torsdag 24. oktober 2013

Grunntankar i Romerbrevet XIX. Kapittel 5, 12-14. Adam og du.

12 Difor, liksom synda kom inn i verda ved eitt menneske, og døden saman med synda, slik nådde døden alle menneske fordi dei alle synda. 13 Også før lova var det synd i verda. Og endå synda ikkje blir rekna som synd der det ikkje er noka lov, 14 rådde likevel døden frå Adam til Moses, også over dei som ikkje hadde gjort noko lovbrot slik som Adam. Adam står her som eit bilete på han som skulle koma.

http://www.mediafire.com/listen/nanyb8yo2bbyzm7/24.oktober_2013._Adams_fall.WMA

Adam var det første av alle mennesker. Han var skapt i Guds bilete, og var fullkomen som Gud. Guds tanke og idè med Adam var at han skulle representera Gud i verda, vera konge og styra på Guds vegne over skaparverket.  Dette skulle han gjera, saman med kona si Eva, i nært samarbeid med Gud. Difor kom Gud til dei kvar kveld i hagen der dei budde og verka, for å ha fellesskap med dei og drøfta saker og ting. 

Adam var eit fritt menneske. Han hadde berre èin begrensning: Han måtte ikkje eta av treet som kunne gje kunnskap om godt og vondt. Dette treet hadde Gud planta i hagen med tanke på menneske sin vekst. Det vonde hadde kome inn i verda gjennom djevelens fall og nedgradering. Fordi han hadde gjort opprør mot Gud, hadde Gud kasta han ut av himmelen saman med alle dei englane som støtta han. Dette er dei demonane me kan møte i verda i dag. Det er mange av dei.  Djevelen var i Guds hage, og Gud hadde bestemt at han skulle overvinnast av menneske, den edlaste av alle skapningar. Korleis? Ved at dei avviste det vonde og valde det gode då dei møtte det vonde som eit alternativ. Kva er det vonde? Det er opprør mot Gud og hans ord. Gud hadde sagt: Ikkje rør frukta på det treet. Då var det det gode. Det vonde var å bryta bodet og eta av det likevel. Gud hadde tenkt at menneske ved å halda bodet skulle overvinna det vonde. Då ville djevlen der og så ha blitt kasta i eldsjøen, og menneske herleggjort. Men det gjekk ikkje slik. I staden for å vera lydige mot Guds bod, trudde menneska på djevelen sine løgner og åt av treet. Slik kom synda inn i verda, og med synda kom sjukdom, veikskap og død, mørke krefter som rir oss som ei mare kvar dag.

Men galdt ikkje Adam sitt fall berre Adam? Nei, det gjorde ikkje det. Adam var som Guds bilete erklært til å vera konge over alle som kom etter han. No er det slik med kongar at det dei bestemmer seg for er representativt. Dei dreg alle undersottane sine med seg i dei vedtaka som dei fattar. Dersom vår konge bestemmer at me skal gå til krig mot Sverige, så er du og eg også i krig mot Sverige, og me kan ikkje velja oss ut av krigen. Slik også med Adam. Han bestemte på vegne av oss alle å følgja djevelen og ikkje Gud, og dermed vart me alle allierte med djevelen. Korleis merkar me det? Ved at me opplever Gud som ein fjern person, at me held oss på avstand frå han, ved at me har lyst å synda, ved at me faktisk også syndar mot Guds bod  både seint og tidleg i tankar, ord og gjerningar. Gjennom Adams fall vart me alle djevelens barn. Skulle me frelsast frå dette her, måtte det koma ein ny Adam, og det skal me snakka meir om i neste andakt.

mandag 14. oktober 2013

Grunntankar i Romarbrevet XVIII. Kap 5,6-11

http://www.mediafire.com/download/5tcdty4yg8jheqa/Romarbrevet_5%2C6.-11_Hjarta_i_kristendomen.WMA

 6 Medan vi endå var hjelpelause, døydde Kristus for ugudelege då tida var inne.  7 Knapt nok vil nokon gå i døden for ein rettferdig mann – endå det kan vel henda at nokon vågar livet for ein som er god.  8 Men Gud viser sin kjærleik til oss ved at Kristus døydde for oss medan vi endå var syndarar.  9 Når vi no har vorte rettferdiggjorde ved Kristi blod, kor mykje meir skal vi ikkje då ved han bli frelste frå vreiden! 10 Medan vi endå var fiendar, vart vi forsona med Gud då hans Son døydde. Når vi no er forsona, kor mykje meir skal vi ikkje då bli frelste ved hans liv! 11 Ja, ikkje berre det, men vi er glade og stolte i Gud, ved vår Herre Jesus Kristus, han som har gjeve oss forsoninga.


