mandag 25. mars 2013

Det kristne menneskesynet. Grunntankar i Romarbrevet del IX

Teksten for dagens tankar finn du i Romerbrevet 3,9-20. Vers 1-8 kan kort summerast opp med at jødane har den føremun at dei er blitt tiltrudd Guds ord. Det forvalta dei imidlertid ikkje etter Guds plan. Tvert om, dei synte seg utrue i og med at dei avviste evangeliet Men fordi jødane var utrue, gjekk både evangeliet og misjonsoppdraget vidare til folkeslaga. Israels utruskap vart til velsigning for verda. Kan Israel då lastast? Ja, avgjort, både fordi dei avviste Guds gåve, og fordi dei ikkje ville fullføra hans plan om å samla alle menneske til eitt i Kristus Jesus. Det var jo Guds plan med dei heilt frå han kalla Abraham og sa: "I deg skal alle folkeslag velsignast". Det jødiske folket fekk dermed eit stort problem: dei kom i opposisjon til den Gud som hadde frelst dei ut av Egypt, som hadde ført dei og teke vare på dei gjennom ei dramatisk historie. Han hadde også lova å senda tenaren sin til dei og frelsa dei frå syndene deira, og då han gjorde det, avviste dei han som kom, ei avvisning dei i stor grad har halde fast ved seinare. Slik synte dei seg å vera laga av det same stoffet som alle oss andre, menneske fødd i synd og gjennomgåande prega av synda, og det er dette vers 10-18 omhandlar.

Apostelen startar med å slå fast at ingen menneske er rettferdige. Å vera rettferdig er å vera heilt gjennom god og sann, og det er det berre eitt menneske som har vore etter syndefallet, nemleg Jesus Kristus. Alle me andre er gjennomgåande urettferdige i den forstand at me ikkje gjer rett og sjel for oss korkje overfor Gud eller vår neste.

Det er ingen menneske som er så forstandige at dei søkjer Gud, les me. Skal det bli noko mellom oss og Gud , må me bli oppsøkt av han. Ingen blir kristen på eige initiativ. Me er prisgjeven Gud i så måte.

Og det blir verre: Alle menneske har vike av frå Guds veg og blitt bortkomne og villfarande, utan evne eller vilje til å finna tilbake. Snarare vil ein det som Gud ikkje vil, leva etter lystene sine og dyrka seg sjølv. Denne sjølvdyrkinga kallar apostelen "forderving", og det som rotnar spreier rotenskapen sin til miljøet rundt. Slik også med oss menneske. Me smittar kvarandre og innbiller kvarandre at det er OK å leva etter sine eigne interesser, at det er av det gode. Men det er av det vonde, rotenskap som løyser opp personlegdomen, medmenneskelege relasjonar og framfor alt høve til Gud.

Dette slår ut i måten me snakkar på. Jesus seier at "det hjarta er fullt av, renn munnen over med." Kva likar du å snakka om? Dersom du er rettferdig ærar du Gud og din neste med dine ord, og du unngår å tenkja og snakka stygt om folk. Men slik er ikkje me menneske av naturen. I staden er me kritiske og dønmmande, klagande og sytande og ikkje sjeldan dekker me over sanninga for ikkje sjølv å koma dårleg ut, og me kan både banna, kjefta og smella. Strupen er blitt ei open grav, skriv apostelen. Det luktar rote av orda. Ikkje minst ser me dette i våre dagar på debattar på nettet. Det me les der er ikkje skrive ut av kjærleik og respekt, men ofte er det prega av forakt og vondskap.

Til slutt tek apostelen for seg vår tendens til å ty til vald for å få gjennom tinga våre om ingen andre metodar fører fram. Dei fleste klarar å halda slike tendensar i sjakk. Ein veit at det er galt og at ein ikkje tener noko som helst på fysisk skadeverk. Likevel er det meir enn nok av vald i samfunnet, og i alle dagsaviser kan me lesa om menneske som har utøvd stygg vald mot sine medmennesker, og blir tidene vonde, er dette noko som ingen er framand for, og om me i fredstid ikkje gjer dette i praktisk handling, kan me likevel ofte ha lyst til å løysa problema våre på ein slik måte, særleg gjeld dette menn.

