torsdag 19. februar 2009

Saman i bøn for byen

På Stord har det i laupet av dei siste åra vakse fram ein ny einskap mellom mange av kyrkjelydane. Særleg har dette skjedd på leiarnivå, me har jamleg vore samla kvar andre veke for samtalar og bøn, og talet på møter me har hatt saman som forsamlingar har også auka kraftig på. Dette er utruleg spanande, og me kjenner me er i starten av noko heilt nytt, i alle høve her på Stord. Me føler det slik at me legg stein på stein til eit nytt byggverk, og me er spente på kor Gud vil ta dette. Til hausten startar fleire forsamlingar t.d. med felles konfirmantarbeid. Dette skal vera eit alternativ som tek dei unge noko djupare inn i Bibelen enn det vanlege opplegget frå DNK, samstundes som det skal vera sosial så det held.

I går var kyrkjelydane samla til bøn i Fredheim, lokala til Den Frie Evangeliske Forsamling. Kjell Arve Tolaas, som er forstandar i den leiren, leia samlinga på den lune og friske måten som er hans varemerke. Desse bønemøtene er veldig godt planlagt, men det er likevel rom for det spontane. Me ber i hovudsak ber for Stord, for kristenfolket og folket elles, og bøneemnene kjem etter tur opp på veggen. Ingen treng lura på kva dei skal be om. Me ber individuelt, i plenum og i grupper, og innimellom samlar me oss i ein lovsong til Jesus.


Møtet i går kveld gjekk som ein røyk. Folk sto på, og me visste ikkje ordet av det før halvannan time var gått.


Me har tru på einig bøn. Jesus seier noko så som dette: "Det to eller tre av dykk vert samde om å be om skal bli gjeve dykk av Far min i himmelen."


Å oppnå splitting i Kristi lekam er veldig enkelt. Det er knytt til vondskapens tyngdekraft. Men å sameina og byggja opp, tek tid. Det er sanneleg ein eigen kunstart som krev både tid, omtanke, nytenking og hardt arbeid. Men det idiotiske er jo at me har ein tendens til å gje størst ære dei dei som fortener det minst: splittarane.


Grensene mellom oss er med respekt å melda definerte i historien av brør som for lengst er døde. Ingen av oss er forplikta til å følgja desse i alle ting. Me skal følgja dei så langt dei følgde Kristus, og så langt som det er tenleg for evangeliets framgang, men heller ikkje lenger. Eg er ikkje så sikker på at alle grensene dei drog opp var motivert i Kristi ånd. Men okke som: tidene endrar seg, medan me held oppe ein tankegang og eit kyrkjelydsmønster som høyrer heime i ei fjern fortid, og som eit stykke på veg kunne fylla krava for den gamle tida. Men Gud veit, og me bør vita, at nye utfordringar krev nye løysingar. Det me står andsynes i vår tid vil fordra at alle Guds barn samlar seg, brukar tid på kvarandre, byggjer tillit, ber saman om, tenkjer saman og etter kvart ryddar opp i teologien der det er nødvendig. Me kan ikkje i lengda godta at alt er sementert heller på det teologiske området. Kvifor skulle me det?
At einskap mellom Guds barn er nøkkelen til frelse for folket er heva over all tvil. Difor har me all mogeleg grunn til å halda fram med dette viktige arbeidet.

fredag 13. februar 2009

"Legg merke til kva eg gjer mellom dei unge i denne tida!"


I går morgon talte Den Heilage Ande til meg og sa: "Legg merke til kva eg gjer mellom dei unge i denne tida. No vel eg meg ut eit folk mellom dei som skal tena meg."

