tirsdag 30. august 2011
Ord frå Guds munn
Då Jesus hadde fasta i 40 dagar og 40 netter, vart han til sist svolten. Då kom djevelen til han og sa: "Dersom du er Guds Son, så sei til desse steinane at dei skal verta til brød." Men Jesus hadde ikkje trong for å bevisa korkje for seg sjølv eller andre at han var Guds Son. Han visste kven han var. Og han svara djevelen og sa: "Menneske lever ikkje av brød åleine, men av kvart ord som går ut frå Guds munn!"
Jesus hadde valt å leva avhengig av Far i himmelen, og alt han føretok seg, gjorde han på fars initiativ. Han venta på eit ord frå hans munn, og kunne ikkje ta seg til rette og trylla mat når han var svolten.
Me prisar uavhengigheten, ikkje minst det å vera uavhengig av Gud. Bibelen er klår her: Vårt ønskje om å leva uavhengig av Gud er den grunnleggjande synda, for me er skapte til å leva med og for han. Bryt me hans bod, fjernar me oss, og me blir ikkje lenger i stand til å høyra kva han seier. Då går det mot døden med oss.
Me er flinke til å velja ut ord frå Gud som passar oss, ord som ikkje utfordrar oss til endring. Men det er også ein dødens veg. For menneske lever av KVART ORD som Gud talar, ikkje berre dei snille og milde. Me må også ta til oss dei strenge og utfordrande orda, dei som sprenger ramene våre og som pressar oss ut av komfortsonen og som får oss til å gå på vatn. Då blir ikkje kristenlivet ein geisp, men ei spanande reise med verdas beste reisefølgje. Følg meg, seier Jesus.
Ordet som trenger gjennom, dømer og frelser
Dette kallar me vekking. Når Guds ord trenger inn i samvitet vårt, vert umoralske ting me før levde godt med, brått eit stort problem for oss, fordi me forstår at det me har gjort er feil, skadeleg og skammeleg, og me merkar at det står som ein mur og stenger mellom oss og Gud.
I møte med den levande Gud vert me merksame på alle dei lettsindige løgnene våre, forakten for menneske me ikkje likar, dei ureine tankane, sjølvopptattheiten, skrytet, hykleriet, vantrua, tvilen, gravalvoret, sjølvhøgtidlegheiten, baktalen, skadefryden, sinnet, skjellsorda osv.
Guds ord råkar oss, gjennomlyser oss, analyserer oss slik at me skammar oss over det skamfulle, og det driv oss til Jesu kross med det alt saman, og me blir så uendeleg glade over at han tok det på seg og fridde oss frå det med sitt eige blod lenge før me var komne til verda. For eit mysterium, eit frigjerande mysterium.
Det er ikkje av hjarta Gud bedrøver oss, men fordi det er nødvendig. For utan denne bedrøvinga, kjem me ikkje til Jesus, og kjem me ikkje til han, har me ikkje noko nytte av hans vidunderlege frelsesverk. Dersom me ikkje kjem til han, får me ikkje del i det evige livet. Men takk til Gud: ingen av dei som kjem vert nokon gong jaga bort. Er me komne, får me lov til å vera og høyra desse vidunderlege og livgjevande orda frå Jesus: Son, dotter, syndene dine er tilgjevne! Det er ein proklamasjon med ein verdi som langt overgår mange oljefond.
mandag 29. august 2011
Guds ord og menneskehjarta
Andre tek imot Ordet med glede når dei høyrer det, men trua deira blir av den overfladiske sorten. Det blir ingen transformasjon. Ordet smeltar ikkje saman med dei, dei brenn ikkje alle bruer bak seg, vil gjerne vera vener med alle og tek ikkje eit skikkeleg oppgjer med det gamle livet. Puttar berre Jesus inn på toppen av alt det andre. Dei vil ha både verda og Gud, og når dei vert utfrodra på å ta stilling, fell dei lett frå, og det som vart ein god start hos dei, vart aldri noko meir enn det.
