Planlagt farløyse

 VG melder i dag at Camilla og Julie Lorentzen har fått barn nummer to saman. Dette har dei gjort på den måten at eit befrukta egg frå Camilla vart sett inn i Julie si livmor, og vipps så har barnet to mødre. Strengt tatt er vel Camilla mor her og Julie surrogatmor. Men uansett: Den dei ikkje nemner er faren til barnet. For han må jo vera ein plass han også, men har ingen rettar og ingen sjanse til å gje barnet omsorg og vera med å prega barnet sin oppvekst og oppseding. Me prisar vanlegvis fedre som ikkje tek seg av barna sine lågt. Og difor er det ingen god idè å avla barn som ikkje kjenner faren sin, og kan nyta godt av hans kjærleik, livsverdiar og ressursar. Det som skjer når det gjeld surrogati (som visstnok FrP vil gå inn for i komande stortingsperiode) er dessutan i direkte konflikt med Barnekonvensjonen som seier at alle barn har, så langt som det er mogeleg, rett til å få omsorg både frå far og mor. Og det er heva over tvil at det som Øivind Benestad i "Mor-far-barn" kallar "planlagt farløyse" er i strid med denne konvensjonens artikkel 7. Når alt dette er sagt får me ønskja den nyfødde alt godt i livet.

Misjonspaven Frans I er død

 

Pave Frans 1. døydde i dag 88 år gamal. Han fungerte i jobben som "Guds representant" på jorda i 12 år. Vel, dette med Guds representant på jorda er sjølvsagt noko han deler med kvar einaste Jesustruande menneske. Det er berre èin mellommann mellom Gud og menneske, lærer Bibelen oss, og det er Jesus, og alle som tek imot han blir Guds barn, får del i guddommeleg natur og representerer Gud på jorda. 

Gjennom desse 12 åra på "Peters stol", som det heiter, har eg høyrt paven tala saka til fattige og undertrykte, og det er rett ut frå Guds hjarta. Han har tala for freden, og har ikkje vore redd for å tala verdas mektige til rette, utan at han etter min forstand har nådd så langt inn til dei. 

Han var også ein kompromisslaus forkjempar for dei ufødde barna i ei verd der abort er den vanlegaste av alle dødsårsakar. Det skal krediterast han.

Men mindre kjent er det at pave Frans I var ein mann som brann for misjon og evangelisering. Her er eit utdrag av ein gripande tale han heldt i 2017, og som eg fann i norsk omsetjing på katolsk.no:

"Selv om vi opplever at vi er svake, på så mange forskjellige vis, og selv om vi iblant kan miste motet, må vi løfte hodet og se mot Gud. Hvis vi lar oss knekke av følelsen av ikke å strekke til og gir etter for pessimisme, blir vi passive tilskuere til et slapt rutineliv. Men det fins ikke rom for frykt! For Gud selv kommer for å rense våre «urene lepper» og gjøre oss egnet til å misjonere:

«Din skyld er tatt bort, og din synd er sonet.»
Da hørte jeg Herrens røst. Han sa:
«Hvem skal jeg sende,
og hvem vil gå for oss?»
Jeg sa: «Jeg! Send meg!»
(Jes 6,6-8)

Alle misjonerende disipler kan høre denne guddommelige røsten i sitt hjerte. Røsten inviterer dem til å «gå omkring overalt» og gjøre vel og helbrede alle (jf. Apg 10,38). Ved en anledning minnet jeg om at enhver kristen blir til en «Kristoffer» ved dåpen, altså en som «bærer Kristus» til sine søsken (jf. katekesen 30. januar 2016). På en spesiell måte gjelder dette de som er kalt til et liv med særskilt konsekrering og også prestene, som har svart med et sjenerøst «Her er jeg, Herre, send meg!». Prestene er kalt til å gå ut av tempelets hellige innhegning for med fornyet misjonsiver å la Guds ømhet gå over alle bredder og komme menneskene til gode (jf. prekenen ved Oljevigselsmessen, 24. mars 2016). Kirken trenger slike prester: prester som er tillitsfulle og rolige fordi de har funnet den virkelige skatten og som lengter etter gå ut og med glede gjøre alle kjent med den (jf. Matt 13,44)". 

Heile talen kan du lesa her: 

https://www.katolsk.no/nyheter/2017/01/pave-frans-budskap-til-kallsondagen-2017

Denne delen av pave Frans I sitt liv vil eg hugsa, minnast og henta inspirasjon frå i tida som kjem. 

Menneskerettsfråsegna artikkel 16

•  Vaksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie utan nokon avgrensing som skuldast rase, nasjonalitet eller religion. Dei har krav på like rettar ved inngåing av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløysing.
• Ekteskap må berre inngåast etter fritt og fullt samtykke frå dei vordande ektefellene.
• Familien er den naturlege og grunnleggjande eininga i samfunnet og har krav på samfunnets og statens vern.

Denne artikkelen er kjempeviktig i vår tid. Den slår fast at ekteskapet, i menneskerettsperspektiv, er ei sak mellom ei kvinne og ein mann. 

I våre dagar blir det repetert i det uendelege at det er ein menneskerett å gifta seg med den ein elskar, anten det er ein av motsett eller same kjønn. Men det stemmer altså ikkje. 

Nasjonale lover kan sjølvsagt opna for slike "ekteskap", men ingen nasjon kan refsa ein annan nasjon for å bryta menneskerettane ved å nekta to av same kjønn å gifta seg med kvarandre.

Vidare slår denne fråsegna fast at tvangsekteskap er menneskerettsbrot. Likevel er dette vanleg i mange land, kanskje særleg i land der islam er dominerande religion. 

I Menneskerettsfråsegna er kjernefamilien (med mor-far-barn) idealet. Denne familien vert omtala som den "grunnleggjande eininga i samfunnet", og det er denne eininga som har krav på samfunnet og staten sitt vern. Ein nasjons framtid kviler på at kjernefamilien med mor-far og barn fungerer godt. 

Å tillata likekjønna ekteskap, fører til at det blir født barn som ikkje får rett til å veksa opp saman med biologisk far eller mor. Det er brot på Barnekonvensjonen artikkel 7 der det står at alle barn har, så langt som det er mogeleg, rett til å kjenna foreldra sine og ta imot omsorg i frå dei.