Så manglar me gudsfrykt, les me i vers 18. Korleis merkar me det? Ved at me lite bryr oss om kva Gud seier i sitt ord, men følgjer andre normer fastsett av oss sjølve eller andre menneske. Og dersom Gud blir påtrengande nær, prøver me å dømma han og finna ting å anklaga han for og få han til å sjå ut som ein djevel: "Dersom Gud er god og allmektig, kvifor forhindrar han ikkje då at det vonde skjer?" Slik spør menneske utan gudsfrykt. Og svaret ein er ute etter er dette: Sidan Gud ikkje forhindrar det vonde, er han anten  sjølv vond, eller han er avmektig eller han er ikkje i det heile tatt. Folk som tenkjer og snakkar slik, veit ikkje av gudsfrykt.

Skal me vera ærlege så  skildrar dette oss menneske slik me er blitt. Me har ingenting å forsvara oss med. Dette er oss. Me manglar både viljen og evnen til å leva etter Guds standard, me fell gjennom på alle punkt. Guds lov krev at alle våre handlingar er motivert av fullkomen godleik og ærlegdom, og difor står me som skuldnarar innfor Gud. Det er me som har synda, og det er me som fortener å bli dømt.

Jesus Kristus, Guds Son! Kast lyset ditt innover liva våre slik at me ser kor me står i vårt høve til deg, og hjelp oss å alltid la Guds ord døma oss slik at me dagleg sannar syndene våre, trur din nåde og let oss påverka av den godleik som du så villig deler med oss. Du er ein Gud som tilgjev oss våre synder og lækjer sjelene våre. Leid oss på dine vegar. Gje oss Anden din slik at det blir lett for oss å gå saman med deg og tena deg. Amen! 








mandag 18. mars 2013

Grunntankar i Romarbrevet del IIX, kap. 2,17-29

Lydfil: http://www.mediafire.com/?jne9e13228e5fat

Bøn: "Herre Jesus, gode Gud! Du som opna skriftene for disiplane dine, gjer det same for oss. Helga oss i sanninga, ditt ord er sanning." 

Jødane er Guds utvalde folk. Dei fekk lova gjennom Moses, og dei meinte at dei ved å vera lovas folk kunne vera eit lys i mørkret og ein vegvisar for åndeleg blinde. Men lova er så visst ingen veg til Gud. Lova avslører oss, stiller diagnose på oss og påviser at me etter Guds standard er håplause forbrytarar som korkje kan eller vil elska Gud over alle ting, ei heller vår neste som oss sjølve. Som kristne veit me at det er galt å stela, sura oss, kjefta, smella og baktala, men det skjer likevel, og når det skjer, vanærar me Gud. 

Jødane stolte på omskjeringa. Den var ein sterk religiøs tradisjon. Men Paulus påviser her at ein uomskoren som lever godt, er betre stilt enn ein omskoren som lever dårleg. Profetane i GT påpeiker støtt og stadig at indre haldningar er viktigare enn ytre religiøse handlingar. Det avgjerande for oss er kva Gud har fått gjera med oss i vårt indre menneske. Frelse er indre forvandling, ny fødsel som Jesus seier, og ein jøde som er frelst, er ein sann jøde, og ein heidning som er frelst, er meir jøde enn ein jøde som ikkje er fornya og forvandla av Den heilage ande. 

Folk i våre dagar stolar gjerne på dåpen. Dei trur at om dei er døypte, så er alt vel og at dei dermed kjem til Gud når dei døyr, og stundom verkar det som om kyrkja og prestane oppmuntrar folk til å tru og tenkja slik. Men det er eit bedrag. Dåpen har berre frelsesbetydning for den som trur på Jesus. Utan tru, er dåpen kun eit bad og har ingen betydning for evigheten. Omskjeringa gjorde jødane til Guds folk i etnisk og politisk forstand, men ikkje i åndeleg forstand, til det måtte dei ha personleg tru i tillegg. Slik gjer dåpen vanlege folk til medlemmer av kyrkja, men ikkje til medlemmer av Guds rike. Til det trengst eit personleg tillitsforhold til Jesus i tillegg. Heile poenget med dåpen er jo å etablera dette personlege forholdet. 