Så er det alle som opplever ei gjennomgripande omvending, ei reell forvandling der dei verkeleg får smaka Guds godleik i sjela, men som likevel gjev opp samfunnet med Gud fordi livet vart for krevjande. Dei tek på seg så mange oppgåver, låner for mykje pengar, rotar seg borti ting som det var vanskeleg å koma seg ut or. Elden sloknar og trua kvelest, og ein vert framand for Gud.
Men for nokre går det bra. Dette er folk som tek vare på Guds ord i eit vakkert og godt hjarta. Kva særpregar desse? Det er folk som lyttar og les, som praktiserer og deler ordet med andre, som lukar ut ugras frå liva sine, som legg seg inn under Guds plog og får snudd i hjartejorda så det skjulte kjem for dagen. Det kallast skriftemål, anten for Gud eller for ein bror eller ei søster. Jakob seier: "Sanna difor syndene for kvarandre så de kan bli lækte!"
Dersom me ikkje gjer dette, vert hjarto våre harde og uimottakelege for Guds ord og Guds gåver. Heller ikkje Andens velsigning kan trenga ned i hardpakka jord. Men er hjarta porøst og bearbeida av Ordet, veks det fram gode frukter når Anden vatnar godt tilsådd jordsmonn.
søndag 28. august 2011
Sanninga som set fri
Ingen kan bli fri syndene sine av eigen kraft. Alle menneske sit fast i sin eigen vondskap, og kan berre friast ut av Jesus. Det som er vårt ansvar er å bli verande i ordet hans. Det betyr å lesa og lytta og praktisera. Det nyttar ikkje berre å vera slike som høyrer ordet, skriv Jakob (Jakobs brev 1,19 ff). Me må vera slike som gjer det ordet seier. Då får me den sunne innsikt som er nødvendig for å bli fri. Dersom me ikkje erkjenner vår eigen vondskap og ureinskap, har me ingen sjansar. Då blir me verande i hengemyra, ja, me søkk djupare og djupare ned i henne.
Kva skal me ta avstand frå hos oss sjølve og be Herre fria oss frå? Aggresjon, sjalusi, misunning, tvil, vantru, bekymring, sjølvrettferd, baktale, menneskeforakt, trolldom, religiøsitet, avvikande seksualitet, alle former for avhengighet (det er mange av dei), løgn og fusk og fanteri, berre for å nemna noko.
Jesus er ein reell frelsar. På krossen frelste han oss frå den skuld som synda påfører oss. Men no lever han og frelser oss frå den makt som synda har over oss.
"Utan helging skal ingen sjå Herren", les me i Hebrearbrevet 11. Jesus helgar oss når me innrømmer syndene våre og ber han om å fri oss frå dei.
David erfarte dette og skreiv i Salme 40 at Herren drog han opp av hengemyra og sette føtene hans på fjell då han ropa på han.
Gud er den same. Uansett kva hengemyr du er komen ut i, og sjølv om den skaden du no lid er sjølvpåført: Rop til Jesus, som Peter gjorde det då han heldt på å drukna, og Jesus kjem til deg, grip tak i deg og dreg deg opp.
Ingen kan frelsa seg sjølv. Men det treng me heller ikkje. Den frelsar me har fått frå himmelen er stor nok for alle som kallar på han.
lørdag 27. august 2011
Refs, ånd og liv
Vil halda fram det me stoppa for ei veke sidan og skriva om krafta i Guds ord (Bibelen).
"Mine ord er ånd og liv," sa Jesus (Johannes 6,63). Men dei gjev ikkje liv sånn utan vidare. Det skjer berre hos dei som er villige til å innretta liva sine etter det han seier.
Dette er godt forklart i Salomos ordspråk 1,23: "Vend dykk hit når eg refser, så let eg mi ånd strøyma ut over dykk og gjev dykk kjennskap til mine ord."
