tirsdag 29. november 2011

Dei audmjuke

Denne undervisninga vil eg ha på husfellesskapet i kveld, onsdag 30. november.

"Eg har fått ro for å snakka om audmjukskap i kveld. Det vil eg fordi Jesus sa at han var audmjuk og mild av hjarta, og at me skulle læra av han. Det vil eg fordi David seier at Herren frelser dei audmjuke og styrtar ned dei hovmodige, fordi Jakob seier at det er dei audmjuke som får nåde og fordi Jesus sa at dei audmjuke skal arva jorda. 

Kva tyder det at Jesus var audmjuk og mild av hjarta?
Det tyder at han innsåg at han var totalt avhengig av Far.
All tanke på sjølvstende var heilt fjern for Jesus. Han sa: Eg seier og gjer ingenting utan det Far seier og gjer.
Nokre  legg stor vekt på å vera sjølvstendige, frie i høve til Gud og menneske. Dei er redde for å bli styrt av andre. Og fordi dei er redde for det, held dei seg på det dei meiner er sikker avstand og slepp ingen skikkeleg inn på seg. 

Denne måten å tenkja og leva på er basert på ei stor løgn. Ingen er sjølvstendige og frie. Me er alle totalt avhengige av Gud og kvarandre.  Det har me vore frå me låg i mors liv. Navlane våre skulle minna oss om dette kvar einaste gong me var i dusjen. 

Trongen etter å vera sjølvstendig og fri er langt på veg det som Bibelen kallar hovmot. Det byggjer på ei løgn, og har ikkje Gud i seg. 

Jesus har gjeve oss fridom, ikkje frå Gud og kvarandre, men frå synda, døden og djevelen. Og det er noko heilt anna. 

Og fordi me er blitt fri frå det vonde, er me blitt knytt til det gode. 

Å vera audmjuk er å leva i samsvar med sanninga, og sanninga er at ingen av oss klarar oss sjølv. Me treng Gud og kvarandre. Jesus skjøna dette, difor heldt han seg så nær så nær til Far som han kunne. For han visste at den Gud som heldt kroppen hans i gong, også var den som kunne tilfredsstilla hans indre menneske, og den einaste som kunne det.

Og han visste at å vera eit sant menneske er også å leva i nær relasjon til sine medmenneske. 

Difor satsa Jesus på læresveinane sine, og han betrudde seg til dei. Å betru seg er ein audmjuk handling som behagar Gud. Me kan tenkja oss at Jesus delte tankar, planar, lengsler og bekymringar med både Far og med venene sine.  Det er godt for oss om me gjer det same.

I tillegg er me i den situasjonen at me også må innrømma syndene våre både for Gud og kvarandre. Og då kan me jo gjerne starta med våre stolte haldningar, ubøyelege sinn og falske førestellingar om eigen stordom og kapasitet, før me går over på det hykleriske og løgnaktige. Me har rikeleg å ta av.
Audmjukskap for oss som er av Adams ætt er å sanna syndene våre for Gud og kvarandre. Dei som gjer det, dvs. stadig gjer det, får nåde.Skriftemålet er ein audmjuk handling som er til hugnad for Gud.

Då Jesus vaska føtene til læresveinane sine, var det ein audmjuk handling. Han bøygde seg ned, ikkje fordi han måtte, men fordi han ville.  Det heiter kjærleik.
Audmjukskap er å vera ein tenar for andre. Den som elskar mykje, bøyer seg. Den som ikkje det gjer, elskar lite. Det er nær samanheng mellom audmjukskap og kjærleik. 

I Salomos ordtøke 29,23 les me at ”den audmjuke vinn ære.”
Den einaste måten å vinna sann ære på hos Gud er gjennom audmjukskap. Maria, søster til Lasarus, audmjukte seg for Jesus då ho salva han med olje og tørka føtene hans med håret sitt. Då sa han: Fordi ho gjorde dette, skal heile verda minnast denne handlingar for all framtid. Jesus løfta henne opp og æra henne. 

Gud ærar alle audmjuke. Han løftar dei opp, fyller dei med glede, gjev dei innsikt i store ting, utrustar dei med sterke gåver, betrur dei viktige tenester, knyttar dei saman med spennande personar og let dei bli hugsa for all framtid. 