Gode Gud! Takk for ordet ditt. Du har lagt så mykje lys ned i det, og i Biblen viser du oss vegen til livet og det gode. Hjelp oss slik at me ikkje bedreg oss sjølve ved å stola på ytre religiøse handlingar eller seremoniar, men stolar fullt og heilt på Sonen din og det verket han gjorde på Golgata på våre vegne. 

Så vil me i dag be for dei 107 indianske stammene i Brasil som enno ikkje har fått høyrt om Jesus på sitt eige språk. Lat det skje, Gud! Må nokon høyrer ropet frå desse og ta ansvar for deira sjels opplysning og frelse. 

Me vil også be for dei over 100 kristne familiane i Lahore i Pakistan som nyleg fekk brent ned heimane sine. Gje dei å tilgje dei muslimske overgriparane og å møta vondskapen med Kristi kjærleik. Må du i din godleik gje dei tilbake meir enn dei mista. Herre miskunna deg over dei. Amen! 

torsdag 14. mars 2013

Grunntankar i Romarbrevet, del VIII

Kap.2,12-16

Lydfil: http://www.mediafire.com/?165ekhl33o61h1u

 
Kan Gud døma menneske til fortaping som ikkje har høyrt om Jesus eller som aldri har hatt Guds openberring? Ja, svarer Paulus her. Det er ei desperat sanning dette at menneske er fortapt i sine synder. Misjon er ein REELL REDNINGSAKSJON. Det er ikkje for syns skuld me held på med dette. I Johannes 3,16 les me at det er berre dei som trur på Jesus som vil bli frelst frå fortapinga si gru. Er dette rettferdig? Ja. Gud er rettferdig. Me derimot er urettferdige. Det rare er at me som syndar dagleg i tankar, ord og gjerningar har ein så djup trong til å dømma Gud som er den einaste syndfrie. Det er stor dårskap. Så får det stå fast: Den som syndar utan lova, skal gå fortapt utan lova, og dei som syndar under lova, skal dømast etter lova. Dei siste får ein strengare dom enn dei første. 

Men kan folk dømast etter ei lov dei ikkje kjenner? Ja, på sett og vis kan dei det. I Noreg har me mange lover. Dei fleste har du og eg ikkje peiling på. Men dersom me bryt ei lov me ikkje kjenner og blir tekne og tiltalt, blir me dømt av retten. Det hjelper ingenting om du står opp og seier at du ikkje kjente til lova du var tiltalt etter. Du er og blir skuldig og må betala for det du har gjort galt. 

Men no har alle menneske ei viss kjennskap til Guds lover. Paulus kallar det for samvit. Guds etiske lovverk er i noko grad innebygd i alle menneske. Me har alle moralske omgrep. Me har alle klare tankar om rett og galt, slik som me snakka om i sist avsnitt. Dette er lover som me ser på som gyldige for oss sjølve og andre, og kjem me til kort overfor dei, blir me dømte til evig fortaping. Èi slik lov er den gylne regel som seier at me skal gjera mot andre som me meiner at dei skal gjera mot oss, men kven lever vel etter den lova? 

Jødane hadde lova. Me i Noreg har også fått Guds lov, sjølv om mange i dag ikkje kjenner henne. Bibelkunnskapen er alvorleg på retur i landet vårt. Men dersom me veit kva lova seier, men ikkje lever etter henne, er me ikkje rettferdige. Det er berre den som oppfyller lova som er rettferdig for Gud, og for å oppfylla henne duger det ikkje å berre å gjera det me kjenner oss forplikta til, nei me må gjera det med glede ut av brennande kjærleik til Gud og vår neste. Og med respekt å melda: Ingen av oss er der. Det er berre èin som har vore i den kategori, og det er Jesus Kristus, Guds einborne Son. Det som var umogeleg for oss, det gjorde han. Men han gjorde det  ikkje for sin eigen del, men for vår.  I dag kan me rekna lova som 100% oppfylt for alle, og så kan me frimodig, i tillit til Jesus, koma til Gud vår Far og få evig liv hos han. 
Dette er evangeliet, verdas einaste von, det som me er sett til å forkynna. 