Så bra! tenkte eg. Gud tek sjølv tak i dei unge og famnar dei. Og det er for oss berre å studera Guds verk, og engasjera oss i det så godt me kan. I dette ljoset er det me må sjå alle Impulsarrangementa, det kristne skulelagsarbeidet, Ny generasjon, Skærgårdsgospel, alt som skjer innan UIO og elles på lokalplanet. Men eg lurer på om me ikkje står overfor noko nytt og større: Unge menneske som står fram som modige og myndige kristne, leida av Gud til å ta sjølvstendige initiativ utan alltid å vera styrt av oss "vaksne og kloke". Kanskje vil dei etablera nye kyrkjelydar som brenn som berre det for Jesus, og som me i satt alder må læra av? Kva veit eg, men det skulle ikkje forundra meg. Me ser atl konturane av dette.

Einkvar generasjon er kalla av Gud til å leva for den generasjonen som kjem etter dei. Ein generasjon som lever for seg sjølv, er ein katastrofe. Når vaksne tilårskomne kristne (som meg sjølv) sentrerer om seg sjølv og sine eigne større og mindre problem, er det triste greier. Me som har kjent Gud i ein mannsalder eller så, skal ha så pass åndeleg forstand at me overlet våre eigne problem til Gud for å setja fokus og energi inn på å læra barna å elska Gud og støtta opp om dei unge sine friske initiativ. Men Guds kyrkje i Noreg er, trass alt fantastisk ungdomsarbeid som blir gjort, full av menneske som dyrkar sjølvlivet. Difor lid mange unge av åndeleg underernæring, og mange kjem bort frå Gud sin Far. Men no vil han altså ta skeia i si eiga hand så og seia, og det skal bli skikkeleg spennande å følgja med på, og forhåpentlegvis få vera med på.

Salme 110,3 avspeglar Guds draum for ungdomane: "Ditt folk møter villig fram på ditt veldes dag. I heilag prydnad kjem din ungdom til deg, som dogg or morgonroden."

Dogga ein sommarmorgon dekker alt. Her snakkar Herren om ei veldig rørsle av unge menneske som er helga ved trua på Jesus og fylte av Anden. Det er ein draum som skal realiserast i forkant av Herrens veldes dag. Og dagen er nær, så me har grunn til å vera fulle av forventning.

tirsdag 10. februar 2009

"I god tro"

Eg hadde ein nyttig tur til Oslo i dag. Lærte mangt om situasjonen til kristne asylsøkjarar (inkludert konvertittar). I all hovudsak kom seminaret til å handla om situasjonen til alle iranarane som kjem til Noreg. Mange flyktar fordi dei er kristne, og andre blir då kristne i Noreg. Det å konvertera etter at du er komen til landet har ikkje vore anerkjent som asylgrunn. Men det er det etter konvensjonane som Noreg har ratifisert. Når det skjer endringar i heimlandet (t.d. endring i lovgjevinga) eller med flyktningen der han er (t.d. ved at han konverterer), skal dette ha stor vekt når behov for vern vert vurdert.

Det var mange kyrkjelydsleiarar på seminaret som fortalde at dei slost for iranske flyktningar. Det er vekkjing i det iranske miljøet i Oslo. Gud har ein eigen agenda med dette folket som norske styresmakter ikkje fangar opp. Dei trur at reorienteringa deira er taktisk. Dei tek på seg å granska hjarto og nyrer. Og dei har ingen kompetanse i det. Og dessutan sa advokat Thom Arne Hellerslia at skulle nokre av dei vera proforma kristne, spelar det lita rolle for den rettslege situasjonen deira i og med at forfølgjarane deira ser på dei som kristne. Det er det avgjerande.

Seminaret heitte "I god tro", og same tittel ber også ei utgreiing Hellerslia har laga om den nye utlendingslova som trer i kraft i 2010. No skal eg setja meg ned å studera denne.

Snakka forresten med ein kristen UNE-jurist. Han sa til meg det eg har ant lenge: "De må leggja press på politikarane. Det er dei som sit med nøkkelen. Me er byråkratar og jobbar etter dei retningslinjene dei set opp."

Sjølvsagt er det slik. Men politikarane er på si side veldig konsekvente på å toa hendene sine i brutale asylsaker og kastar ansvaret over på UNE. Dette er jo berre tragisk.