Paulus seier i talen sin til dei eldste i Efesos: Eg har tent Herren mellom dykk audmjukt og med tårer…
Den audmjuke slost ikkje for seg sjølv og sin eigen posisjon, men har fokus på sin neste og engasjerer seg i andres naud, Paulus med tårer. Ja, nokre gjer det med tårer. Tårene høyrer saman med kjærleiken.

Men hovmotet og sjølvhevdinga ligg aldri langt unna hos nokon. Det skal ikkje mykje ære til før den gamle Adam stikk hovudet fram. Dette veit Jesus godt, og han seier: ”Eg er det sanne vintreet og Far min er vingardsmannen. Kvar grein på meg som ikkje ber frukt, den tek han bort, men den som ber frukt, den reinsar han så ho skal bera meir frukt.”

Stolte menneske kan aldri koma på innsida av Guds ord. Liksom audmjukskap er ein veg inn i Guds rike, er det også vegen inn i Guds ord og sanningar. 

Salme 119, 71 Det var godt for meg å bli audmjuka
          så eg kunne læra dine forskrifter.

Difor sørger Gud for å halda oss audmjuke. Det betyr ikkje at han held oss nede, men opplyste. Han vil gjerne ha oss sterke i Skriftene, men då må me ha audmjuke sinn, for elles forstår me ikkje Gud.

Så til slutt: ”Sæle er dei audmjuke, dei skal arva jorda.”
Dei audmjuke gjer ikkje krav på så mykje for sitt personlege liv. Nei, dei tek opp krossen sin og følgjer Jesus, dvs lever sjølvoppofrande. Men desse skal arva jorda. Kva meiner Jesus med dette? Dei skal innta mennesker med Guds kjærleik og vinna dei for han og seg. 

Me vil så gjerne arva himmelen. Men først vil Gud gje oss våre medmenneske i arv. I Salme 2 les me at Far seier til Sonen. "Eg gjev deg folka til arv."  Og me er Kristi medarvingar. 

Mangel på audmjukskap fører til mangel på iver for sjelene og dermed få nyfrelste. Her må me alle prøva oss. 

I denne verda er det stort å vera sterk, sjølvstendig og uavhengig. I Guds verd er det stort å vera avhengig og svak, for det er det som er sanninga om oss alle, og Gud elskar sanninga."

mandag 28. november 2011

Dei utvalde


I Johannes 10,16 seier Jesus: "Eg har òg andre sauer, som ikkje høyrer til denne flokken. Dei òg må eg leia; dei skal høyra mi røyst, og det skal bli éin flokk og éin gjetar". Og i  vers 26-27: "Men de trur meg ikkje, for de høyrer ikkje til mine sauer. Mine sauer høyrer mi røyst, eg kjenner dei, og dei følgjer meg."


Har du undra deg over at nokre er så raske med å ta imot evangeliet, medan andre er harde som flint mot Gud heile livet? Kan svaret vera så enkelt som dette at Jesu sauer, også dei bortkomne,  høyrer hans røyst? Ting i Johannesevangeliet tyder på at dei som Jesus definerer som sine sauer, vil forstå og gripa evangeliet når dei høyrer det, medan dei som han ikkje definerer som sine sauer, vil ikkje respondera på det i det heile tatt, kanskje berre med motstand. 


Dersom dette er sant, forenklar det vår oopgåve som vitner i stor grad. Me er ikkje sende ut for å overtyda dei gjenstridige, men for å finna dei utvalde, og når desse høyrer, vil dei venda om og tru. 


Dette med Guds utvelging er ikkje direkte enkelt, det skal vera visst, men Jesus snakkar om det fleire plassar, også Paulus, og då må det vera noko i det. 


I lys av dette er ikkje frelsa eit samarbeidsprosjekt mellom oss og Gud, det er Guds ære åleine, ei ære han ikkje deler med nokon annan. 


Men ingen vert frelst utan å høyra Jesu røyst. Guds ord må lyda. Det er vårt ansvar som trur. Men effekten av det i den enkelte står til Gud.

søndag 27. november 2011

Ein ateist finn Gud


Teksten nedanfor er ei bokmeldinga skriven av Eli Bondelid. Eg har sjølv lese boka som Tove Dahl har skrive om sin eigen veg til Gud, "Rapport fra en helomvending", og deler gjerne denne bokmeldinga med lesarane av bloggen.
Tove Dahl var overbevist om at Gud ikke fantes. Troen var bare for nevrotiske og svake mennesker, trodde hun. Men en natt i drømme fikk hun oppleve at det eksisterer en åndelig virkelighet.


