tirsdag 10. november 2009

Nedrivne murar


Berlinmurens fall var starten på det som skulle få alle kommunistiske regimer i Europa til å falla som korthus, det eine etter det andre, og utruleg nok nesten utan tap av menneskeliv. Eìn uttrykte det slik: ”Gud gjekk gjennom Europa”. Og det opplevdes slik for alle oss som hugsar dei dramatiske haustdagane dette året, og det skal vera sagt: Mange hadde bede Gud lenge om at dette skulle skje.
Me likar ikkje murar. Ei heller Gud. Han elskar fellesskapet. Difor tok han i si tid eit mektig initiativ for å riva ned den umåteleg høge muren som hadde bygd seg opp mellom han og oss. Bibelen er tydeleg på at alle i utgangspunktet har ein fiendtleg innstilling til Gud. Me likar ikkje boda hans så godt, og me vil helst styra liva våre sjølve, og mange gjer det. Dette påfører oss skuld innfor Gud, ei skuld som ingen kan ordna opp i sjølv. Denne skulda har kraft i seg til å skilja alle menneske frå samfunnet med Gud. Ho er som ein mektig uoverkommeleg mur. I alle fall FOR OSS. MEN IKKJE FOR GUD. Han tok eit mektig initiativ for å ordna opp i problemet, og sende sonen sin Jesus, over på vår side. Han tok på seg vår skuld, døydde for oss, og reiv ned den muren som hadde reist seg mellom himmel og jord. Dette kan me lesa om i Efesarbrevet kapittel 2 i Bibelen. Slik la han grunnlaget for at me alle kan få erfara einskap med Gud vår Far, og det er ei erfaring av kjærleik og nåde som sprenger alle førestellingar me måtte ha om Gud. Ingen som opplever dette kjærleiksbadet vert nokon gong dei same etterpå. Det er ein forandring så stor at Jesus kallar det ein ny fødsel. Dette opplever alle som kjem til Gud med liva sine. Det slår ikkje feil.

Ingen kommentarer: