søndag 14. desember 2014

Guds Ord


I Johannesevangeliet kapittel 1 møter me Jesus Kristus som Guds Ord. Jesus har inga begynning. Han er frå æva og til æva. Du og eg har vår tid. Me blir fødde, lever og døyr. Med Jesus er det annleis. Han har alltid eksistert, og han står bak alt anna som eksisterer, inkludert deg og meg. Han var hos Gud, han kom frå Gud og han er Gud.

Han er også Guds Ord. Han talar til oss gjennom heile Bibelen, og det han har sagt, er sagt av den høgaste i universet og er bindande for alle menneske. Me kan lika eller mislika det han seier, godta det eller vera usamde. Det spelar ingen rolle. Det han har sagt er gyldig for oss uansett.


At Jesu tale har enorm kraft i seg ser me når me studerer livet hans. Han befalte over mang ein sjukdom og mang ei vond ånd som berre måtte gå på hans bod. Både sjukdomane og åndene forsto at orda hans var gyldige, og at dei måtte lyda kongen.Underleg nok er det berre me menneske som ikkje forstår det, me som skulkle forstå det best av alle.

Sterkast ser me Jesu autoritet i møte med døden. I Johannes 11 ser me Jesus stå  utafor grava til Lasarus medan han roper eit mektig "kom ut", og ut frå mørkret kom Lasarus for å bli sameint med familien sin. Ordet var myndig, sterkt og verknadsfullt.

Men enno større er det når han frelser folk. I fleire tekstar møter han djupt falne syndarar, og han seier til dei "syndene dine er tilgjevne!" Gyldige og sterke ord som går inn hos dei og set dei i fri frå synd og vondskap.

På domens dag vil Jesus Kristus ha det siste ordet i liva våre. Den domen han fell kan ingen anka. Seier han "gå inn til din fars glede", er vegen open for oss til den evige lukka. Men seier han "gå bort frå meg du som gjorde urett til den evige elden", er me smertefullt fortapt for all æva. Det er Jesu ord som avgjer, for det er han som er det evige og gyldige Ordet.

søndag 19. oktober 2014

Frelst frå Gud?



 
På talkshowprogrammet Lindmo på NRK-TV, laurdag, møtte me Bjørn Eidsvåg som kunne fortelja at han hadde blitt herleg frelst frå Gud. Det hadde gjort han godt å bli kvitt ein gud som påla han å frelsa verda. Det hadde blitt for strevsamt og tungt å halda på med i lengda, sa han.  No ville han heller tulla med gutane i Radioresepsjonen. Ja, nokolunde slik ordla han seg.
Men det må respekt å melda vera eitt eller anna her som rockepresten ikkje har fått med seg. Gud har vel aldri bedd Bjørn Eidsvåg om å frelsa verda. Etter dei opplysningane eg set med var det Jesus Kristus som gjorde det, og  Bjørn Eidsvåg var ein av dei som skulle frelsast. Han og alle oss andre.
Det er ikkje bra å bli frelst FRÅ Gud. Det er langt betre å bli frelst AV og TIL Gud. Det var ei stor lette for meg den dagen eg forstod at eg ikkje trong frelsa korkje meg sjølv eller andre, men berre stola på at Jesus hadde gjort alt ferdig for alle då han døydde på krossen. Då opna himmelen seg for meg, og eg fekk bada i Guds kjærleik. Det held eg på med enno. Det gjer livet så inderleg lett og håpefullt.
Når Guds energi kjem inn, blir det lett å tena Gud. Jesus sa ein gong (Matteus 11,29): ”Ta mitt åk på dykk og lær av meg, for eg er mild og mjuk i hjarta, så skal de finna kvile for sjelene dykkar. For mitt åk er godt og mi bør er lett.”
Slik blir det ingen større glede for ein kristen enn å tena Gud i trua på Jesus Kristus og i hans kraft.  Det er langt kjekkare og gildare enn å tulla med gutane i Radioresepsjonen. Kan ikkje forstå anna.

lørdag 27. september 2014

Grunntankar i Romarbrevet, del XXXVII. Kapittel 11,30-36

Evangeliet kom til oss heidningar "utanom tur." Guds visjon var først å frelsa jødefolket, og så skulle jødane bringa Guds frelse til verda. Men sidan jødefolket i det store og heile fornekta Kristus og helst ville frelsa seg sjølv, sende Gud Paulus og dei andre apostlane til heidningane med dei gode nyheitene frå Gud. 

Me fekk altså miskunn "utanom tur". Då jødefolket i det store og heile forkasta Kristus, sette Gud i verk plan B, som gjekk ut på at Jesu jødiske vener skulle bringa evangeliet til folkeslaga utan å gå vegen om jødane, og så skulle i neste omgang evangeliet gå frå folkeslaga til jødefolket.

Difor: For oss  heidningekristne gjeld også Paulus ord om at evangeliet er først for jøde, for grekar. Men sanninga om dei fleste av oss heidningekristne er at me konsentrerer oss korkje om jødar eller grekarar. Me er ulydige, nett slik som jødane var det. All ære for alles frelse går såleis til Gud åleine. Han frelser dagleg tusenvis av menneske trass i at me som trur på Jesus er både trege, uengasjerte og ulydige.

Men Gud står på og motiverer oss på mange måtar, og når me set oss i bevegelse, elskar han å bruka oss. Denne erkjenninga førte Paulus inn i lovsong og takk (vers 33-36). Gud er rik, klok og rettferdig. Ingen kan gje han råd (om me vel ofte prøver akkurat det), ingen kan krevja noko frå han, og vers 36 slår fast ein grunnleggande kristen sanning: Alt og alle tilhøyrer Gud fordi han er den som har skapt alt, og alt som er skapt er skapt for å æra han i tid og æva. Difor er det ei GRUNNLEGGANDE SYND å unndra seg Gud og leva livet utan samfunn med han, likeeins å anklaga Gud for alt mogeleg (som er så vanleg for det moderne menneske å gjera), og desse syndene vil alle som kjem inn i Guds lys forstå er dei største og mest skammelege som finst.

torsdag 25. september 2014

Grunntankar i Romarbrevet XXXVI. Kapittel 11,25-29

Gud har ein plan. Den er berre delvis openberra for oss. Men i vårt avsnitt løftar han litt på sløret: Ein del av Israel er blitt forherda, og denne forherdinga vil først bli oppheva når heidningane er komne inn i fullt tal, som det står her, eller når heidningane sitt tal er oppfylt, som me kan lesa i andre oversettingar. Det kan ikkje vera snakk om at alle heidningar må bli frelst før Israel blir frelst, men at eit visst mål med heidningar må bli frelst før den store vekkinga kjem i Israel.

Paulus skriv dette for at romarane ikkje skal tenkja for høgt om seg sjølv og heva seg over jødefolket eller sjå ned på dei på noko vis. Det har dei ingen grunn til. Tvert om. For ein dag skal det faktisk skje:  HEILE ISRAEL bli frelst, og akkurat DET er ei ære som neppe blir nokon annan nasjon til del, og så refererer han til Jeremia som seier at "redningsmannen", og det må vera Jesus, skal koma frå Sion og utrydda ALL gudløyse frå Jakob, og i samsvar med den nye pakta skal han ta bort syndene deira. Det handlar om tilgjeving og reinsing.

Sidan jødane forkasta evangeliet om Jesus, vart dei Guds fiendar. Likevel elska Gud dei som folk pga utvelginga og fedrane. Å elska betyr her å godkjenna. Gud kan ikkje gløyma lovnadane sine, og han kan ikkje gløyma Abraham, Isak, Jakob, Moses, Rahab, Josva, Rut og David, og den dag i dag vurderer Gud folket ut frå kva desse representerte, og dei dreg enorme vekslar på Guds lovnader og andres innsats. Me kan ikkje forstå dette folket utan å rekna med desse faktorane. For Gud angrar ikkje på det han har gjort, og dreg ikkje attende den utvelginga av Israel, ei heller dei nådegåvene han har gjeve dette folket.