”Rapport fra en helomvending. En ateistisk psykiater møter den åndelige virkelighet” er tittel på Tove Dahls bok som er utgitt på Lunde Forlag.

Finnes Gud?
Boken er et sterkt vitnesbyrd om at selv de mest hårdnakkede ateister og agnostikere kan få en guddommelig åpenbaring som forandrer hele livet. Tove Dahl er født i 1938. Hun vokste opp i Bærum, og er nå bosatt i Asker. Hun vokste opp i et hjem med foreldre som kan betegnes som «folkereligiøse».
- Jeg minnes at vi var i kirken på julaften én gang, men det var bare ståplasser. Så jeg bestemte meg for at dette ikke var noe for meg. Hjemme var det å være kristen ikke noe tema, selv om vi ble døpt, konfi rmert og gift i kirken, forteller Tove Dahl. Som barn gikk hun ikke i søndagsskolen, for de mente at den var drevet av folk fra en farlig sekt. Noen år senere fi kk Dahl vite at denne sekten het «Norsk Misjonsforbund». I puberteten kastet hun seg med glød over det meste hun fant av bøker og artikler.
- 17 år gammel var jeg sikker på at verken jeg eller andre kunne svare på spørsmålet om det fi nnes en Gud, skriver Dahl i boken.

Kristen ungdomsforening
Det var en venninne som inviterte henne med i en kristen ungdomsforening, og hun ble med på møter. Hun fi kk høre evangeliet og begynte å lese i Bibelen.
- For å si som sant er, ble jeg ganske fascinert av kristendommen. Og jeg kunne godt tenkt meg å bli kristen. Tenkte faktisk at jeg var det også, for jeg trodde jo på Gud. Men så stilte jeg meg spørsmålet Var det sant at Gud eksisterte? Sier hun. Tove Dahls prøvde å fi nne svaret ved å bruke fornuften, intelligensen og logikken. Hun måtte konkludere med at vitenskap og fornuft er uegnet til å fi nne om Gud fi nnes eller ikke. Og hva var tro? Hun mente det bare var et fi nere ord for innbilning.
Tove Dahl begynte etter hvert å studere medisin og spesialiserte seg i psykiatri. Hun hadde bestemt seg for at tilværelsen består av to dimensjoner: Den fysisk-materielle og den psykisk-sjelelige.
- Gud var en nevrotisk idé. En krykke på veien. Jeg hadde landet på en enkel ateistisk overbevisning, sier hun. Dahl var også overbevist om at etter døden var livet over. - 30 år gammel meldte jeg meg ut av statskirken, for jeg syntes det var så mye ukjærlighet der mot de som har det vanskelig, forteller hun.

Funnet av Gud
Hun var sikker på at Gud ikke fantes, men Gud åpenbarte seg for henne. Tove Dahl nærmet seg 40-årsalderen. Hun hadde det meste; familie, jobb, hobbyer og venner. Men så skjedde det noe.
- En vanlig natt blant vanlige netter hadde jeg en uvanlig og forferdelig drøm. Jeg hadde som folk fl est hatt mang en drøm nattestid, men ingen som denne, skriver hun i boken. Det var et fryktelig mareritt.
Hun våknet med smerter forskjellige steder i kroppen og med en veldig spesiell angst. Som psykiater forsøkte hun å analysere drømmen. Men det var noe med drømmen som fi kk henne til å tenke på en jevnaldrende venninne som dagen før hadde født et barn.
Morgenen etter ringte hun til venninnens mann og spurte hvordan det sto til. Hun fikk da vite at alt var bra med barnet, men at moren hadde gjennomlevd sitt livs verste mareritt, på grunn av store komplikasjoner etter fødselen. Da han beskrev konens lidelser for Tove Dahl, begynte tennene hennes å klapre i munnen. For det han beskrev, var det samme som hun hadde gjennomlevd i nattens mareritt – selv om de bodde fl ere mil unna hverandre.
- Jeg hadde drømt det i en symbolsk form. Det var som to puslespill som ble lagt over hverandre, og som stemte i hver minste detalj, sier hun. Tove Dahl hadde fått et glimt inn i det overnaturlige – den åndelige virkelighet og inn i noe hun ikke klarte å bortforklare.