Forresten kom Zafar Iqbal og var saman med meg på seminaret. Iqbal var den første flyktningen som me jobba for og som fekk opphald i 2002-03 etter halvtanna år i kyrkjeasyl, rettsak og massa mask. No bur han med familien i Oppegård. Det var så koseleg å treffa han, og han var venleg og køyrde meg til Gardermoen etter seminaret var slutt.

Eg kjem attende med meir om desse sakene etter kvart.

mandag 9. februar 2009

Tid for å tilbe

"Herren din Gud skal du tilbe, og han åleine skal du tena," seier Jesus i Matteus 4 då han vart freista av djevelen.

Det er tid for å tilbe Gud. Han fortener det. Kva er det å tilbe? Det er med ord og liv å syna at me elskar og beundrar Gud.

Thomas tilbad Jesus og sa: "Min Herre og min Gud!" Møtet med Jesus vart så overveldande og personleg for han.

Dagleg møter me den oppstadne Jesus og kan falla ned for han og sanna: "Min Herre og min Gud!" For det er det han er. Ikkje noko mindre.

Me er opptekne av mange ting. Vil gjerne bli ferdige både med det eine og det andre. Men Herren kallar oss i denne tida til å leggja syslane våre til side for å tilbe han som er Fader, Son og Ande, han som har skapt oss, frelst oss og helga oss. Sjølvsagt kan me ikkje leggja alle syslar til side heile tida. Men 5 minuttar no og 5 minuttar då kan me gjera det og berre tilbe Gud.

Når me tilber, handlar det ikkje om oss, men om Gud åleine. Då kan du tilbe stille, du kan tilbe fritt med ord frå ditt eige hjarta eller du kan tilbe med ord frå Bibelen, eller frå bøner skrivne av andre som har sett inn i Guds hjarta og vesen. Ei slik enkel bøn har eg lagt ut på bønebloggen min i dag.

"Dei som tilber Gud skal tilbe i ånd og sanning, for slike tilbedarar er det Faderen vil ha," sa Jesus til den samaritanske kvinna. Tilbedinga må altså springa ut frå eit åndsdøypt hjarta og eit ærleg liv.

Når du tilber Gud er du midt i Guds plan for livet ditt. Er ikkje det stort å tenkja på. Mange ærlege kristne kjempar med spørsmålet om kva som er Guds plan og vilje. Her har du svaret. Du kjem aldri noko nærare.

I denne tida som er prega av mørke krefter og tendensar, trengst det eit folk som lever i Guds ljos, eit folk som står framfor hans åsyn og tilber han, ofte og nokon gongar lenge. Då vert me ei veldig motkraft til det vonde. Lukke til med tenesta.

onsdag 4. februar 2009

Hyllinga av Charles Darwin og boka hans

I dag er det 250 år sidan Charles Darwin publiserte boka si "The Origin of the Species", eller "Opphavet til artane" som det vel blir på norsk. I dag har han vorte hylla i NRK-radio for dette. "The Origin" kom til å danna eit paradigmebyte i soga. Fram til 1859 hadde dei fleste trudd at Gud skapte planter og dyr "kvar etter sitt slag", men darwin meinte å finna grunnlag for å seia at dei ulike artane som me ser i dag har felles opphav i den biologiske historia. Inkludert mennesket. Vel, han var vel ikkje den første til å tenkja slik eigentleg. Den første eg veit om som hevda dette var den greske filosofen Anaksimander som levde mange hundre år før Kristus. Vidare har eg funne den same tanken hos ein kristen kjettar i oldkyrkja. Immanuel Kant meinte det same, og Darwin sin bestefar likeeins. Kva var det så med denne mannen som skreiv den boka som kom til å endra livssynet til så mange? For det første samla han inn ei mengd med fossilt materiale som han meinte stadfesta at artane har sams opphav. Dinest peika han på ein mekanisme som han meinte dreiv utviklinga framover: naturleg utval. Han sa at dei individa som er best tilpassa miljøet, vil overleva i konkurransen om knappe ressursar. Og han meinte at individa har i ulik grad evne til å tilpassa seg nye miljøvilkår.

