han vera fylte av han slik at folk kan møta den sanne Gud i oss.

fredag 6. mars 2009

Snikinnføring av livssyn

Siv Jenssen er redd for at Noreg skal bli snikislamisert. Det er ikkje direkte lett å vita kva ho meiner med dette, men truleg er det eit utslag av debatten rundt blasfemilova som SP ville ha, og hijab som ein del av uniformen for muslimske politikvinner.

For mange år sidan sa kraftsosialisten Trygve Bull at det var liten vits i å prøva å fjerna kristendomen frå skule og samfunn i ein fei. Det ville ikkje fungera, meinte han. Derimot slo han til lyd for å fjerne kristendomen gradvis. Då ville ikkje dei kristne reisa seg og laga bråk. Dei ville vera som ein frosk som ligg i vatn som gradvis vert oppvarma. Han ensar ikkje endringa, og døyr utan å merka det.

Og slik har det gått. Det norske samfunnet er blitt sniksekularisert, og no er kristen tru og tanke snart heilt og fullt fortrengt til den private sfære.

Men så kjem eit viktig spørsmål: Kan sekularismen i lengda demma opp for udemokratiske krefter i dei muslimske miljøa? Det tvilar eg på. Eg er redd det norske samfunnet kan koma til å betala ein høg pris for snikavkristninga som har pågått i mange tiår allereide. Undervisningsministeren kallar kristendomen i skulen for eit gufs frå fortida. Det er historielaus tale. For utan kristendom ville me ikkje hatt nestekjærleik, solidaritet og tilgjeving som viktigeverdiar i dette samfunnet.


Kva har me som kristne å setja inn mot dette? Johannes skriv at "han som bur i dykk er sterkare enn han som bur i verda." Jesus vert kalla Immanuel, "Gud med oss". Me er sterke i han, og forresten er me enno mange. Let me oss fylla av Gud, så kan me vel enno ein gong fungera som ein surdeig som syrer heile deigen, som Jesus uttrykker det, åndsfylte kristne som får Guds kraft til å trenga gjennom til alle. Jesus framstiller Guds rike som eit framgangsrikt og sigrande rike som alltid er i kamp. Men som Jesu soldatar må me først ta vare på hjarto våre, og så må me i fellesskap løfta Jesus fram for folk ved å vitna om han og gjera det gode. Så kan det vel henda at me kan snikinnføra Jesus igjen både her og der.

onsdag 4. mars 2009

Radikalitet


Lærar ved Misjonshøgskulen i Stavanger ønskjer seg ein radikal biskop i Stavanger, ein som forkynner Bibelen uavkorta, som kallar folk til omvending og som fortel om den domen som ventar dei ubotferdige.

Å vera radikal tyder å gå til røtene, og dei einaste røtene den kristne kyrkja har er Guds ord i Bibelen. Skal me vera kristne og følgja Jesus, må me følgja Bibelen.

Det er jo viktig for kyrkja å ha god kontakt med røtene sine, for det er gjennom røtene at ho dreg opp næring og vatn. Sviktar røtene, visnar og døyr treet.

Det ville vore bra om Knut Holter fekk det som han ynskjer. Den norske kyrkja og det norske folket treng no verkeleg ein biskop som fylgjer Jesus av eit heilt hjarta.

Den første kristne vedkjenninga var enkel: "Jesus er Herre", dvs. Mennesket Jesus er Gud. Det inneber at kyrkja han grunnla er forplikta på ordet han talte. Når kyrkja hevdar, forkynner og praktiserer noko anna enn hans ord, har ho slutta å vera kyrkje. Det må jo vera eit kjempeproblem.

Under reformasjonen var mottoet: "Tilbake til Bibelen!" Det er i denne ånda Holter snakkar no. Gjennom middelalderen hadde Den romersk katolske kyrkja kome heilt ut av kurs i høve til mange ting: søilibat for geistlege, messeoffer, avlat, paven som ufeilbarleg, frelse ved nåde + gjerningar osv osv. Men Luther sa under riksdagen i Worms: "Dersom de ut frå gode grunnar i Skrifta kan påvisa at eg tek feil, vil eg tilbakekalla alt eg har sagt. Men dersom de ikkje kan det, korkje kan eg eller vil eg trekkja det attende. Eg er bunden av samvitet mitt, og det er ikkje tilrådeleg å handla mot samvitet sitt. Så hjelpe meg Gud!"