Knapt noko avsnitt i Bibelen skildrar Guds frelse så klart som dette. For det første: Kristus døydde for hjelpelause og ugudelege, for dei som ikkje kan frelsa seg sjølv, og  for dei som ikkje vil bli frelst, dei ugudelege. Det var eit slikt klientell Jesus vart sendt til. Det var ikkje slik at folk berre lengta etter at det skulle koma ein frelsar. Nei, det hadde ingen interesse i det, og det har det ikkje enno. Den gongen han kom, krossfesta dei han. Det ville folk på ein eller annan måte ha gjort i dag også. Kvifor? Fordi Jesus kallar oss  til å følgja seg og underlegga oss sin autoritet. Det har me ikkje talent til. Me er  ugudelege, noko som betyr at me vil vera våre eigne herrar, og me ønskjer ikkje meir innblanding frå Guds side enn at han hjelper oss når me har det vanskeleg.

Me skulle tru at Gud irriterte seg sånn over slike kvalme haldningar at han gav oss heilt på båten. Men han gjorde ikkje det. Han elska oss så høgt at Kristus døydde for oss medan me enno var syndarar, dvs medan me enno hadde denne motviljen og arrogansen i oss som pregar så mange menneske i møte med evangeliet. Det er sterkt. Gud elskar rett og slett dei arrogante, og han døydde for fiendane sine, dei som ikkje vil ha noko med han å gjera, dei som sørgde for å krossfesta han då han vart for nærgåande. Og her ser me Guds fabelaktige suverenitet: Han går rett og slett inn og frelser mordarane gjennom mordet. Det er dette som ikkje noko menneske kunne finna på, dette er Guds visdom.

Gud kallar fiendane sine til omvending og tru. For ingen kan med sin arroganse koma inn i himmelriket. For å ta imot frelsa må folk bøya seg, audmjuka seg og angra på overlegenheiten sin, leggja han bort, kalla på Jesus og be han om godt vær. Det ser me tydeleg i Paulus sitt liv. Han forfølgde dei kristne, men måtte bli skikkeleg audmjuka før han kunne bli lukka inn i Guds fellesskap. Men då han gav opp motstanden, angra styggedommen sin og tok avstand frå sitt tidlegare liv, vart han rettferdiggjort, frikjent av Gud og Guds barn av nåde, alt for Kristi skuld, alt på hans rekning. Det er mønsteret for alle. Slik blir me rettferdige for Gud. 

Når no dette er på plass, skriv apostelen her at me enno meir ved han, altså Jesus, skal bli frelst frå vreiden. Kva tyder dette? Jo, når Jesus ved sin død forsonte oss med Gud slik at me kan ha samfunn med han her på jorda, må han enno meir med sitt liv frelsa oss frå den evige domen og få oss inn i himmelriket. Då Jesus sto opp frå dei døde, vant han det evige livet, ikkje berre for seg sjølv, men for alle som trur på han. Den truande har kopla seg på den oppstadne og levande Jesus med alt det som Jesus er og har. Og han gjer oss så trygg på Guds venskap at me tillet oss å vera både glade og stolte. Når me veit at alt er OK mellom oss og Gud, og at Gud reknar oss som rettferdige menneske, blir me veldig avslappa. Me blir glade barn som ikkje krev noko, men berre kosar oss saman med vår himmelske far, han som me ser opp til og beundrar fordi han har fiksa opp i alle problema våre. Me er skikkelege pappajenter og gutar.

 

onsdag 9. oktober 2013

Under i Egypt


Grunntankar i Romerbrevet XVII, kap.5,2-5

 2 Gjennom han har vi òg ved trua fått tilgang til den nåden vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlegdom.  3 Ja, ikkje berre det, vi er òg stolte over lidingane. For vi veit at lidinga gjer oss uthaldande,  4 og den som held ut, får eit prøvd sinn, og den som er prøvd, får håp.  5 Og håpet gjer ikkje til skamme, for Guds kjærleik er aust ut i hjarta våre ved Den heilage ande som han har gjeve oss.