Men Darwin kjente ikkje til genetikken, og han visste ingenting om at eigenskapane er arvelege og vert overført frå generasjon til generasjon. Det var Gregor Mendel som synte oss dette i 1865 etter omfattande forsøk med erteplanter i klosterhagen sin. Han synte at det vil alltid vera heilt klåre grenser for i kor stor grad eit individ kan tilpassa seg nye miljøvilkår. Skal ein art endra seg, må endringa skje i genane, eller i DNA`et som me vil seia i dag. Men dei endringane som skjer der, mutasjonane, er alltid skadelege for individet. Ein mutasjon fører ikkje livet framover.

Men uansett vil ikkje mutasjonar som fører til endringar i DNA, vera tilstrekkeleg for å danna nye artar. I dei fleste tilfelle krevst det kvalitativt nytt arvestoff, og det kan ingen mutasjon framkalla. Me veit at talet på kromosom er svært ulikt hos dei forskjellige artane. Eit eincella dyr har kanskje 4 kromosom. Ein hest har 96. Mennesket 46. Og alle kromosoma er ubegripeleg og ugjennomtrengande kompliserte. Dersom me alle stammar frå ei urcelle, må det etter kvart ha oppstått nytt arvemateriale. Men ingen har så langt kunne fortelja meg korleis.

Difor hyllar eg i dag Gud som min og verdas skapar, som eg gjer kvar dag. Jo meir ein les biologi og biokjemi, jo meir imponert blir ein over Deo Sapiens, "den intelligente Gud." Eg trur at dersom Darwin hadde hatt innsikt i genetikken, ville han sikkert ha revurdert heile teorien sin. Men han fekk aldri det, og i dag sit biologien pinn fast i evolusjonslæra og i førestellinga om at det trengst ingen gud for å forklara noko som helst her i verda. Men det er ei stor lygn. Heile naturen ber preg av intelligens, og slik vitnar han høgt og tydeleg om Gud som skapte alt med sitt logiske ord, sitt Logos. Det vil nok enno ta ei tid, men før eller seinare fell nok Darwin frå taburetten sin. Då vil vitskapen seia: "Det var ein interessant teori, men han kunne ikkje stå sin prøve i lengda."

tirsdag 3. februar 2009

I tru, utan å sjå


Det vart sagt om Abraham at han levde i tru, utan å sjå. Og slik må me også leva. Me ser ikkje Gud, men me lever liva våre ut frå den føresetnad at han eksisterer, og me innrettar oss etter det som står i Bibelen. Det er å tru. Me ser ikkje vår eiga rettferd. Men me stolar på Jesus, at han har fjerna syndene våre med sitt offer, og gjeve oss ei fullkomen rettferd slik at me skin som finpussa juvelar for Gud. Folk kan le seg skakk av oss, men dette er det me trur på, og me vik ikkje ein tomme.

Men slik som det er i dogmatikken, slik er det også i det praktiske. Me investerer i Guds rike, gjev rikeleg til dei trengande og stolar på at Gud til ei kvar tid tek vare på oss og gjev oss det me treng. Me hevdar og forkynner Guds ord udelt, og satsar på at Gud let Ordet spira og gro til tru og liv for dei me snakkar for og med. Me ber for sjuke fordi me veit at Jesus vil det, og så får han ta seg av resultatet. Slik kan me halda fram. Og innimellom skjer dette forunderlege: "sa eg det ikkje at dersom du trur, skal du få sjå Guds herlegdom!" Ein Lasarus står opp. Eit under skjer. Og me får erfara at bak trua på Ordet, ligg det ein REALITET som ein dag skal visa seg for alle. Då skal kvart kne bøya seg, og kvar tunge sanna at "Jesus er Herre", til Guds Faders ære.