Guds ord er det einaste som kan frelsa sjelene våre. Men denne frelsa kjem først til oss når me let Ordet binda oss på alle livsområder. Jesus kom med sanning og nåde. Utan sanning ingen nåde og vise versa.

mandag 2. mars 2009

Frelse og lækjedom

Jesus frelste syndarar, lækte sjuke, metta svoltne og sette bundne fri. Guds rike kom med Jesus, og desse godene høyrer riket til.

I Johannes 1:12 vert det markert at ”alle som tok imot Jesus fekk rett til å bli Guds barn!” Barnekåret er altså ein rett som alle kristne har i Jesus. Ingen treng hevda denne retten. Den er gjeven av Gud og vert berre trekt attende dersom me snur oss bort frå Jesus. Tilgjeving frå synd, barnekår hos Gud og evig liv er ubestridelege rettar ein kristen har. Dette er ikkje ting som kjem til oss ”over tid”, men som me har i same sekund me kjem til tru.

Fridom frå demoniske makter er også ein rett me har som kristne, men her kan me rota oss opp i problem dersom deler av liva våre vert liggjande i mørkret. Då kan me bli bundne i vår ånd, og erfarer først fridom ved å sanna syndene og gje Jesus retten og makta attende over dei nemnde livsområda. Me kan i slike saker koma til å trenga hjelp av medkristne i kampen for å oppnå full åndeleg fridom.

Sjukdom i kroppen er i hovudsak knytt opp til arvesynda som me alle ber i oss og med oss. Full kroppslege lækjedom høyrer den komande verda til. Likevel ser me i Det nye testamentet at Jesus var raus med å dela ut lækjedom til folk. Me har grunn til å tru at han lækte alle som kom til han med plagene sine. Lækjedom er i ei Guds gåve, og den må som alle andre Guds gåver takast imot i tru. Men eg kan vanskeleg sjå at det høyrer med til ein kristens rett å vera frisk. Men som kristne har me rett til å be om lækjedom. I Jesus har me fri tilgang til Gud, og me har rett til å be om kva me vil, og dersom me ber i tru, vil me få det me ber om. Men her må me skilja mellom ei tru som me tek oss til og ei tru som vert oss gjeven av Gud. Me kan gjerne mobilisera all vår mentale kraft for å tru, men denne trua vil ikkje gje oss lækjedom. Den er sjølvprodusert. Berre ei Gudgjeven tru kan ta imot lækjedomen frå Gud. Difor må me be: ”Gud, gje oss den trua som kan ta imot din lækjedom, og den trua me treng for å kunna formidla din lækjedom til andre.”

Eit godt råd med tanke på å kunna ta imot og formidla lækjedom er å bruka skriftemålet, dvs at du sannar syndene dine for ein medkristen med teieplikt (alle har sjølvsagt det, men hos pastorar er dette juridisk bindande) I Jakobs brev 5 les me i samband med salving og bøn for sjuke: ”Sanna difor syndene for kvarandre, så de kan verta lækte!” Eg vil koma attende til denne biten i morgon.

torsdag 19. februar 2009

Saman i bøn for byen

På Stord har det i laupet av dei siste åra vakse fram ein ny einskap mellom mange av kyrkjelydane. Særleg har dette skjedd på leiarnivå, me har jamleg vore samla kvar andre veke for samtalar og bøn, og talet på møter me har hatt saman som forsamlingar har også auka kraftig på. Dette er utruleg spanande, og me kjenner me er i starten av noko heilt nytt, i alle høve her på Stord. Me føler det slik at me legg stein på stein til eit nytt byggverk, og me er spente på kor Gud vil ta dette. Til hausten startar fleire forsamlingar t.d. med felles konfirmantarbeid. Dette skal vera eit alternativ som tek dei unge noko djupare inn i Bibelen enn det vanlege opplegget frå DNK, samstundes som det skal vera sosial så det held.

I går var kyrkjelydane samla til bøn i Fredheim, lokala til Den Frie Evangeliske Forsamling. Kjell Arve Tolaas, som er forstandar i den leiren, leia samlinga på den lune og friske måten som er hans varemerke. Desse bønemøtene er veldig godt planlagt, men det er likevel rom for det spontane. Me ber i hovudsak ber for Stord, for kristenfolket og folket elles, og bøneemnene kjem etter tur opp på veggen. Ingen treng lura på kva dei skal be om. Me ber individuelt, i plenum og i grupper, og innimellom samlar me oss i ein lovsong til Jesus.