Gud, vår Far! Du er 100% rettferdig i alt du gjer. Når du frelser den som trur og dømer den vantru. Ingen kan døma deg. Likevel prøver menneska det heile tida. Det er vår største synd. Difor vil me no venda om frå denne uretten og berre lova og prisa deg som ofra oss Sonen din for våre synder, slik at me kan bli frelst og få evig liv. 

Denne dagen ber me spesielt om at ditt rike skal koma og din vilje skal skje i Botswana. Bygg opp kyrkja di i dette ørkenlandet, gje dei dagleg brød og eit godt styre. 

Ver også for pave Frans I i den gjerning han no går inn i. Lat han bli eit sant vitne om deg og dine frelsesgjerningar, og føra den katolske kyrkja inn på rettferds stigar. 

Så ber me om fridom for dei 3 kristne egyptarane som sit fengsla i Benghazi i Libya, og om styrke for familien til Abdel Malak som døydde i dette fengslet søndag 10. mars. 

Fleire bøner finn du på globalbon.blogspot.com









tirsdag 5. mars 2013

Grunntankar i Romerbrevet del VII

Kap.2,1-11. DEN UNIVERSELLE MORALLOVA

http://www.mediafire.com/?7773nv7k53b1u1d


Me lever i eit moralsk univers, og som menneske er me grunnleggande moralske i vår tenkning. Kvar dag, og mange gongar for dagen, vurderer me våre eigne og andre sine handlingar, og me opplever alle at me har ein tendens til å vera meir kritiske til andre enn til oss sjølve, og ikkje så sjeldan kan me vera veldig strenge i vår dom over våre medmenneske. Men her er det eit problem. I vår iver etter å bedømma og fordømma vår neste, avslører me ein stor mangel på sympati, medmenneskelegheit og og godleik. Snarare kan me framvisa eit hav av hjartekulde og stundom menneskeforakt. Og dette er det som Jesus kallar BJELKEN som me har i våre eigne augo når me leitar etter flisa hos vår neste. 

Paulus skriv så her at sidan alle menneske er moralske, skal kvar av oss dømmast etter den moralske standard me har sett i hjarto våre for andre. Det er Guds rettferd slik den kjem til uttrykk for alle menneske som lever utanfor hans nåde i Jesus Kristus. Dersom me dømer folk som er uærlege overfor oss, syner me at me meiner det er rett å væra ærlege og galt å vera uærlege, og då vil me bli dømt etter det. Dersom me meiner det er galt av andre å vera griske, så me det vera galt av oss også å vera det. Dersom me meiner det er galt av andre å baktala oss, må me forventa sjølve å bli dømt dersom me har baktalt andre. Dersom me meiner det er galt av andre å stela frå oss, har me forplikta oss sjølve også til aldri å stela. Dersom me meiner at det rett at andre elskar oss og tek omsyn til oss, har me vist at det å elska og ta omsyn til andre er noko me meiner er rett, og me vil bli vurdert etter det osv. Me vil altså gjennomgåande bli dømt etter vår eigen standard, og då kan ingen klaga. Det er rettferdig. 

Saka er: Ingen av oss kan leva opp til den standarden me set for andre. Me fell totalt gjennom. Det veit Gud. Likevel ventar han med å fella dom over oss. Han har ingen glede i at syndarar døyr, men at dei vender om og lever (Esekiel 18,23). Gud er god, og hans uendelege godleik skulle oppmuntra alle menneske til å venda om til han og tillitsfullt kasta seg i hans farsarmar. Difor senda han Sonen sin for å gjera opp for alle våre synder slik at han kunne sleppa å døma oss. Men når folk likevel held seg borte frå Gud, hopar dei seg opp vreide til domens dag. Dei bryt både sine eigne og Guds lover samstundes som dei forkastar hans frelse. Då er det ingen veg utanom hans strenge og rettferdige dom. Då vil alle som trufast har gjort det gode og søkt ære og uforgjengelegdom  bli frikjent, medan alle som har svin på skogen, og det er med respekt å melda alle menneske, vil erfara både naud og angst når dei ser følgjene av å ha avvist Guds rause nådetilbod.

mandag 4. mars 2013

Grunntankar i Romarbrevet del VI

Kapittel 1,18- 3,20 skildrar menneske sin situasjon slik denne er utan evangeliet og utanfor Kristus. Det er på mange måtar dyster lesing, men opplysande. I dag tek me for oss vers 20-32 i kapittel 1. 

