Follow by Email

fredag 4. juli 2014

Grunntankar i Romarbrevet XXX, kapittel 10,1-4

Paulus hadde eit sterkt ønskje om at jødane skulle bli frelst. Dette førte han inn i bøn for folket sitt. Dersom du verkeleg ønskjer at folk skal blir frelst frå syndene sine, må du trufast be for dei. Når du ber, banar du veg for Gud inn i folks liv.

Jødane brann for Guds sak, men utan å kjenna han. Det kan me seia gjeld for mange muslimar i dag. Dei meiner seg å forfekta den reine sanninga, men dei står utanfor samfunnet med Gud og er barn av djevelen og den evige fortapinga. Dei har ingen berøring av den radikale guddommelege kjærleiken. Dei er veldig oppteken av kva som er rett og galt, men er heilt desoriterte og har ingen kjennskap til Guds rettferd som handlar om å tilgje skuldnarar og elska dei som ikkje fortener det, ei heller forstår dei at dei aldri kan bli rettferdige for Gud ved lovgjerningar. Dei lever i den løgna at berre dei gjer meir godt enn vondt, meir rett enn galt, vil dei koma inn i himmelriket, og forstår ikkje at dersom dei bryt eitt av Guds bod èin gong, er dei blitt avslørte som syndarar som fortener straff. Ingen god gjerning kan nokon gong fjerna skuld. Skal skulda bort, må dei bli tilgjevne, og denne tilgjevinga ligg i Jesus Kristus åleine.