Møtet i går kveld gjekk som ein røyk. Folk sto på, og me visste ikkje ordet av det før halvannan time var gått.


Me har tru på einig bøn. Jesus seier noko så som dette: "Det to eller tre av dykk vert samde om å be om skal bli gjeve dykk av Far min i himmelen."


Å oppnå splitting i Kristi lekam er veldig enkelt. Det er knytt til vondskapens tyngdekraft. Men å sameina og byggja opp, tek tid. Det er sanneleg ein eigen kunstart som krev både tid, omtanke, nytenking og hardt arbeid. Men det idiotiske er jo at me har ein tendens til å gje størst ære dei dei som fortener det minst: splittarane.


Grensene mellom oss er med respekt å melda definerte i historien av brør som for lengst er døde. Ingen av oss er forplikta til å følgja desse i alle ting. Me skal følgja dei så langt dei følgde Kristus, og så langt som det er tenleg for evangeliets framgang, men heller ikkje lenger. Eg er ikkje så sikker på at alle grensene dei drog opp var motivert i Kristi ånd. Men okke som: tidene endrar seg, medan me held oppe ein tankegang og eit kyrkjelydsmønster som høyrer heime i ei fjern fortid, og som eit stykke på veg kunne fylla krava for den gamle tida. Men Gud veit, og me bør vita, at nye utfordringar krev nye løysingar. Det me står andsynes i vår tid vil fordra at alle Guds barn samlar seg, brukar tid på kvarandre, byggjer tillit, ber saman om, tenkjer saman og etter kvart ryddar opp i teologien der det er nødvendig. Me kan ikkje i lengda godta at alt er sementert heller på det teologiske området. Kvifor skulle me det?
At einskap mellom Guds barn er nøkkelen til frelse for folket er heva over all tvil. Difor har me all mogeleg grunn til å halda fram med dette viktige arbeidet.

fredag 13. februar 2009

"Legg merke til kva eg gjer mellom dei unge i denne tida!"


I går morgon talte Den Heilage Ande til meg og sa: "Legg merke til kva eg gjer mellom dei unge i denne tida. No vel eg meg ut eit folk mellom dei som skal tena meg."

Så bra! tenkte eg. Gud tek sjølv tak i dei unge og famnar dei. Og det er for oss berre å studera Guds verk, og engasjera oss i det så godt me kan. I dette ljoset er det me må sjå alle Impulsarrangementa, det kristne skulelagsarbeidet, Ny generasjon, Skærgårdsgospel, alt som skjer innan UIO og elles på lokalplanet. Men eg lurer på om me ikkje står overfor noko nytt og større: Unge menneske som står fram som modige og myndige kristne, leida av Gud til å ta sjølvstendige initiativ utan alltid å vera styrt av oss "vaksne og kloke". Kanskje vil dei etablera nye kyrkjelydar som brenn som berre det for Jesus, og som me i satt alder må læra av? Kva veit eg, men det skulle ikkje forundra meg. Me ser atl konturane av dette.

Einkvar generasjon er kalla av Gud til å leva for den generasjonen som kjem etter dei. Ein generasjon som lever for seg sjølv, er ein katastrofe. Når vaksne tilårskomne kristne (som meg sjølv) sentrerer om seg sjølv og sine eigne større og mindre problem, er det triste greier. Me som har kjent Gud i ein mannsalder eller så, skal ha så pass åndeleg forstand at me overlet våre eigne problem til Gud for å setja fokus og energi inn på å læra barna å elska Gud og støtta opp om dei unge sine friske initiativ. Men Guds kyrkje i Noreg er, trass alt fantastisk ungdomsarbeid som blir gjort, full av menneske som dyrkar sjølvlivet. Difor lid mange unge av åndeleg underernæring, og mange kjem bort frå Gud sin Far. Men no vil han altså ta skeia i si eiga hand så og seia, og det skal bli skikkeleg spennande å følgja med på, og forhåpentlegvis få vera med på.

Salme 110,3 avspeglar Guds draum for ungdomane: "Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag. I heilag prydnad kjem din ungdom til deg, som dogg or morgonroden."