Det hjelper lite at Gud stryk oss med håra. Mange meiner visstnok at Gud er til for å trøysta og hjelpa oss når me har det vanskeleg. Det er ein stor feil. Gud er ikkje til for oss i det heile tatt. Det er me som er til for han, og det krev at me lyttar til han, gjer det han ber oss om og kuttar ut alt han forbyr. Det heiter å venda om.
Guds ord skaper liv hos oss når me let oss refsa av Gud. Dersom me motstår refsing, forherdar me oss mot Hans, og hans ord blir til død for oss.
Ingen kan forstå Bibelen berre ved å lesa han og studera han teoretisk. Det er når me innrettar oss etter det me les at Den Heilage Ande blir aust ut over oss, og det er då me får den rette kjennskap og innsikt i det som står skrive.
Gud refser oss ikkje for ingenting, men for å lækja oss. Synda som me godkjenner i liva våre er som kreftsvulstar som fører oss inn i den evige død, og ein landingsplass for demoniske makter som bedreg oss. Når Gud talar sin vilje inn i liva våre er det på liv og død. Det handlar om å fjerna det vonde og lækja dei djupe såra våre. Guds refs er Guds godleik.
Bibelen er ei annleis bok. Den krev oss med hud og hår, og er rystande radikal. Det vil me også belysa i seinare innlegg, og då meir konkret.
lørdag 20. august 2011
Reise
fredag 19. august 2011
Guds ord skaper liv
torsdag 18. august 2011
Guds ord skaper tru
Dei heilage skriftene
mandag 15. august 2011
Kvifor ikkje alle søkande finn Gud
Det synest vera ein regel i Guds hjarta som er slik: Han høyrer berre på dei som høyrer på han, og han tek berre imot dei som aksepterer og stolar på han som Herre og frelsar.
søndag 14. august 2011
Då Majeed møtte Jesus
I april 2009 var den kurdiske misjonæren og kyrkjeleiaren Majeed på besøk i kyrkjelyden vår. Han hadde ei unik historie å fortelja. Den fortel korleis Jesus regiserer møter enkeltmenneske, og gjennom desse att møter mange. Det du les her er referat frå lydopptak. God fornøying.
"Eg er kurdar, og som ung ville eg kjempa for ein sjølvstendig kurdisk nasjon. Far min var kommunist og nasjonalist, og difor vart eg også det. Eg hoppa av skulen og reiste opp i fjella for å bli soldat. Av ein eller annan grunn fekk eg aldri lov til å kjempa, dei hadde bruk for meg som kokk. Difor kom eg heldigvis ikkje til å drepa nokon.
Ein dag inntraff den situasjonen at bror min, som var politi, vart drepen medan han vakta over ein istransport. I sommarvarmen var denne isen livsnødvendig for folk. Bror min sin død var ein stor katastrofe for ein fattig familie som vår. Då eg såg den døde kroppen hans, begynte eg å tenkja på kva som skjer med oss etter døden. Kommunismen kunne ikkje gje meg noko svar på det, så eg vende meg til islam og begynte å lesa Koranen. 7 år hadde eg tent som krigar, no gjekk eg attende til skulebenken, og vart då ein veldig ivrig elev. Eg sparte meg ikkje, og lærte etter kvart heile Koranen utanåt.
Som muslim prøvde eg å finna svar på spørsmåla mine, men ingen kunne svara meg. Mullahane snakka meir om helvete enn om himmelen. Det er typisk islamsk. Dei er flinke til å skremma og truga folk. Dette i motsetning til Jesus som kom for å gje oss liv og trøyst.
Eg vart ein veldig radikal muslim. Slutta å barbera meg, las Koranen, bad, fasta og leita etter Guds kjærleik. I moskeen høyrde eg at det viktige i livet er å konvertera folk frå andre religionar til islam. Særleg var dei kristne ei viktig målgruppe.