Men enno kan ikkje dei fleste av dei henta ut det beste, nemleg forlating for syndene og evig liv, det som dei IKKJE kan få gjennom fedrane, men berre gjennom JESUS. Men bodskapen her i dag er denne: nokre tek imot Jesus og blir motteken av Gud, og ein dag vil alle ta imot Guds nådegåve i Jesus Kristus.

torsdag 18. september 2014

Grunntankar i Romarbrevet. Leksjon XXXV. Kapittel 11,22-24

Oljetrea kan gjerne bli mykje over 2000 år gamle. I Getsemane finn me enno oljetre som må ha stått der den natta Jesus kjempa med Gud om vår frelse.


Vers 22 er viktig: GUD ER GOD MOT DEI SOM HELD SEG TIL HANS GODLEIK. Det ER sant at Gud er god mot alle, og let sola si skina over rettferdige og urettferdige osv. Men berre dei som held seg til hans godleik, vil oppleva aldri å bli råka av Guds strenge dom. Med Guds godleik er det her nemleg meint den godleiken han møter oss med gjennom evangeliet, gjennom Jesus. Dei som held seg til Jesus, får vera i Gud og erfara Guds godleik i all æva.  Dei som fell frå¨Jesus, løyser seg frå Gud og blir råka av hans strenge dom fordi dei har brote det første bodet: Du skal ikkje ha andre gudar enn meg.  Gud har altså, gjennom Jesus og hans gjerningar, teke seg av oss heidningar slik at me blir poda inn i han når me tek imot Jesus som Herre og frelsar. Men enno meir er det slik for jødefolket, dei som i utgangspunktet tilhøyrde Gud, og som enno har ein spesialstilling i Guds plan med verda. Når dei gjev opp vantrua si og vender seg til Kristus, vert dei straks poda inn i Gud dei også. Og så er det eit poeng her som Everett F Harrison løftar fram i sin Romerbrevskommentar: Det vil vera enklare for jødane, når den dagen kjem, å bli kristrne enn det var og er for heidningane å bli det, rett og slett fordi jødane på ein måte naturleg høyrer heime hos Gud. Dei passar inn hos han.

Så ligg det ei åtaving her: Det er mogeleg for alle som trur å falla frå Gud. Det syner også erfaringa oss. Difor me me halda oss til hans godleik, og velja den kvar einaste dag. Når me løyser oss frå Jesus Kristus, løyser Gud seg nemleg frå oss og overlet oss til oss sjølve. Me blir avhogne greiner.

Det er eit underleg bilete dette med poding som Paulus brukar i denne teksten. For det er nemleg heilt uvanleg å poda greiner frå ville tre inn i gode framavla tre. Det vanlege er motsett, at greiner frå gode tre vert poda inn i stammer og røter frå ville tresortar. 

Men i Guds rike er det nåden som gjeld. Her vert dårlege greiner poda inn i ei god rot, og så blir dei forvandla slik at dei ber gode frukter. Berre Gud i himmelen held på på denne måten, og kan halda på slik.

Og enno meir er det slik når det gjeld jødefolket. Dei er nemleg avhogne greiner, og avhogne greiner er døde greiner. Å poda døde greiner inn i eit tre er med respekt å melda slett gartnerskap. Men Gud gjer det, og dei døde greinene får liv. Frelse er mirakløse greier.

At Gud og Guds rike her vert samanlikna med eit oliventre har kanskje også eit poeng med seg, for oliventreet blir svært gamalt. Gjerne over 2000 år. Nokr av dei trea som står i Getsemane i dag, er dei som sto der då Jesus natt til langfredag utkjempa sjelekampen sin. Gud er kalla den gamle av dagar. Det er lett å forstå. Men kanskje er det slik også at nådens tidsalder, tida frå Jesu himmelfart til at han kjem att omtrent blir eit oliventreliv. Jo, eg veit det er litt spekulativt, men då nærmar me oss veldig at dei heilt store tinga skal skje og Jesus kjem att i herlegdom for å frelsa alle truande og dømma dei vantru.

tirsdag 9. september 2014

Grunntankar i Romarbrevet del XXXIV. Kapittel 11, 11-21

v.11-15
Gud kan snu det vonde til det gode.
Også det faktum at jødane forkasta Kristus og evangeliet, snudde han til noko fordelaktig for verda.
Planen var slik: Då jødane misbrukte sjansen sin til å bli frelst og gå inn i Herrens teneste, skulle evangeliet gå til folkeslaga, og det at dei vart omforma frå å vera mennesker under synd, begjær og dom til eit gudsfolk prega av rettferd, godleik og kraft, skulle vekka misunning hos jødane slik at dei også skulle få lyst på Guds gode gåver gjennom Jesus. Slik skulle deira fall bli til rikdom for verda. Men likevel: hadde dei teke i mot Jesus og hans frelse frå starten av, ville velsigninga over folkeslaga blitt enno større, og misjonsoppdraget fullført på langt kortare tid. Men dei gjorde ikkje det. I 2000 år har dei halde seg borte frå Gud. Men når dei ein dag kjem til Jesus med liva sine, og det vil skje, vil verda bli løyst frå synda og djevelens forferdelege makt på ein måte som ein aldri før har sett maken til i historia. Det blir heilt ekstraordinært.

v. 16-21
Den gode rota som me heidingar er pota inn i er Gud sjølv, og sidan denne rota er heilag, er alle som er kopla på rota også heilage. Dei får del i Guds heilagdom. Den heilage krafta og det heilage livet frå Gud strøymer inn i oss gjennom Jesus Kristus og lovnadene knytte til han. For det er jo Jesus er som Guds lovnad. Dei vantruande jødane er avbrotne greiner. Alle Jesustruande ikkje-jødar er pota inn på alle ledige plassar. Men her ligg ei kraftig åtvaring: Sidan det var vantru som fekk Gud til å hogga jødane av den gode rota, dei som var dei første til å få lovnaden, må ingen heidningar innbilla seg at dei skal bli verande på rota om dei endar opp i vantru. Dei vil ikkje bli sparde men hogne av og kasta på elden. Dersom Gud ikkje sparte dei naturlege greinene, vil han slett ikkje spara oss ikkje-jødar om me fell frå i vantru.