Dogga ein sommarmorgon dekker alt. Her snakkar Herren om ei veldig rørsle av unge menneske som er helga ved trua på Jesus og fylte av Anden. Det er ein draum som skal realiserast i forkant av Herrens veldes dag. Og dagen er nær, så me har grunn til å vera fulle av forventning.

tirsdag 10. februar 2009

"I god tro"

Eg hadde ein nyttig tur til Oslo i dag. Lærte mangt om situasjonen til kristne asylsøkjarar (inkludert konvertittar). I all hovudsak kom seminaret til å handla om situasjonen til alle iranarane som kjem til Noreg. Mange flyktar fordi dei er kristne, og andre blir då kristne i Noreg. Det å konvertera etter at du er komen til landet har ikkje vore anerkjent som asylgrunn. Men det er det etter konvensjonane som Noreg har ratifisert. Når det skjer endringar i heimlandet (t.d. endring i lovgjevinga) eller med flyktningen der han er (t.d. ved at han konverterer), skal dette ha stor vekt når behov for vern vert vurdert.

Det var mange kyrkjelydsleiarar på seminaret som fortalde at dei slost for iranske flyktningar. Det er vekkjing i det iranske miljøet i Oslo. Gud har ein eigen agenda med dette folket som norske styresmakter ikkje fangar opp. Dei trur at reorienteringa deira er taktisk. Dei tek på seg å granska hjarto og nyrer. Og dei har ingen kompetanse i det. Og dessutan sa advokat Thom Arne Hellerslia at skulle nokre av dei vera proforma kristne, spelar det lita rolle for den rettslege situasjonen deira i og med at forfølgjarane deira ser på dei som kristne. Det er det avgjerande.

Seminaret heitte "I god tro", og same tittel ber også ei utgreiing Hellerslia har laga om den nye utlendingslova som trer i kraft i 2010. No skal eg setja meg ned å studera denne.

Snakka forresten med ein kristen UNE-jurist. Han sa til meg det eg har ant lenge: "De må leggja press på politikarane. Det er dei som sit med nøkkelen. Me er byråkratar og jobbar etter dei retningslinjene dei set opp."

Sjølvsagt er det slik. Men politikarane er på si side veldig konsekvente på å toa hendene sine i brutale asylsaker og kastar ansvaret over på UNE. Dette er jo berre tragisk.

Forresten kom Zafar Iqbal og var saman med meg på seminaret. Iqbal var den første flyktningen som me jobba for og som fekk opphald i 2002-03 etter halvtanna år i kyrkjeasyl, rettsak og massa mask. No bur han med familien i Oppegård. Det var så koseleg å treffa han, og han var venleg og køyrde meg til Gardermoen etter seminaret var slutt.

Eg kjem attende med meir om desse sakene etter kvart.

mandag 9. februar 2009

Tid for å tilbe

"Herren din Gud skal du tilbe, og han åleine skal du tena," seier Jesus i Matteus 4 då han vart freista av djevelen.

Det er tid for å tilbe Gud. Han fortener det. Kva er det å tilbe? Det er med ord og liv å syna at me elskar og beundrar Gud.

Thomas tilbad Jesus og sa: "Min Herre og min Gud!" Møtet med Jesus vart så overveldande og personleg for han.

Dagleg møter me den oppstadne Jesus og kan falla ned for han og sanna: "Min Herre og min Gud!" For det er det han er. Ikkje noko mindre.

Me er opptekne av mange ting. Vil gjerne bli ferdige både med det eine og det andre. Men Herren kallar oss i denne tida til å leggja syslane våre til side for å tilbe han som er Fader, Son og Ande, han som har skapt oss, frelst oss og helga oss. Sjølvsagt kan me ikkje leggja alle syslar til side heile tida. Men 5 minuttar no og 5 minuttar då kan me gjera det og berre tilbe Gud.

Når me tilber, handlar det ikkje om oss, men om Gud åleine. Då kan du tilbe stille, du kan tilbe fritt med ord frå ditt eige hjarta eller du kan tilbe med ord frå Bibelen, eller frå bøner skrivne av andre som har sett inn i Guds hjarta og vesen. Ei slik enkel bøn har eg lagt ut på bønebloggen min i dag.