Imamane lærte oss at forfølging av kristne og av kvinner er heilt legitimt dersom dei ikkje vil gjera det muslimske menn pålegg dei. Har dei fått beskjed 3 gongar, kan dei drepast dersom dei er ulydige. Dette er Sharia.
Radikale muslimske menn drep lett. Det er ikkje ein større sak enn å drikka eit glas vatn. Drap var svært vanleg i vår kultur.
Då eg kom heim til foreldra mine, såg eg at den yngste søstera mi ikkje bar hijab. Eg vart opprørt og bad henne om å ta på seg hovudplagg. Då ho nekta, slo eg henne så kraftig at ho gjorde som eg sa. Dette var starten på eit lite helvete for familien min. Tre gongar for dagen i 2 år banka eg søstera mi og brukte grov vald mot henne. Alle andre reagerte på framferda mi, men det brydde eg meg ikkje om. 5 av søskenbarna mine, som er krigarar, bad meg om å slutta med å oppføra meg slik elles ville dei ta livet av meg. Men eg heldt berre heldt fram med ugjerningane mine. 4 gonger forsøkte eg å drepa yngstesøstera mi med kniv, men mor vår stilte seg i mellom, og eg kunne jo ikkje nett drepa mor mi. Kvifor gjorde eg dette? Ein av grunnane låg i at Koranen og kulturen i noko grad oppmuntra til det, men hovudgrunnen låg nok i mitt eige vonde og mørke hjarta.
Likevel var ikkje dette heile sanninga om meg, for heile tida var eg sjølv på jakt etter kvinner i nabolaget og håpa inderleg at eg kunne få sjå i det minste leggene deira, og målet var å kunna etablera eit hemmeleg seksuelt høve til nokre av dei. Emosjonelt var eg veldig svolten. Men utvendig ville eg gjerne framstå som ein heilstøypt religiøs person som det var verd å beundra.
I 3 år hadde søstera mi det ufatteleg vanskeleg pga meg. Ho fekk ikkje sjå TV eller høyra radio. Eg hadde skapt eit lite helvete for henne i hennar eigen heim.
Men på denne tida var det kristne misjonærar som forkynte evangeliet også på universitetet, og ein av lærarane mine fortalde om lyrikken i Det nye testamentet, men, sa han, denne boka må de ikkje lesa for den vil koma til å forandra dykk.
Dette gjorde meg nyfiken. Var det ein som hadde behov for å bli forandra, så var det meg. Og ein dag fekk eg tak i ein bibeldel som innheldt dei fire evangelia, Apostelgjerningane og Romerbrevet. Eg tok boka med meg heim og begynte å lesa henne, og eg las nøye.
Det var ikkje lett for meg å lesa ei kristen bok. Frå ein muslims synsstad er det så mykje i evangeliet som er blasfemisk, så eg måtte t.d. be Allah tilgje meg kvar gong eg las at Jesus er Guds Son.
Eg las gjennom Matteus, Markus og Lukas, men ingenting påverka meg. Ikkje før eg kom i Johannesevangeliet kapittel 8 vers 7, om kvinna som var gripen i hor og som skulle steinast. Farisearane og dei skriftlærde utfordra Jesus på kva HAN meinte om saka, og DET HAN SVARTE KOM TIL Å FANGA MEG OG FORANDRA HEILE LIVET MITT. Han sa: "DEN AV DYKK SOM ER UTAN SYND, KAN KASTA DEN FØRSTE STEINEN!" Eg stokk og vart redd. Gud visst tydelegvis om alt det hemmelege eg bar på i hjarta mitt som ingen andre visste om. Så vart eg sint, og ville ikkje lesa meir, og valde å dra ut i øydemarka for å gjera leksene mine. Men det nytta ikkje. Bibelkverset forfølgde meg. Heile neste veke var det som ein eld inn i sinnet mitt: "Berre dersom du er utan synd, har du rett til å drepa syster di!"