tirsdag 2. september 2014

Grunntankar i Romarbrevet XXXIII. Kap. 11,1-10

Kapittel 11 er høgaktuelt. Det handlar om det jødiske folks særstilling i Guds historie med verda. Me må aldri gløyma at Gud bestemte seg for å frelsa verda gjennom jødefolket, at han sjølv valde å bli jøde. For evig og alltid er dette folket knytta til himmelens Gud, og er såleis eit nøkkelfolk, og Jesus vil ikkje koma attende før jødane har akseptert han som Messias og ber han om å koma attende.
Så til teksten.
I vers 1 slår Paulus fast at Gud ikkje har forkasta Israel. Det må alle leggja seg på minne. Han brukar seg sjølv som prov på påstanden. Han er jo sjølv israelitt. Han er jo sjølv jøde av Benjamins stamme. Hadde Gud forkasta Israel kunne Paulus aldri har blitt kristen. Det ser ut til å vera logikken her.
Så går han over til slags historisk døme som skal underbyggja  påstanden hans. Elia trudde at han var åleine truande att i Israel på Akabs tid. Men Gud visste betre og kunne fortelja om 7000 andre som heller ikkje hadde bøygd kne for Baal.
Berre Gud har full oversikt. Våre menneskelege førestellingar kan vera ganske langt borte frå sanninga. Men Gud som ER sanninga, kjenner alle ting.
Situasjonen for Guds folk kan sjå ganske håplaus ut. Men ikkje for Gud. Han ikkje berre KJENNER sanninga. Han FORMAR historia og skaper ny røyndom (på gresk er sanning og røyndom same ordet). Det var ikkje berre slik at det var 7000 løynde truande på Elias si tid, men det var Herren som hadde SPART DEI. Han hadde sjølv teke vare på dei.
Slik vil det alltid vera. Han kjenner kvar einaste trufast jøde, han veit kor dei er og han har til hensikt å føra dei ut frå der dei no er og samla dei i det landet han gjennom eid gav Abraham og hans etterkomarar. Og dette gjeld ikkje berre Judas og Benjamins stamme (jødane), men også dei andre stammene som vart deporterte i 722 f.Kr av assyrarane, og det er meir enn interessant Manasses  stamme no er funnen i India, og dei er på veg attende til Israel.
Ein rest av det jødiske folket er spart av Gud til frelse. Det er av nåde, ikkje av gjerningar eller forteneste. Elles ville ikkje nåden lenger vore nåde. Gud tek seg av og frelser Israel kun og åleine fordi han er god og elskar dei, slik han også frelste oss som ikkje er jødar.
Lenge har jødefolket lege i tjukkaste mørker, spreidde som dei har vore utover heile verda. Som straff for si avvisning av evangeliet i den første tid  gav Gud dei ei sløv ånd, slik at dei ikkje lenger kunne venda om. I mellomtida, i heile 2000 år, har så evangeliet om Jesus gått sin sigersgang mellom andre folkeslag. Men Israel og jødane er blitt liggjande i skuggelandet. No endrar imidlertid alt seg. Gud hentar jødane ut frå alle folkeslag, samlar dei i Israels land for å openberra Jesus Kristus for dei som Messias og Herre, og mange har alt forstått det og kome til Jesus med liva sine og trykt han til hjarto sine. Denne førstegrøda vil vera viktige når ein dag alle kjem. Då vil desse bli åndelege fedre og mødre for dei mange nye truande.

onsdag 13. august 2014

Tale over Johannesevangeliet 6,52-71

 Jesus var ein  ekstremt lite "seakersensitive" predikant. Han sjokkerte med orda sine, og ikkje minst i Johannes 6. Her er orda så skarpe at mange læresveinar valde å gå frå han. Men Jesus sa ikkje noko overflødig. Alt han seier er sant og heilt naudsynt. Lytt gjerne til talen.

http://www.mediafire.com/listen/dlz9wumhgqm2z8l/Johannes_6,52-71._Tale_13.aug..WMA

tirsdag 12. august 2014

Grunntankar i Romarbrevet XXXII. Kap.10,14-21

Trua på Jesus er ei gåve frå Gud. Men denne gåva kjem ikkje til oss gjennom lause lufta, men gjennom Guds ord. Det er difor det er så viktig for alle menneske å lesa Bibelen, og eksponera seg for kristen forkynning. Når me anerkjenner Bibelen som Guds ord, skaper ordet tru i oss og gjer oss til sanne kristne. Den som vil finna Gud, må leita der Gud er å finna, nemleg i sitt dyrebare ord.

Det er denne erkjenninga som m.a. ligg bak Jesu misjonsbefaling når han seier: "Gå ut og forkynn evangeliet for all skapningen" (Markus 16,15).  Trua kjem altså av forkynninga, og dersom det er lite forkynning i eit samfunn, er det også lite tru å spora. Difor skriv Paulus til venen sin Timoteus: " forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøyst og gjer alt med tolmodig undervisning.,"

Det er lite sann kristen tru i Noreg i dag fordi folk flest sjeldan blir eksponerte for kristen forkynning. Samanhengen er eintydig: Guds rike går attende i landet vårt fordi kristne sjeldan eller aldri deler evangeliet med sine medmenneske. Me har så lite på hjarta, noko som igjen botnar i at me sjølve sjeldan les i Bibelen og høyrer Guds ord forkynt.

Nøkkelen ligg altså i Ordet lest, høyrt, forkynt og praktisert. Skjer dette i liva våre, er resultatet gjeve: Menneske kjem til tru på Jesus, blir frelst frå sine synder og  får borgarrett hos Gud. Dei som ikkje var eit folk, blir Guds folk, skriv apostelen her.

Det er også tilfelle med det jødiske folket. Gjennom to tusen år har dei stått imot evangeliet om Jesus Kristus. Men enno rettar den gode Gud hendene sine ut mot dette trassige folket, og som me skal sjå i kapittel 11: ein dag vil dei springa inn i Jesu famn. Men meir om det seinare.

søndag 10. august 2014

Grunntankar i Romarbrevet XXXI. Kap 10,5-13



Denne teksten lærer oss at Gud er nær. Han er i sitt eige ord. Det er berre å ta fram Bibelen og lesa, så er han hos deg. Han er også i munnen og orda til alle som sannar at Jesus er Herre, og i hjarta til alle som trur at Jesus lever. Så du treng ikkje reisa langt for å oppleva Gud. Han kan du oppleva og erfara her og no og kvar dag så lenge du lever.
Jødane trudde at dei kunne bli rettferdige for Gud ved å perfeksjonera seg og bli meir og meir lovlydige. Men det går ikkje. Rettferda er ligg i hjarta, og rettferdig er berre den som har teke imot tilgjeving for syndene sine og blitt forvandla i hjarta av Guds kjærleik.
Ingen er kristne ved å framstå som kristne. Ytre gode gjerningar kan lett vera eit skalkeskjul for indre vonde lyster. Ein blir kristen ved å ta imot Guds kjærleik og rettferd som ei gåve. Det er ei kraftfull gåve som formidlar nytt og intenst liv til alle som tek imot henne, og ein vert rettferdig på innsida.
Den indre rettferda handlar om å tru på og elska Gud.
Det kan me ikkje utan først å ha opplevd og erfart Guds eigen kjærleik til oss.
Me elskar fordi han elska oss først, skriv Johannes ein plass. Når me blir bada i Guds ufortente kjærleik og nåde, må synda og vondskapen vika frå oss, og me kjem til liv i Gud, og hans framtid blir vår. Og i dette skal me ikkje bli skuffa. Ingen som trur på Jesus vil bli skuffa. Alt han har sagt av håpefulle ting om himmelen, vil gå i oppfylling, og alle som ber til Jesus, vil bli frelst, dvs. dela æva med han.
Denne teksten set mangt på plass for oss. Verda er full av nasjonalisme og rasisme. Dette kjem ikkje frå Gud, men frå djevelen. For Gud er alle like mykje verd, jødar, grekarar, arabarar, nordmenn osv, og han er rik nok for alle som kallar på han. Han har ressursar til å møta eitkvart behov hos eitkvart menneske på kloden til eikvar tid. For ein herleg Gud me har, og han vil at me skal sjå på kvarandre som søsken og elska kvarandre slik.

fredag 4. juli 2014

Grunntankar i Romarbrevet XXX, kapittel 10,1-4

Paulus hadde eit sterkt ønskje om at jødane skulle bli frelst. Dette førte han inn i bøn for folket sitt. Dersom du verkeleg ønskjer at folk skal blir frelst frå syndene sine, må du trufast be for dei. Når du ber, banar du veg for Gud inn i folks liv.

Jødane brann for Guds sak, men utan å kjenna han. Det kan me seia gjeld for mange muslimar i dag. Dei meiner seg å forfekta den reine sanninga, men dei står utanfor samfunnet med Gud og er barn av djevelen og den evige fortapinga. Dei har ingen berøring av den radikale guddommelege kjærleiken. Dei er veldig oppteken av kva som er rett og galt, men er heilt desoriterte og har ingen kjennskap til Guds rettferd som handlar om å tilgje skuldnarar og elska dei som ikkje fortener det, ei heller forstår dei at dei aldri kan bli rettferdige for Gud ved lovgjerningar. Dei lever i den løgna at berre dei gjer meir godt enn vondt, meir rett enn galt, vil dei koma inn i himmelriket, og forstår ikkje at dersom dei bryt eitt av Guds bod èin gong, er dei blitt avslørte som syndarar som fortener straff. Ingen god gjerning kan nokon gong fjerna skuld. Skal skulda bort, må dei bli tilgjevne, og denne tilgjevinga ligg i Jesus Kristus åleine.

mandag 30. juni 2014

Grunntankar i Romerbrevet XXIX. Kap. 9,25-29

Ingen menneske søker fellesskap med Gud av seg sjølv. Ein hindu er og blir ein hindu heilt til Gud grip inn i livet hans og kallar han til seg. Det same kan seiast om muslimar, sekularistar, animistar eller menneske som i det heile lever utan å ha Gud innafor synsvidde. Dei blir der dei er til Gud grip inn i liva deira. Dei er så visst ikkje ein del av hans folk, men når Gud kjem nær og fører dei til Jesus, blir dei til si store overrasking Guds barn, ein del av hans store familie, og ingenting blir så stort for dei som Guds frie kjærleik. 

Israel og jødane forkasta i stor grad Guds kjærleik i Jesus Kristus. Av den grunn vende Paulus seg til heidningane, og dei tok imot evangeliet. Dei som ikkje var Guds folk, vart Guds barn gjennom trua på Jesus. Men ein rest av det jødiske folk skal bli frelst, les me. Paulus var sjølv ein del av denne resten, apostlane likeeins og i tidas laup mange andre jødar. Jesustruande jødar ber alltid ei spesiell velsigning med seg.

Det jødiske folk har lidd fælt gjennom historia. Stadig har dei vore gjenstand for utrydding og desimering. Men Gud har halde si gode hand over dei, og berga dei gjennom. Aldri har djevelen fått utsletta folket fullstendig. Det har alltid vore ein rest att, og dei som lever no, vil koma til tru på Jesus Messias , og når dei i stor trengsle kallar  på han, vil han koma att og berga dei frå den trugande undergangen.

lørdag 28. juni 2014

Grunntankar i Romarbrevet XXIX. Kapittel 9,19-24

Som sagt: Ingen kan bli kristen av seg sjølv. Når eit menneske kjem til tru, er det heilt og fullt på Guds initiativ. Me er hans verk, les me Efesarbrevet 2,9. Me kan like lite bestemma oss for å bli kristne som eit dødt menneske kan bestemma seg for å bli levande att. Gud kallar og gjer levande dei han vil. Men har han då grunn til å klaga dersom det er nokon som ikkje vert kristne? Fell det ikkje då attende på han sjølv? Dersom det er han som lagar kara som er til ære og dei som er til vanære, må vel alt som skjer vera etter Guds vilje, eller? Er det då ikkje Han som bestemmer korleis livet mitt skal vera og korleis eg skal oppføra meg, og dermed er vel eg utan ansvar og skuld for noko som helst? Slik argumenterer menneska med Skaparen sin. Vår trong etter å føra rettssak mot Gud er svært stor, me vil ha alt som er galt over på han. Denne indre trongen etter å fri seg frå si eiga synd ved å leggja alt ansvar på Gud, er sjølve URSYNDA i oss. Den avspeglar eit hovmot og ei manglande dømekraft utan sidestykke. For det er DENNE SYNDA som gjer oss til Guds motstandarar. Han står dei stolte imot, men dei audmjuke gjev han nåde, les me i Jak.4,6. For dersom me audmjukar oss for Gud, og erkjenner at me sjølve har ansvaret for syndene våre, og sannar at Gud er heilt gjennom god og rettferdig, ja, då får me nåde, me blir kristne og Gud formar han oss på nytt  til kar som blir til ære og pryd for han og til gagn for vår neste. I dette avsnittet forkynner ikkje Paulus såkalla dobbel predestinasjon, dvs. at nokon er bestemt til frelse medan andre er bestemt til fortaping. Dei kara som er laga for å øydeleggast, er alle dei menneska som står Guds ord imot, sjølv om dei i hjarta vel veit at dei skulle bøygd seg for Gud og overgjeve seg til han. Han kunne med rette ha dømt og øydelagt alle menneske som er i den kategori. Men dette avsnittet lærer oss at han er overberande og tolmodig og at han var og er det for "å kunngjera kor rik hans herlegdom er for dei som han ville visa miskunn, dei som han på førehand hadde gjort ferdige til herlegdom" v. 23, og samanliknar me dette med 1.Peter 3, ser me at Gud er tomodig og overberande for at folk skal få sjansen til å venda om og berga seg. 

torsdag 26. juni 2014

Grunntankar i Romarbrevet XXVIII. Kap.9,14-18

I dette avsnittet lærer me at Gud vel ut kven han vil til kva han vil. Det er IKKJE slik at eit menneske kan bli kristen når han/ho vil det. Nei, på ingen måte. Me kan berre bli kristne når GUD vil det. Det er HAN som aktualiserer seg sjølv for oss og dreg oss til Jesus Kristus. Me kan stå imot Gud, men me kan aldri koma til Gud utan at han forbarmar seg over oss og dreg oss til Jesus, han som er Gud over alt og alle.
Slik er det også med den kristne teneste. Ingen av oss kan ta oss til ei teneste for Gud. Prøver me det, blir det berre til sorg for oss. Nei, det er Gud som kallar og utrustar oss til teneste, og han kallar, utrustar og brukar kven han vil, men alltid dei som har mista trua på sin eigen kapasitet. Gud gjev ikkje si ære til nokon annan.
Paulus skriv har om kar til ære og vanære. Det er eit bilete frå dagleglivet han brukar. Dei fine kara sette antikkens folk fram. Dei var både til nytte og til pynt. Som kristne er me slike kar. Gud har forma oss, og han plasserer oss og brukar oss til det han har utsett for kvar av oss.
Men heller ikkje Guds motstandarar kan unngå å måtta tena Gud. Ikkje av hjarta, men av tvang. Farao var eit døme på det. Ved at han forherda seg, fekk Gud syna si makt. Slik er det i vår tid også. Kristne forkynner evangeliet og gjer det gode mellom menneska. Andre forfølgjer dei kristne og vil gjera det av med dei. Men desse også må tena Gud om dei vil eller ikkje. Ingen plassar i verda går Gud sterkare fram enn der kristne vert forfølgde for trua si.

onsdag 25. juni 2014

Grunntankar i Romarbrevet XXVI, kap 9,6-13

Å vera jøde er ikkje det same som å vera eit Guds barn. Det er berre i trua på Jesus eit menneske kan bli Guds barn, rett og slett fordi Jesus er Guds Son, og skal me bli Guds søner og døtre, må me inn i Jesu barnekår. Det får me heilt gratis når me begynner å tru på han. Det var farleg for jødane å tru at dei var Guds barn i kraft av å vera jødar. Det er like farleg for oss å tru at me er Guds barn fordi me kjem frå kristne familiar, at me er medlemmer i ei kristen kyrkje, at me er aktive kristne,  at me er døypte eller kva det no enn me har ein tendens å støtta oss til. Det er berre ved å etablera ein personleg relasjon til Jesus Kristus at me blir og kan leva som Guds barn. Men med dette er ikkje alt sagt om denne teksten. FOR GUD VELGJER IKKJE BERRE UT TIL FRELSE, HAN VELGJER OGSÅ UT TIL TENESTE. Gud valde ut Israel, framfor alle andre folk på jorda, til å forkynna hans gjerningar, frelse og rettsprinsipp for heile verda. Det har då også skjedd gjennom Bibelen, som er ei heiljødisk bok. Når Gud vel ut til teneste, skjer ikkje dette ut frå kvalifikasjon, men av nåde. Israel vart vald ut av Gud som openberringsfolk og demonstrasjonsfolk for at han gjennom dette folket skulle nå heile verda med sin nåde i Jesus Kristus.

Gud er suveren når han vel ut folk til teneste. Men når det gjeld frelsen er alle som høyrer evangeliet kalla til å bli Guds barn, og alle som vel å ta imot kallet, kan rekna seg som utvalde av Gud, for det er det dei er.

Den utvelginga me les om i Romarbrevet 9 er altså ikkje utvelging til frelse, men til teneste. I denne saka står jødane i ei særstilling. Difor er dei gjennom historia heftig blitt forfølgde av djevelen. Men også truande blir kalla og valt ut til teneste. Den eine slik og den andre slik. Det er ikkje ut frå kompetanse, for ingen har kompetanse til å tena Gud, men ut frå hans store og vidunderlege nåde.

tirsdag 24. juni 2014

Grunntankar i Romarbrevet XXV. Kap 9,1-5

Kapittel 1-8 er det me kallar Romarbrevet sin dogmatiske hovuddel. Kap 9-11 handlar om Guds frelsesplan og Israels utvelging. 

9,1-5 innheld ufatteleg sterke ord. Paulus elska sitt jødiske folk, ja, så høgt at han kunne tenkt seg å gå fortapt om det kunne hjelpa dei til frelse.Dei hadde stått han imot, tala ille om han, forfølgt han, fått han fengsla, steina han og gjort livet til dei grader vanskeleg for han. Likevel er han villig til å ofra alt for dei. Dette er veldig spesielt: Han som tok evangeliet om Jesus Kristus til folkeslaga fordi jødane ikkje ville ta imot det, han identifiserer seg så sterkt med folket sitt at han er villig til å ofra livet og evigheten dersom det kunne hjelpa dei og føra dei inn i himmelriket. Korleis skal me forstå ein slik haldning? Det handlar om å vera full av Kristi kjærleik. Kristi kjærleik dreiv apostelen til folkeslaga, han såg tydlegare enn nokon at Jesus hadde døydd FOR ALLE, og at ingen truande har rett til å halda evangeliet for seg sjølv utan å gje det vidare til folkeslaga, og denne kjærleiken kunne driva han inn i det største av alle offer også for jødefolket, om det kunne vera til hjelp. Den same Jesushaldninga finn me også hos Moses. Han sa til Herren då han ville dømma og utsletta Israelsfolket: Ta heller meg, stryk heller mitt namn ut av livsens bok, eg går i mitt folks plass. 

Jødefolket har same rett på Jesus som alle andre, ja, dei har førsteretten på han. Ja, han er først og fremst DEIRA Messias. Så vår.

Det er berre Jesus som kan læra eit menneske å elska på denne måten, og denne kjærleiken er den som skal bestå til evig tid.  Alt anna fell bort. Kristi kjærleik er det einaste som vil bestå i all æva, og ingen andre vil bestå enn dei som har teke imot denne kjærleiken og let seg driva av han. 

mandag 16. juni 2014

Grunntankar i Romarbrevet XIV. Kapittel 8.35-39

Dagens avsnitt er eitt av dei mest siterte mellom kristne, og krev eigentleg ikkje så mange kommentarar. Berre dette: Alle vanskane Paulus omtalar her hadde han erfart i sitt eige liv. Det gjer forresten truande menneske over heile verda dagleg. Ingenting av det som står her er unormalt i kristnes liv. Tvert om. Ofte får kristne meir av naud, angst, forfølging, fare og sverd enn nokon andre. Alle som følgjer litt med i kva som skjer med kristne i verda, veit det. Apostelen skriv at me vert rekna som slaktefår, enkle offer for dei som vil oss vondt. Me er, menneskeleg tala, svært sårbare. Det einaste vernet me har når me stiller oss fram med evangeliet er Jesus sjølv. Han er for oss ei fast borg. Uavhengig av vår ytre lagnad, er sjela trygg hos han som elska oss og gav sitt liv for oss. Og denne kjærleiken kan ingen ta frå oss. Mangt anna kan dei ta, ja endå livet, men ikkje Kristi kjærleik. Den er vel forvart i sjela, og der kan ingen fiendar koma. Den som veit seg elska av Gud, er alltid fri i si ånd, og står slik over alle. Det er den kristne som representerer Gud, og kan med det i det minste fortelja heile verda kor skapet skal stå, om enn med livet som innsats, og går det tapt, går me til Gud.

søndag 15. juni 2014

Grunntankar i Romarbrevet XIII. Kap 8,33-34

Sjølvsagt kan heile verda og heile helvete koma med skuldingar mot Guds utvalde. Og det skjer. Men det spelar ingen rolle. Ingen i heile den vide verda kan døma Guds barn, det kan berre Gud, og han frikjenner oss for Jesu skuld. Når det står "utvalde" her betyr det alle dei han har adoptert, og det gjeld alle som trur på Jesus. Den som vel å ha Jesus som Gud, blir utvald av Gud til å vinna evig frelse.

Kven kan fordømma Guds barn? Svaret ligg i dagen: Det kan ingen. Gud gjorde ein herleg vri då han let Jesus sin døy i vår plass, for så etterpå å reisa han opp att frå dei døde, ta han opp til himmelen og plassera han ved si høgre hand. Gud fordømte Jesus for å kunna frikjenna oss. For ein Gud me har. Me har hans godkjenning, og han gler seg over oss, og han ser heilt bort frå alle syndene våre. Dei eksisterer ikkje lenger for han, og slik vil det vera så lenge Jesus sit ved Fars høgre hand, og den posisjonen vil han ha i all æva.

Kva gjer Jesus på i himmelen? Han ber for oss. Det er så utruleg godt å vita. Jesu forbøn hjelper oss langt meir enn det me forstår. Så ser me at både Anden og Jesus driv på med denne forbønstenesta. Då er det nærliggande for oss å trekka den konklusjonen at Gud vil me skal be for kvarandre, at forbøn er verdas viktigaste syssel, og at ting vil gå mykje betre for oss dersom me gjer det. Jesus og Anden syner veg, og det er for oss å følgja på.

torsdag 12. juni 2014

Grunntankar i Romarbrevet XXII. Kap 8,32

Gud sparte ikkje sin eigen Son, men gav han for oss alle.
Nokre menneske er veldig opptekne av å spara. Men ikkje Gud. Han sparte ikkje ein gong sin eigen Son, les me her, men gav han for oss alle. Legg merke til dette: Han gav han for oss ALLE. I dette vesle ordet ALLE ligg di og mi frelse. Hadde det berre stått nokre, eller dei fleste eller dei utvalde, kunne me ikkje fått fred med Gud. Men sidan det står ALLE, kan me trygt gå Gud i møte og vita at me er inkluderte i hans familie, at me er elska av han og høgt akta. Eg er så uendeleg glad i dette ordet ALLE. Der finn eg meg sjølv, og alle som leitar etter seg sjølv, kan berre finna svar i dette Guds ALLE. Dette kan du berre rekna med er sant. Du treng ikkje føla noko som helst, berre tru at det er slik Gud seier at det er.

Og så les me: Han som gav Jesus for oss alle, han kan ikkje anna enn å gje oss ALLE ting med han. Du som trur på Guds ord om Jesus er enormt rik. Alt har Far overgjeve til Sonen, og alt dette deler Sonen med oss. Jesus er fars barn. Han held ingenting for seg sjølv. Alt han har fått, deler han med oss som elskar han. Kva er dette ALT? Alt som høyrer denne verda til, og alt som høyrer den komande verda til. Alt er vårt i Han, og han porsjonerer det ut etter som me har bruk for det.

Kort tale 11.juni. "Jesus, livsens brød"

http://www.mediafire.com/listen/33tifuc83m1ad94/Livsens_brØd.WMA

tirsdag 10. juni 2014

Tale

Her kan du lytta til ein tale eg heldt den 6.juni om Efesarbrevet 1,15-23. Nokre meinte den var så viktig at han bør høyrast eit par gonger.

http://www.mediafire.com/listen/xo9w3kpuion8bz3/Efesarbrevet_1,15-22.WMA

torsdag 29. mai 2014

Grunntankar i Romarbrevet XXI. Kap 8,27-30

v.28-30: v. 28 er vidunderleg. Alle ting tener dei til gode som elskar Gud. Tenk på det: ALLE TING, også det som absolutt ser ut til å peika i feil retning: sjukdom, nederlag, forfølging, mangel, krig, død, tap, sorg og elende eller kva det skal vera. Alt dette, som kjem frå djevelen, tek Gud i sine hender og snur det til det gode for sine barn, dei som etter hans råd er kalla.

Kven er kalla etter Guds råd? Det er dei som elskar Gud. Dersom du elskar Gud, er du blant dei som er kalla og utvald av han, og han har gjort deg rettferdig for seg ved å tilgje deg alle syndene dine og tilrekna deg Jesu rettferd.

Me må stansa ved ordet "gode". Kva er eit gode? Det er, slik Gud ser det, alt som fører oss nærare han, som utrustar oss til teneste for han og som gjer oss betre i stand til å føra andre menneske til han. Gud brukar erfaringane våre, anten dei smakar godt eller vondt, til å forma og utdanna oss slik at me blir meir lik Jesus, og DET er bra.

Bibelen er full av paradoks. Eit paradoks er ikkje ein påstand som står i motsetning til ein annan, slik me vanlegvis brukar ordet, men ein setning som tilsynelatande ikkje let seg sameina med ein annan. Ordet "paradoks" er gresk og tyder "dobbeltlære" og handlar om to positive utsegner om den same tingen som me ikkje klarer å få til å stemma overeins med kvarandre. I vår tekst møter me den tanken av Gud plukkar ut dei som skal bli frelst. Det er ikkje menneske som vel Gud, men han som vel ut menneske. Jesus seier i Johannes 15 at "de har ikkje utvalt meg, men eg har utvalt dykk." Det må ha vore sterk å høyra. Andre plassar i Bibelen er det tydeleg at det er oss menneske som må velja Gud om me skal bli frelst.  Denne dobbeltlæra må me berre leva med,  og me må audmjuka oss og bøya oss for det me ikkje klarer å sameina med tanken, men berre fryda oss over at dersom me er mellom dei som elskar Gud, så er me komen på den rette sida av streken, me er mellom dei utvalde.

Det at du er kristen kviler på to sterke pillarar: Jesu død og oppstode, og på Guds utvelging. Det skulle fortelja deg at Gud til dei grader er FOR deg. Då spelar det liten rolle kven som er imot deg. Dersom du har 1 milliard kroner i banken, uroar du deg ikkje for ein rekning på 10000 kroner. Har du Gud med deg på laget, treng du ikkje vera redd for kven du har imot deg. Gud er saman med  deg med alle sine ressursar. Du kan synast det ser mørkt og stengt  ut for deg, men det er berre for ei kort, kort tid, så frir han deg ut og livet ditt eksploderar i glede. Men også medan du er i dødsskuggens dal, treng du ikkje ottast for vondt. For Gud er med deg og dekkar bord for deg like framfor augo på fiendane dine. Det er ei underleg oppleving som kristne underforfølging kan fortelja meir om enn denne skrivaren.






onsdag 28. mai 2014

Grunntankar i Romarbrevet XX. Kap 8,18-27.

v. 18: Det er viktig å rekna rett. Dersom me berre kalkulerar med dei tinga me kan sjå og sansa, er det heilt bort i natta å stå opp for Jesus og hevda hans prinsipp for kva me skal tru og korleis me skal leva. Men dersom me ser at Jesuslivet gjev oss ei framtid som oppvegar alt ubehag og martyrium tusen gongar, er det lettare å velja. Dei som vel bort lidinga for Jesus her i tida, må lida i all æva. Men dei som vel lidinga for Jesus her, ventar berre herlegdom og ære heime hos Gud.

v.19-23 handlar om naturen. Me les at naturen lengtar etter at Guds barn skal bli herleggjort. Planter og dyr veit seg på ein måte underlagt menneska sitt herredøme, og i dag lid dei under vår egoisme og manglande omsorg og ansvarskjensle. Predatorkapitalisme med påfølgjande miljøkriminalitet avspeglar på ein skremmande måte den økologosike degenerering hos menneska. Naturen lengtar rett og slett etter betre tider, og ser, saman med Guds kjære barn,  fram til at det fremste av alle mennesker, Jesus Kristus skal koma att og gjera alt godt og rett. Då skal alt som lever, leva evig saman med oss på ei nyskapt jord.

v.24-25 "I håpet er me frelste", skriv apostelen. Slik kan han uttrykka seg fordi det er Jesus Kristus som er Guds barns håp, og all frelse, den me nyt HER og den me enno meir skal nyta DER, er 100% knytta til hans oppstode.

v.26-27 lærer oss noko som me elles ikkje kunne visst noko om: Anden, som bur i oss, sukkar og ber kontinuerleg.for oss. Dette er ordlaus bøn som strøymer ut frå oss dag og natt til Far i himmelen. Utan denne bønehjelpa frå Den Heilage Ande kan ingen av oss bli ståande i trua. Og ikkje berre det, Anden veit betre enn nokon kva me treng av smått og stort, og mangt av det me får på overraskande vis, er svar på Anden sine bøner for oss. Men mest av alt: Anden linkar oss til Jesus og Far og gjev oss del i det indretrinitariske fellesskapet, og det er så stort at me manglar dekkande ord for det.

Cand theol Øivind Andersen skriv i sin Romerbrevskommentar at denne ordlause bøna frå Anden frå tid til tid kjem ut frå oss som eit eige bønespråk, tungetale. Det er svært truleg rett. I 1.Korintarbrev 14 står det at å be i tunger er å be i Anden.

Og dersom dette stemmer, og det trur eg, har alle gjenfødde kristne tungemålsgåva i seg, og denne vert utløyst hos ein kristen når han/ho vert fylt av den same Anden.

søndag 18. mai 2014

Grunntankar i Romarbrevet XIX. Kap. 8,12-17

Kristne skuldar ikkje kjøtet nokon ting, les me i vers 12. Det betyr at vårt gamle menneske ikkje lenger har nokon makt over oss, me er ikkje under tvang lenger, me er frie menneske som ikkje lenger treng å tilfredsstilla kjøtet anten det har lyst på makt, pengar, popularitet, berømming, suksess, nye ting, uforpliktande sex eller kva det no enn skal vera. Jesus har gjort oss fri frå synda si makt. Hans Ande i oss er så sterk at synda taper sin glans mot lyset frå Kristus. Me drep kjøtet sine gjerningar ved Anden. Det handlar ikkje om å bestemma seg for å overvinna freistingar i eiga kraft, men om å leva så nær Gud at hans herlegdom og høge gleder totalt dominerer over dei låge gledene som kjøtet traktar etter.

Alle som er drivne av Guds Ande er Guds barn, les me i vers 14. Anden driv oss til Bibelen, inn i bønekammeret, til kyrkjelyden, ut i misjon og til dei fattige og naudstilte. Dei som vert drivne til slike ting av kjærleik til Jesus, er Guds barn.

Me gjer ikkje dette av tvang, men av glede. Me er ikkje lenger slavar, men frie barn. Me blir ikkje fordømt om me ikkje gjer det Gud vil, men fordi me elskar Gud, gjer me det han vil likevel, ikkje for å unngå dom, men for å gleda Han, pappaen vår.

Vår ånd vitnar  for oss saman med Guds Ande at me er Guds barn, les me i vers 15.
"Vår ånd" er samvitet vårt. Dersom dette er reint, vitnar det for oss. Er det ureint, vitnar det mot oss. Andens vitnemål er evangeliet. Jesus seier om Anden: "Han skal vitna om meg."

Dersom me har eit reint samvit og trur evangeliet om Jesus, får me frelsesvisse. Då blir me glade og lukkelege kristne. Det vil Gud at me skal vera, ja, det er veldig viktig for han at me er glade. Han er jo FAR.

Er me barn, er me arvingar, Kristi medarvingar. Me har ei herleg framtid. Jesus er garantien for denne. Me ventar på at han skal koma att i herlegdom for å henta oss heim til seg. Anten vil me oppleva dette,  eller så vil døden føra oss til han der han er. Me treng ikkje å vera redde, me møter jo han som døydde for våre synder og sto opp til vår rettferd. HAN veit verdien av sitt eige frelsesverk.

Å vera kristen er å ta opp krossen sin og følgja Jesus, alltid klar til å lida for evangeliet. Dersom me teier stille om Jesus for unngå ubehag, taper med livssamfunnet med han, den fagre skatten, og dermed også arven som me har saman med han.


lørdag 17. mai 2014

I botnen av vår nasjonale fridom ligg evangliet om Jesus Kristus.

I dag feirar me 200 års jubileet for den norske grunnlova.

I laupet av desse åra har Noreg utvikla seg frå å vera ein etnisk, religiøs og kulturell homogen nasjon der kristendomen gav premissane for korleis folk såg på livet, til ein pluralistisk og sekulær stat der kristendomen er blitt marginalisert og har i dag liten innverknad på korleis vanlege nordmenn lever liva sine.

På 1800-talet var Noreg begunstiga med mange kristne vekkingsrørsler. Reusltatet vart ein sterk misjonsiver og ei røys med misjonsorganisasjonar. Det tok skikkeleg av, og ingen land sende ut så mange misjonærar til andre land i høve til folketalet enn  det Noreg gjorde.

I dag er situasjonen ein annan, nesten snudd litt opp ned, for no opplever me at det kjem  misjonærar frå andre land til Noreg for å bringa evangeliet attende til folket.

Me feirar Noreg som fri og sjølvstendig nasjon i dag. Det er vanskeleg å tenkja seg nasjonal og politisk fridom utan fridom for individet.

I botnet for den individuelle fridomen ligg menneskeverdet. Utan menneskeverd, ingen fridom på sikt. Og her er me ved sakas kjerne. Berre kristendomen, og idear som har sitt opphav i samfunn der kristendomen har dominert lenge, har den grunntanken at alle menneske har same verdi. Elles finn me alle andre gradert menneskeverd basert på etnisk opphav, klan eller kaste.

Difor vil det på sikt vera heilt avgjerande for demokratiet at det kristne evangeliet igjen vert trudd og etterlevd i Noreg.

Men det viktigaste er det likevel at vanlege nordmenn får møta den levande Jesus FOR SI EIGA SKULD. Me skal jo ha ein god kontingent av landsmennene våre med oss inn i himmelriket.

Korleis skal vanlege nordmenn få møta Jesus på ein slik måte at dei begynner å tru på han?
Den dynamiske pastoren i IMI-kirken i Stavanger, Martin Cave, pla seia: "Det ingen i Noreg som har forkasta Jesus, dei veit berre ikkje korleis han ser ut."

Bill Hybels, som leier den største kyrkjelyden i USA, seier: "Den lokale kyrkjelyden er verdas håp!" Og det er sant. Kyrkjelyden er Kristi kropp. Sakan står slik: Ingen av oss kan presentera Jesus fullt ut  heilt åleine, me er for små til det, men som fellesskap klarar me det, vel og merke når me er på vårt beste.

Difor går det også denne grunnlovsdagen ut eit kall til alle kristne om å slå seg saman i dynamiske lokale kyrkjelydar som ser menneska i nærområda sine som målgruppe for Guds godleik. Då vil Guds rike sigra i Noreg også. Det er ei sikker vinnaroppskrift.


fredag 16. mai 2014

Grunntankar i Romarbrevet leksjon XVIII. Kap. 8,10-11

At kroppen er død betyr at me menneske, slik me er i oss sjølve, har mista kontakten med Gud som er kjelda for det evige livet, og at me er blitt forgjengelege. Går me attende til Edenshage i 1 Mosebok 2, kan me lesa at Gud la ned forbod for menneska om å eta av treet som kunne gje kunnskap om godt og vondt, og han sa: Den dagen de et av dette treet, skal de døy. Det var ein dom. Døden er domen over synda.

Trass i Guds åtvaring, åt dei likevel, og sjølv om dei ikkje døydde straks, vart dei skilte frå Gud og kroppane deira vart forgjengelege. Slik er det den dag i dag. Døden møter me på to plan i menneskelivet: Det fysiske og det åndelege. Den fysiske død kjenner me. Den åndelege er mindre kjent, men er særprega ved at folk flest lever liva sine greit utan å kjenna Gud, dei er stort sett lukkelege, klarer seg sjølv, styrer seg sjølv,  har ikkje noko trong for å be, enn seia lova og æra Gud, elska han og tena han. Det blir først eit tema når menneske vert råka av Den Heilage Ande og forstår at ein lever grunnleggande feil, er på veg mot evig undergangen og av den grunn vender om til Gud av eit heilt hjarta.

Det forgjengelege kan me ikkje gjera noko med i denne tidsalder. Men det store er: ME TRENG IKKJE LENGER VERA SKILT FRÅ GUD. Den som vender om til han, får tilgjeving for alle sine synder og evig liv. Det er ei gåve, dyrt betalt av Jesus Kristus. Rettferda som står omtala i vers 10 er det same som tilgjeving for syndene. Når me gjennom anger, bot og tru blir fri syndene våre, flyttar Jesus Kristus inn i oss, og då blir det for alvor liv i oss. Slik må det jo bli, for Jesus er jo LIVET.  Kontakten med Gud blir gjenoppretta for evig og alltid, og den fysiske døden blir berre ein transportetappe heim til Gud i himmelen. Vers 11 blir avslutta med å peika på den kristne vona: ved enden av tida skal Gud ved Den Heilage Ande også reisa kroppane våre opp frå grava slik at me blir heilt det Gud i opphavet hadde tenkt av me skulle vera. Det blir stas, det vener. Gled deg og sørg for at du får vera med på moroa.

torsdag 15. mai 2014

Romarbrevet leksjon XVII. Kap. 8,7-9

Kjøtet, vårt gamle syndige og sjølvsentrerte menneske, jobbar alltid mot Gud. Det vil aldri det Gud vil. Det tek seg lett nær av ting, og reiser gjerne ein eller annan tåpeleg konflikt mot eit annan person  om det finn interessene sine truga på eitt eller anna vis, og forventar at alle andre skal stilla opp på si side og støtta. I tillegg jaktar det alltid på nye nytingar og lystopplevingar. Guds interesse er kjøtet totalt uinteressant og uvedkomande. Gud, nei han står berre i vegen med all sitt snakk om tru, tilgjeving, overgjeving og sjølvoppofring. Kjøtet forstår ikkje bæret av Gud, og ser på han, dersom han blir for nærgåande, med eit fientleg og olmt  blikk. Det bøyer seg ikkje under Guds lov, og kan ikkje gjera det. Difor kan ikkje den som lever etter kjøtet vera til glede for Gud, berre til sorg.

Kjøtet kan ikkje kristnast. Det er og blir åndeleg dødt og illeluktande. Korleis kan me då bli sanne kristne? Ved at Gud ved sin Ande tek bustad i oss, og tek kontroll over oss og gjev oss del i sin natur og sine kvalitetar. Dette kallar Jesus for "ny fødsel". Han gjer oss til nye menneske, og dette nye, som er av Gud, er sterkare enn det gamle, og me blir sanne, rettferdige og gode i vår levemåte. 

Den heilage ande er Guds og Kristi Ande, eller sagt på ein annan meir tidsrett måte, han er Guds og Kristi personlegdom. Så ser me meir enn tydeleg nok i vers 9 her at det å vera kristen er å ha Kristi personlegdom. Sterkare kan det ikkje seiast, og sterkare kan det ikkje bli. Den som ikkje har Kristi personlegdom, høyrer ikkje Kristus til.

tirsdag 13. mai 2014

Grunntankar i Romarbrevet XVI. Kapittel 8,5-6

I dag er det spørsmål etter kva du traktar etter i livet, kva du strekkjer deg mot. Det avslører nemleg kven du er og kva høve du har til Gud. Dersom du er eit frelst menneske, har du fått Guds Ande i hjarta, og då traktar du etter det Gud interesserer seg for, og du strekker deg etter dei måla han har sett opp i sitt ord for oss menneske.

Dersom du enno ikkje er frelst, er Guds interesser ikkje så viktige for deg. Du blir du styrt av dine eigne. Du søkjer deg sjølv i det du gjer, og ikkje Gud. Du lever etter kjøtet og bommar på Guds mål med livet ditt. Ordet synd betyr å bomma på målet.

Kva traktar Anden etter? Det finn me ut ved å lesa i Apostelgjerningane, som me like gjere kan kalla Andens gjerningar. I kapittel 2,4,8,10 og 19 les me om at Anden vart aust ut over grupper av mennesker. Kva skjedde då? For det første begynte folk å lovprisa Jesus Kristus, ikkje fordi dei MÅTTE, men fordi dei VILLE. Det fall dei så naturleg, og dei hadde si glede i Gud. For det andre: Dei talte i tunger. Tungetale er primært eit bønespråk gjeve av Den heilage ande. Åndsfylte menneske søkjer rett ofte inn til Gud i bøn. Ikkje fordi dei MÅ, men fordi dei VIL. Gud blir så kjær for dei, og dei likar seg saman med han. For det tredje: Anden fylte dei truande med frimot slik at dei vitna om Jesus og fortalte om han til alle dei møtte. Slik er det med alle som traktar etter det Anden vil. Dei vitnar om Jesus. Ikkje fordi dei MÅ, men fordi dei VIL. Guds interesser er blitt deira, og sidan Gud ønskjer at alle skal bli frelst, er det også i deira interesse. Og for det fjerde: Dei som opplevde Anden, fekk ein inderleg kjærleik tik kvarandre,  gjekk saman i djupe, forpliktande fellesskap, og dei møøtest dagleg for å stadfesta, oppmuntra og hjelpa kvarandre. Anden fargar alle aspekt ved eit menneskes liv, også det sosiale.

Det kjøtet trår etter fører til død. Kjøtet er egoistisk, og egoismen har ikkje lys i seg. Den som lever etter egoet tek alltid val som fører vedkomande bort frå Gud og inn i den evige død.

Anden er oss sendt for å vekka egoistiske syndarar til anger, bot og omvending, få dei til å snu om til Gud, han, den einaste som har tilgjeving, evig liv og lukke å gje oss menneske. Anden vil liv, og dette livet er hos Herren Jesus Kristus, Gud over alle.

søndag 11. mai 2014

Grunntankar i Romarbrevet XV. Kap 8,1-4

Når Paulus skriv at det ikkje er nokon fordøming for dei som er i Kristus Jesus, må det vera avgjerande viktig for oss å forstå kva det vil seia å vera i Kristus Jesus, for alle som er utanfor Han, vil bli fordømt på den siste dag.

Me må ta eit bilete for å forstå dette rett. Lat oss seia at du er borgar av Noreg eller av eit anna land. Då har du heilt spesielle og udiskutable rettar i dette landet. Dersom du ikkje er borgar, er rettane dine kraftig innskrenka, og har du ikkje opphaldsløyve ein gong, kan du til og med bli kasta ut av landet.

Jesus er konge i eit rike som ikkje er av denne verda. Han er Gud, og hans rike er Guds rike. Jesus sa til Pilatus: "Den som er av sanninga, høyrer mi røyst." Å høyra Jesu røyst betyr å anerkjenna Bibelen som Guds ord, bøya seg for Jesu overherredøme og gje han våre liv. Slik blir ein borgar av Guds rike, og får del i alle dei rettar som borgarar av dette riket har.

Kva er det så med dette riket? Det er eit rike heilt utan straffelov. Slik er det totalt ulikt alle andre riker som straffar stort og smått som borgarane gjer galt. Men Guds rike er eit straffefritt rike. Det har samanheng med at Jesus under sitt jordeliv oppfylte alle rikets lover på borgarane sine vegne, og i tillegg sonte den straffa som dei pga sine synder hadde gjort seg fortent til. Dermed  avskaffa han Guds lov som straffelov, og denne er i staden vorten  ein kjær og truverdig rettleiar for dei kristne med tanke på korleis dei skal leva liva sine. I staden for å fordømma dei kristne, vernar lova dei mot djevelen og alle hans øydeleggande planar. Difor elskar kristne Guds lov, ja, denne kjærleiken er eit teikn på at dei er sanne kristne, skriv Johannes fleire plassar i sitt første brev.


mandag 24. februar 2014

. Grunntankar i Romarbrevet Leksjon XIV. Kapittel 7,7-24



Guds lov har sine begrensningar: Ho kan ikkje gjera deg og meg til gode menneske. Me kan sjølvsagt tilpassa oss lova sine krav i det ytre, men ikkje i hjarta. Det er heilt ustyrleg.  Tankar, haldningar og lyster kan ikkje lova gjera noko med. Ho seier til dømes: Du skal ikkje drepa. ”Det er lett,” tenkjer du. ”Eg kjem heilt sikkert ikkje til å drepa nokon.” Men har du dermed oppfylt bodet og halde lova? Nei, slett ikkje. For det kan vel tenkjast at du har våre så sinna på nokon at du gjerne kunne ha tenkt deg at dei var døde, og det er brot på det 6. bodet. Ja, når du hatar nokon, bryt du dette bodet så det syng etter, også når du skjeller nokon ut etter notar, eller i det minste når du kunne ha god lyst til å gjera det. 

Det same gjeld alle dei andre boda også. Du har halde dei først når du har halde dei med glede og ut frå kjærleik til Gud og menneske. Guds lover rettar seg altså mot vårt indre menneske, og når me forstår det, forstår me også at me er langt frå det me skulle ha vore, at me har skammelege innstillingar og lyster som rasar i kroppane våre og gjer oss skuldige til evig fortaping og dom. I lyset frå Guds lov vert syndene våre syndige. Først når eit menneske begynner å angrar på syndene sine og sluttar å skulda på alle andre for alt mogeleg, kan han bli frelst. Før den tid er nemleg Jesus, frelsaren, heilt irrelevant. 

Lova er som ein spegel. Den kan ikkje gjera oss kristne, men hjelpa oss å sjå oss sjølve på ein sann måte. Når meg gjer det, får me bruk for nåde og tilgjeving, og denne nåden og tilgjevinga er berre å finna hos Jesus Kristus. Han er det som kan fri oss frå syndene våre, og det gjer han ved å tilgje oss når me innrømmer korleis det står til og ber han om frelse. Då frikjenner han oss, og ikkje berre det, han kjem til oss og forvandlar oss på innsida og fyller oss med Guds kjærleik slik at alt blir nytt for oss, og me begynner å elska det me før hata eller ikkje brydde oss om i det heile. Motsetningen til kjærleik er nemleg ikkje hat, men likesæle, for å sitera den jødiske fredsprisvinnaren Elie Wiesel. 

Jesus er også den som til slutt totalt skal fri oss frå dødens lekam, og gje oss ein ny fullstendig utan synd og vondskap. Det er ein godt og fint håp å ha. Den dagen er ikkje langt unna.