"Dei som tilber Gud skal tilbe i ånd og sanning, for slike tilbedarar er det Faderen vil ha," sa Jesus til den samaritanske kvinna. Tilbedinga må altså springa ut frå eit åndsdøypt hjarta og eit ærleg liv.

Når du tilber Gud er du midt i Guds plan for livet ditt. Er ikkje det stort å tenkja på. Mange ærlege kristne kjempar med spørsmålet om kva som er Guds plan og vilje. Her har du svaret. Du kjem aldri noko nærare.

I denne tida som er prega av mørke krefter og tendensar, trengst det eit folk som lever i Guds ljos, eit folk som står framfor hans åsyn og tilber han, ofte og nokon gongar lenge. Då vert me ei veldig motkraft til det vonde. Lukke til med tenesta.

onsdag 4. februar 2009

Hyllinga av Charles Darwin og boka hans

I dag er det 250 år sidan Charles Darwin publiserte boka si "The Origin of the Species", eller "Opphavet til artane" som det vel blir på norsk. I dag har han vorte hylla i NRK-radio for dette. "The Origin" kom til å danna eit paradigmebyte i soga. Fram til 1859 hadde dei fleste trudd at Gud skapte planter og dyr "kvar etter sitt slag", men darwin meinte å finna grunnlag for å seia at dei ulike artane som me ser i dag har felles opphav i den biologiske historia. Inkludert mennesket. Vel, han var vel ikkje den første til å tenkja slik eigentleg. Den første eg veit om som hevda dette var den greske filosofen Anaksimander som levde mange hundre år før Kristus. Vidare har eg funne den same tanken hos ein kristen kjettar i oldkyrkja. Immanuel Kant meinte det same, og Darwin sin bestefar likeeins. Kva var det så med denne mannen som skreiv den boka som kom til å endra livssynet til så mange? For det første samla han inn ei mengd med fossilt materiale som han meinte stadfesta at artane har sams opphav. Dinest peika han på ein mekanisme som han meinte dreiv utviklinga framover: naturleg utval. Han sa at dei individa som er best tilpassa miljøet, vil overleva i konkurransen om knappe ressursar. Og han meinte at individa har i ulik grad evne til å tilpassa seg nye miljøvilkår.

Men Darwin kjente ikkje til genetikken, og han visste ingenting om at eigenskapane er arvelege og vert overført frå generasjon til generasjon. Det var Gregor Mendel som synte oss dette i 1865 etter omfattande forsøk med erteplanter i klosterhagen sin. Han synte at det vil alltid vera heilt klåre grenser for i kor stor grad eit individ kan tilpassa seg nye miljøvilkår. Skal ein art endra seg, må endringa skje i genane, eller i DNA`et som me vil seia i dag. Men dei endringane som skjer der, mutasjonane, er alltid skadelege for individet. Ein mutasjon fører ikkje livet framover.

Men uansett vil ikkje mutasjonar som fører til endringar i DNA, vera tilstrekkeleg for å danna nye artar. I dei fleste tilfelle krevst det kvalitativt nytt arvestoff, og det kan ingen mutasjon framkalla. Me veit at talet på kromosom er svært ulikt hos dei forskjellige artane. Eit eincella dyr har kanskje 4 kromosom. Ein hest har 96. Mennesket 46. Og alle kromosoma er ubegripeleg og ugjennomtrengande kompliserte. Dersom me alle stammar frå ei urcelle, må det etter kvart ha oppstått nytt arvemateriale. Men ingen har så langt kunne fortelja meg korleis.

Difor hyllar eg i dag Gud som min og verdas skapar, som eg gjer kvar dag. Jo meir ein les biologi og biokjemi, jo meir imponert blir ein over Deo Sapiens, "den intelligente Gud." Eg trur at dersom Darwin hadde hatt innsikt i genetikken, ville han sikkert ha revurdert heile teorien sin. Men han fekk aldri det, og i dag sit biologien pinn fast i evolusjonslæra og i førestellinga om at det trengst ingen gud for å forklara noko som helst her i verda. Men det er ei stor lygn. Heile naturen ber preg av intelligens, og slik vitnar han høgt og tydeleg om Gud som skapte alt med sitt logiske ord, sitt Logos. Det vil nok enno ta ei tid, men før eller seinare fell nok Darwin frå taburetten sin. Då vil vitskapen seia: "Det var ein interessant teori, men han kunne ikkje stå sin prøve i lengda."