Eg ropte og gråt i time etter time. Ingen kunne hjelpa meg. Det var skikkeleg fælt. No måtte eg sanna syndene mine, eller drepa syster mi. Og den siste dagen i denne veka ropte eg av heile meg: "Gud dersom dette er rett, vis meg det. Visst ikkje, så vilk eg vita det. For dette er for farleg." Ingenting hende.
Det var seint, og eg prøvde å koma meg heim. Men då heilt plutseleg var dei ei kraft som stoppa meg. Det var Den Heilage Ande. Det var som å få eit elektrisk støyt i hjarta, og brått vart eg fylt med ein himmelsk fred. Eg følte plutseleg eg at eg var det første menneske i verda, og at verda var skapt for meg. Eg hoppa og dansa meg heimover medan eg ropa av glede. Så gjekk eg til syster mi og sa: "Vær så snill og tilgje meg." Då dei andre i familien såg det, vart dei overraska, og dei spurde: "Kva har skjedd med deg? Kva har forandra deg?" "Eg veit ikkje," svara eg, "det einaste eg veit er at denne boka har gjort dette med meg!" "Kva bok er det?" "Det er evangeliet, dei kristne si bok." Mor mi vart så forskrekka. "Tek du med deg dei kristne si bok inn i vår heim? Dette er ei forbanning. Få henne ut, me kan ikkje ha denne boka her." Eg sa då at eg ikkje visste om denne boka er ei forbanning eller ikkje, berre at ho hadde forandra livet mitt.
Så vart eg innkalla til faren min. Han ville lesa boka mi, og det gjorde han i tre dagar og så sa han: "Dette er bra, men ikkje sei noko til naboane våre. Me er muslimar, og dette fungerer ikkje her!" "OK!" sa eg, og så delte evangeliet med brørne og søstrene mine i staden, og fire av søstrene mine gav liva sine til Jesus saman med ein av brørne mine. Men det gjorde faren min veldig sint. Han sa: "Dette er min heim, og du har ingen rett til å forandra barna mine. Trur du på Jesus, er du fri, men du har ingen rett til å forandra barna mine. Du får ikkje lenger lov til å snakka om Jesus til barna mine." Eg sa "ok", og så kasta han meg ut.
Eg hamna på gata og sov ute nokre dagar. Då sa ein ven til meg at eg kunne flytta inn i hans hus. Eg var glad for det, men då eg delte evangeliet med han, vart han sint og kasta meg ut.
Til slutt sa far min at eg skulle få lov å koma heim, "men ver så snill," sa han "ikkje snakk om Jesus heile tida." Eg sa "OK", og fekk flytta heim. Alt dette hende i 1999.
Ved starten av år 2000 begynte eg på universitetet, og eg snakka om Jesus over alt. Det var omtrent 2300 studentar der. Når dei samla seg i større eller midre grupper snakka dei alltid om gutar og jenter. Eg snakka derimot med dei om Jesus. Då vart dei veldig sinte, og dei kom til å hata meg, og dei var alle redde for å ha noko med meg å gjera. Det hende til og med at jentene spytta på meg.
Men eg brukte tida til å be og lesa evangeliet. Men så skjedde ei endring. Etter 3-4 år kom nokre av jentene og bad meg om tilgjeving for dei dei hadde gjort og sagt. Eg spurde dei kvifor, og dei sa at dei hadde tenkt om meg at eg var ein umoralsk mann, men at dei hadde sett at det ikkje var sant. "No ser me at du er ein god mann", sa dei, og ei av dei kom og sanna eit umoralsk høve til ein mann for meg. Og eg tenkte: "Dette er Gud.
Han har måtta bryta meg ned desse tre åra fordi eg hadde vore så fæl, men no har han begynt å byggja meg opp att på ein ny måte."