Kraften i Guds Ord og bønn
Tove Dahls store interesse etter å finne ut mer, ble for alvor tent. Hun leste alt hun kom over av litteratur.
- Men jeg søkte innen alternative retninger; alt fra Østens mystikk til det parapsykologiske, og jeg fikk mange bekreftelser på at det eksisterer en overnaturlig dimensjon, sier hun. Bibelen måtte også leses.
- Jeg leste Det nye testamente to ganger. Jeg som ikke trodde på Guds Ord, fikk erfare at Ordet virker likevel og at troen på Jesus kommer når man leser og hører Guds Ord, forteller hun. Og hun har erfart den enorme kraften som ligger i bønn. Noe Tove Dahl fi kk vite senere, var at hun i mange år hadde blitt bedt for.
- Jeg ble som barn båret til dåpen av ei som ikke trodde. Da hun var 40 år, ble både hun og mannen frelst. Jeg hadde nesten ingen kontakt med henne før jeg var i førskolealder. Jeg fikk vite i hennes begravelse at hun hver eneste dag hadde bedt for meg og ropt til Gud om at jeg måtte bli frelst, sier Tove Dahl. Hun fi kk erfare hvilken kraft som ligger i bønn.
– Bønn åpner opp til den åndelige verden, sier hun.
 
Tok imot Jesus
Selv om Dahl nå hadde lest i Bibelen og kommet til tro på Jesus, satt det langt inne å bøye sine knær og ta imot Jesus som Herre og frelser.
- Jeg hadde jo meldt meg ut av kirken. Nå begynte jeg å gå i kirken og satte meg på bakerste benk. Jeg bestemte meg for å gå til nattverd, men det satt langt inne – søndag etter søndag gikk, forteller hun. En søndag kjørte hun forbi en kirke ved Sinsenkrysset, idet hun kjørte barna til noen konkurranser. Hun bestemte seg for å gå på gudstjeneste og gå til alters, hvis det var nattverd.
- Det var lettere å gå til nattverd der som ingen kjente meg. Kjente at det var litt flaut å ha blitt kristen. Men jeg hadde bestemt meg for å ha Jesus, sier hun. Tove Dahl bøyde knær og tok imot syndenes forlatelse og Jesus som frelser og Herre.
- Det var ingen kjempeopplevelse, men jeg kjente at jeg ble fylt av Guds fred – en fred som ikke er av denne verden. Selv om jeg har opplevd uro i livet, har jeg siden alltid hatt denne freden inni meg, sier hun.

Et frimodig vitne
Tove Dahl var langt fra et frimodig vitne. Det skulle gå lang tid fra hun tok imot Jesus til hun våget å bekjenne Jesu navn.
- Jeg sa det bare litt forsiktig til de nærmeste at jeg hadde blitt en kristen. Men fra den dag jeg bekjente Jesu navn – navnet over alle navn – begynte en ny fase i livet mitt, forteller hun. I kirken var det noen karismatisk kristne, så hun skjønte at de hadde noe hun trengte. Etter hvert ble hun med i en pinsemenighet.
- Noen av dem begynte å mase på meg om dåp i Den Hellige Ånd og tungetale. Da jeg leste i Bibelen at Jesus ble døpt i Den Hellige Ånd, ville jeg også det, sier Dahl. Hun fikk erfare hvordan Bibelen åpnet seg da hun tok imot Jesus. Plutselig leste hun det som sto der med nye øyne.
- Og jeg forsto at Gud har skrevet Bibelen. Det kan ikke være laget av mennesker, men av Herren, sier hun. Av hensyn til barn og familie kunne hun ikke fl y på møter hele tiden, men hun brukte hvert ledig øyeblikk til å lese Guds Ord. Tove Dahl forsto at hennes kall var å være forkynner.
- Det ble sykdom i familien, så jeg måtte gradvis legge ned min praksis som psykiater. Den som var syk, kom på sykehjem. Jeg var da klar for å preke på fulltid, sier Tove Dahl. For 16 år siden la hun ned praksisen og sluttet som psykiater. Tove Dahl har siden virket som frilansforkynner på heltid.