Trua på Jesus gjev oss ikkje berre fred med Gud, men også tilgang til nåden, dvs tilgang til Gud i bøn, og når me kjem til han med det som ligg oss på hjarta, lyttar han velviljug til oss. Og i Hebrearbrevet les me at Gud gjev oss nåde til hjelp i rette tid. Dette er viktig. Me har så mykje på hjarta, så mange behov, så mange saker som me tenkjer på, og me vil gjerne ha svar umiddelbart. Men hos Gud er det noko som heiter "den rette tid", og han grip inn når han ser det gagnar oss og Guds rike best. Men enno viktigare er dette: når me kjem til han i bøn,  ber han oss om å vera stille slik at han kan dela med oss det som ligg han på hjarta. For den som flittig brukar bøneretten og lærer seg å vera stille innfor Gud, vil Guds vilje og mål bli stadig viktigare, og ein blir meir oppteken av det som tilhøyrer Gud enn av det som tilhøyrer oss, og hjarta blir meir og meir  himmelvendt, for der oppe, i himmelen, der sit Jesus, frelsaren, ved Fars høgre hand, og håpet vårt er knytt til Han, han som som har sont våre synder,  stått opp frå dei døde og som har fått all makt i himmel og på jord. Han er den som skal føra oss trygt gjennom denne verdas mange farar og heilt fram til seg. Og når han tek oss heim, skal me vera saman med han for alltid. Då blir alt klårt for oss.

Fordi me har dette håpet i Jesus Kristus, kan me tola mange lidingar. Ja, me rosar oss av dei fordi dei fører oss nærare Gud og kalibrerar oss på dei sanne verdiane. Me får eit prøvd sinn, og alt som me ber på i hovudet av tankar og haldningar som berre er høy og halm, brenn opp i lidingsomnen. 

Guds herlegdom er ikkje berre noko som kjem etter døden. Nei, me får smaka han her og no. Når me kallar på Jesus og slepp han inn i livet, blir Guds kjærleik aust ut i hjarto våre ved Den heilage ande. Me kjenner oss så utruleg elska og verdsett, og me registrerer at denne kjærleiken er ufortent og omfattar alle menneske. Ja, fordi han gjer det, tør me å tru at han også er retta mot oss, og alt av sjølvgodheit, rasisme og fiendtlege haldningar blir blese ut av sinna våre. Slik er Guds nåde oppdragande på dei av oss som tek imot han.
 

tirsdag 8. oktober 2013

Grunntankar i Romarbrevet XVI. Kapittel 5,1

Når vi no har vorte rettferdige ved tru, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.

Kristendomen er unik på den måten at han forkynner frelse ved tru. Alle andre religionar lærer oss at me vert frelst ved å gjera gode gjerningar, forbetra oss eller ved å retta opp skeive liv. 

Men her er Bibelen klar som krystall. Ingen kan utbetra eller retta opp den skaden synda har gjort i liva våre. Den er fatal. Me kan ikkje få synda ut. Den einaste sjansen me har er å få Jesus inn. Det skjer når me opnar for han. Å opna for han er å tru på han. Og når han kjem inn, skjer to ting: Hans fullkomne kvalitetar og hans fullkomne liv blir gjort gjeldande for oss. Gud vår Far ser på oss som om me skulle vera like fullkomne som Jesus.  Det er å vera rettferdiggjort. Det er å vera frikjent av Gud for Jesu skuld. Det neste som skjer er at Jesus opplyser oss og inspirerer oss til det gode. 

Å ha fred med Gud er noko langt meir enn å føla fred på innsida. Uttrykket skildrar slutten på ein langvarig konflikt. Syndaren har kapitulert, overgjeve seg og opplevd ei overraskande frikjenning. Frikjenninga kan me ikkje føla på oss. Nei, den må bli oss fortalt. Det er som når det blir forkynt ein dom etter ei rettssak. Ingen kan på førehand seia kva domen blir. Den må forkynnast. Slik også med denne domen. Ingen kan vita at dei er frikjende av Gud før dei får domen forkynt. Og her finn me kjerna i den kristne bodskapen, det som vert kalla evangeliet, og ter slik: Alle som innrømmer syndene sine og vil tru på Jesus Kristus blir frikjent av Gud uansett kva synd han eller ho har gjort. Når me trur det, då kjem den djupe freden innover oss. Me treng ikkje bruka meir tid på å tilfredsstilla ein Gud som er fullt ut fornøgd med oss, og som berre er sjeleglad for at me har overgjeve oss til han slik at han kan få elska oss og nyta fellesskapet med oss.