Etter dette kom eg i kontakt med nokre andre truande, og me begynte å forkynna evangeliet over alt i Kurdistan, noko som me framleis held på med. Me har etablert ei kyrkje, og me har fått ei offisiell godkjenning frå styressmaktene. Dette er den første evangeliske kyrkja etter islamiseringa som starta for ei tid sidan i Midt-Austen. Me har no 5 kyrkjelydar, og me kjempar no for å etablera kyrkjelydar i alle landsbyar over heile den islamske verda."
lørdag 13. august 2011
Forfølgd
fredag 12. august 2011
Oppsøkt
torsdag 11. august 2011
Av eit heilt hjarta

Dersom du skal finna Gud, må du søka han av heile ditt hjarta, les me i Jeremia 29. Dei fleste som søkjer Gud, søkjer i røynda berre seg sjølv. Ein tenkjer gjerne slik: "Gud er fin å ha på toppen av alt det andre eg har, og han kan gjera livet mitt endå rikare enn det alt er."
onsdag 10. august 2011
Guds dom 4
Dette er den siste artikkelen om dette emnet.
Då israelittane var i Egypt, vart dei utsette for faraos vreide. Dei måtte arbeida som slavar, og for å stoppa folkeveksten mellom dei, tok han livet av alle deira nyfødde gutebarn. Kan me tenkja oss kva sorg og skrik det støtt må ha vore mellom Israels 12 stammer? I alle fall: Gud høyrde ropa deira, og sende ein forløysar til dei, ein som gjennom store domshandlingar og tegn og under førte dei ut or fangenskapen.
Dersom verda utset Guds barn for trengsel, vil Gud utsetja verda for trengsel. Det ser ut til å vera eit prinsipp i Guds handlemåte. Omtrent alle dei land der kristne blir forfølgde i dag, strir dei med store problem på mange områder: Korrupsjon, diktatur, dyrtid, arbeidsløyse, analfabetisme, hunger, tørke, epidemiske sjukdomar, krigar , flaum osv. Me kan nemna land som Nord Korea, Somalia, Yemen, Iran, Pakistan, Turkmenistan, Uzbekistan, Kviterussland, Sudan, Egypt, Libya osv. På den andre sida: Dei nasjonane som gjev Guds menighet stor fridom, ser ut til å blomstra.
På den andre sida ser det også ut til, ofte, men ikkje alltid, å vera motsett: Guds kyrkje blomstrar under forfølging, og falmar når trykket letnar. Det siste ser me i alle fall tydeleg i Europa.
Så til det brennande spørsmålet: Kan me, når store katastrofar skjer, i ettertid seia at dette var Guds dom over dei som vart råka av ulukka? Tenk på jordskjelv og tsunami i Japan, flaum i Pakistan, folkemord i Rwanda, massakre på Utøya, jordskjelv på Haiti og ikkje minst Holocaust under siste verdskrigen. Var dei som vart råka av dette større syndarar enn andre?
Jesus forbyr oss å tenkja slik. I Lukas 13,1-5 les me:
På den tida kom det nokre til han og fortalde om dei galilearane som Pilatus hadde drepe medan dei ofra, så blodet deira blanda seg med blodet frå offerdyra. 2 Då tok Jesus til orde: «Trur de at desse var større syndarar enn alle andre galilearar, sidan det gjekk så ille med dei? 3 Nei, seier eg. Men vender de ikkje om, skal de alle omkoma på same måten. 4 Eller dei atten som vart drepne då Siloatårnet rasa saman, trur de at dei hadde større skuld enn alle dei andre som bur i Jerusalem? 5 Nei, seier eg. Men vender de ikkje om, skal de alle omkoma på same vis.»
Når me ser ulukka råkar, må vår respons vera at me går inn til Gud, granska oss sjølve, sanna syndene våre og vender oss bort frå dei. I møte med andres naud vert me så eventyrleg sjølvrettferdige og sjølvgode, ja, me kan til og med koma til å kjenna på skadefryd, tre synder som Gud hatar og som me må få ut av liva våre fortare enn svint, elles risikera me å omkoma på same vis, seier Jesus.