For det første: Alle menneske trur på Gud, og har god grunn til å gjera det. For naturen i all sin mangfald og venleik vitnar om ein skapar som står over det skapte, ein som er guddommeleg og evig i kraft. Vitnemålet frå naturen er uimotståeleg, og dei som trass i dette vellet av informasjon om Gud, likevel fornektar han, gjer det ikkje av intellektuelle grunnar, men av moralske. Dei ønskjer ikkje å innretta liva sine etter Gud og hans bod. Dei er gudlause i sinnet, og vel å leva etter sine eigne interesser og lyster. Slik endar dei opp i det som ingenting er, skriv apostelen, dei stolar på forgjengelege ting, ting som ikkje har evighet i seg, ting utan hald i. Dei lever utan Gud, døyr utan Gud og går inn i evigheten utan Gud. Det siste blir ei fortvila negativ oppdaging for dei, men det eine dreg det andre med seg.  Ein kan ikkje velga vegen mot helvete og venta å enda opp i himmelen. Slik fungerer det ikkje. 

Men så skjer det noko med dei menneska som vel bort Gud og hans bod, dei kjem inn i syndas maktfelt. Ting går frå vondt til verre, noko som betyr at dei ikkje berre bryt Guds bod, men dei dømmer Guds bod som ubrukelege. Når Gud seier at me ikkje skal bryta ekteskapet, så meiner dei at det kan då ikkje gjera så mykje, og så begynnar stadig fleire å skilja seg med alle dei følgjer som det fører med seg. Dernest har Gud sagt at seksuallivet er noko som skal levast ut mellom kvinne og mann innafor ekteskapet si ramme, eit synspunkt menneska i dag finn heilt urimeleg og ikkje øsnkje å retta seg etter, så dei opnar for sambuarskap og homofile ekteskap, med det resultat at Gud overlet dei til seg sjølv slik at kvinnene brenn av lyst etter kvarandre, og det same skjer også med mennene. I eit samfunn der det Gud meiner i stor grad vert latterleggjort eller rett ut forkasta, vil seksuelle avvik blomstra opp over alt, og ofte der ein minst kunne venta det. 

Alle skal fram for Kristi domstol ein dag og få betalt for sine gjerningar. Men at Gud også dømmer oss medan me enno lever på denne sida av døden, er mindre kjent. Men det gjer han på den måten at han overlet dei menneska til seg sjølv som ønskjer å leva livet utan han. Resultatet blir det Paulus her kallar "sviktande dømmekraft", og då tenkjer han på den moralske dømmekrafta. Ein begynner å rekna det som er galt for rett, og det som er rett for galt, og resultatet er at ein kjem i syndas makt og blir liggande under for eigesjuke,  misunning, mordlyst, vondskap, svik, strid og list. Og vidare nemner apostelen oppblomstring av sladder, baktale, vald, hovmot, skryt, gudshat og nådeløyse. Vel, mangt av dette kan også kristne falla i. Men ein sann kristen skammar seg når han gjer slikt, men den som Gud har overlate til seg sjølv, manglar dette skamvitet, og det hender at han/ho er stolt over dei syndige haldningane sine og gjerne deler dei med andre for å få dei til å tenkja og meina likeeins. Han meiner det vonde er eit gode.  Det er mørkt i slike sjeler, og vona deira er at dei møter eit menneske med Guds lys i seg som kan føra dei inn i sjølvgransking slik at dei kan fella dom over seg sjølv, be Gud om nåde og få ein ny start i livet saman med Jesus. 

http://www.mediafire.com/?teakf03qfhgnacw