Når ulukka råkar våre medmenneske, om dei enn er slike som forfølgjer oss, er det alltid vårt kall å reagera med hjelp, trøyst og forbøn.
Det er lett å vera profet i etterkant av ei hending. Men Gud aksepterer ikkje den slags. Dersom me skal seia at ei ulukke er ei spesifikk og målretta domshandling, må me vera så pass til profetar at me varslar henne på førehand og gjev folk ein sjanse til å venda om frå sine synder slik at Herren endrar planane sine og stoppar ulukka. Då Jona forkynte Guds dom for folket i Ninive, vende dei om frå syndene sine, med det resultat av Herren endra planane sine og han sparte byen.
Ei anna sak er det at når store ulukker skjer, bør alle søka Gud og gjera bot for liva sine. Kven er utan synd? Ein rimeleg respons på Utøyamassakren bør t.d vera at politikarane sørgjer for å gje ufødde barn livsrett frå unnfanginga av (dei store sjukehusmassakrane er det jo ingen som vil snakka om), og folk flest bør overgje liva sine til Gud og venda seg bort frå materialisme og nytingssjuke og ein masse religøst vis vas. Gud vil nemleg la seg finna av den som søkjer han av heile sitt hjarta. Slik vil det vera heilt til Jesus kjem att i herlegdom for å fella sin endelege dom over oss alle.
mandag 8. august 2011
Guds dom 3
søndag 7. august 2011
Guds dom 2
Guds dom 1
fredag 5. august 2011
Kor var Gud?
torsdag 4. august 2011
Er Gud psykopat?

Dersom Gud eksisterer, er han ein vondsinna psykopat, seier tidlegare leiar for Human Etiske Forbund, Lars Gule. Grunngjevingar er den at Bibelen framstiller at Gud sto bak syndfloda og landeplagene i Egypt, og ingen kan gjera slike ting mot folk utan å vera vond.
onsdag 3. august 2011
Kva er det å vera konservativ kristen?
Ein konservativ kristen er ein som trur på Bibelen, og som meiner at det som står der er gyldig for alle menneske til alle tider.
Ein konservativ kristen er ein person som har funne Gud, stolar på han som ein Far, elskar han over alle ting, men også nesten sin som seg sjølv.
Ein konservativ kristen trur på Jesus som gav livet sitt for alle.
Ein konservativ kristen har Jesus som sitt store førebilete.
Ein konservativ kristen vernar difor alt menneskeliv, om naudsynt med sitt eige liv.
Ein konservativ kristen lever etter "den gylne regel" som seier at "du skal gjera mot andre det som du vil at andre skal gjera mot deg".
Ein konservativ kristen elskar fiendane sine.
Ein konservativ kristen er ein som gjengjelder vondt med godt.
Ein konservativ kristen tilgjev dei som gjer galt mot han.
Ein konservativ kristen innrømmer sine moralske brist, og ber Gud og menneske om tilgjeving for syndene sine.
Ein konservativ kristen gler seg med dei glade og gret med dei gråtande.
Ein konservativ kristen deler dei gode nyheitene om Jesus med alle menneske.
Ein konservativ kristen elskar og inkluderer alle menneske uansett nasjonalitet, etnisitet, religion og språk.
Ein konservativ kristen gjev dei svoltne mat, dei tørste drikka, dei nakne klede, dei einsame fellesskap og dei sjuke tilsyn.
Me kunne nemnt fleire ting også. Men kan Anders Behren Breivik ut frå dette seiast å vera motivert av konservativ kristendom? Nei, det stikk motsette, kva no enn det måtte vera.
Likevel vil ein konservativ kristen sjå på denne mannen som eit medmenneske som også er elska av Gud, men som har stilt seg utanfor fellesskapet med han og late seg inspirera og driva av djevelske krefter, ein mann som treng å bli frelst av Jesus.