Alliansar basert på felles hat

Den radikale venstresida med LO i spissen, LHBTQ-rørsla og radikale muslimar har slått seg saman i ein hatefull kamp mot Israel og det jødiske folket. 

Det einaste desse tre rørslene har felles er faktisk hat. Elles står dei rimeleg langt frå kvarandre, og lengst frå kvarandre står radikal islam og LHBTQ. Den som står fram som homofil i Gaza vert drepne. Det er jo det heilt ville oppi dette. Det gjev ikkje meining. Den einaste plassen i Midt-Austen at skeive folk er trygge er jo i Israel. Korleis går det då an at norske skeive hatar Israel og jødane? Forstå det den som kan. Heilt hol i hovudet, spør du meg. 

Men det er jo ein enorm avstand mellom muslimar og sosialistar også. Muslimane trur på ein gud, og er veldig overtydde om at Allah er den sanne gud. Men sosialistane er i sitt vesen ateistar. Og likevel står dei altså saman og kjempar mot det folket som muslimane har sin eksistens å takka for. Muhammed tok jo modell av jødedomen så godt han kunne då han forma ut denne nye trua si. Snakk om å saga over den greina ein sit på, men det gjer palestinarane. 

Ope brev til paven frå Joshua Hoffman

Etter mange propalestinske og antiisraelske utsegner frå pave Frans I den siste tida, har Joshua Hoffman, ein jøde i Israel, funne det rett å senda paven dette brevet. 

"Deres hellighet,

Det er med respekt for det pavelige embetet og dets historiske dedikasjon til fred og rettferdighet jeg skriver for å uttrykke bekymring angående dine nylige kommentarer om Israel og Gaza.

Som en leder med dyp innflytelse og moralsk autoritet, får ordene dine gjenklang på tvers av kontinenter og trosretninger. Likevel risikerer de i sin resonans å forsterke en fortelling som overser kompleksitet og nyanser, og tør jeg påstå, engasjerer seg i en ubehagelig dobbeltmoral som er unik til skade for den jødiske staten.

Mens mange nasjoner, inkludert de som ledes av autoritære regimer, engasjerer seg i konflikter som forårsaker umålelige sivile lidelser, overgår søkelyset som Israel utsettes for ofte langt det dens motparter må tåle. 

Denne asymmetrien i moralsk dom forvrenger ikke bare oppfatningen av Israels defensive handlinger, men reduserer også den bredere troverdigheten til Kirkens moralske kompass når den selektivt fremhever den jødiske statens feil mens den overser provokasjonene og grusomhetene til dens motstandere.

Slik selektivitet forsterker farlige skjevheter som gir næring til antisemittisme og undergraver innsatsen mot en rettferdig og balansert fred.

Dessuten, når Deres Hellighet snakker om Israels «så mye grusomhet» i Gaza, kan man ikke la være å lure på – unnslipper Hamas grusomheten din oppmerksomhet? Dette er en gruppe som har gjort sykehus til jihadistiske kommandosentraler og barnehager til rakettutskytningsramper.

Gazas sivile, som Hamas hevder å beskytte, er lite mer enn menneskelige skjold i et makabert sjakkspill. Mens Israel målretter terrorister, målretter Hamas bevisst sivile (inkludert barn, kvinner og eldre) - og gjemmer seg bak sitt eget folk når den uunngåelige responsen kommer. Er ikke dette grusomhet i sin mest destillerte form?

Du beklager at «barn ble bombet i Gaza». Men må jeg forsiktig minne Deres Hellighet om at Gazas barn er vanlig opplært til å hate og drepe jøder. I skoler og moskeer får de en jevn diett av hets, forherligende vold og martyrdød. Bør vi ikke sørge over tyveriet av deres uskyld lenge før bombene faller?

Videre beskriver du Israels handlinger som «grusomhet, ikke krig». Jeg frykter, hellige far, at denne feilkarakteriseringen ikke tjener selve konfliktens natur. Krig er i sin natur grusom.

Likevel er det et kritisk skille mellom de som tar møysommelige tiltak for å unngå sivile tap (Israel) og de som bevisst inviterer dem (Hamas). Hvis Israels handlinger er "umoralske", som Deres Hellighet antydet angående Libanon, hvilken terminologi gjenstår da for Hizbollah - en gruppe hvis uttalte oppdrag er å utrydde den jødiske staten totalt?

I slutten av november tok Deres Hellighet denne retorikken et skritt videre, og fordømte «inntrengerens arroganse» i både Ukraina og «Palestina». Med tilbørlig ærbødighet, kan jeg fremheve at en slik uttalelse bringer Den hellige stol på linje med narrativer som tåkelegger det moralske landskapet?

Ukraina er en suveren nasjon under beleiring; Gaza, derimot, styres av de som satte i gang fiendtligheter den 7. oktober, massakrerte 1200 mennesker og tok ytterligere 250 som gisler – mens de regnet raketter over israelske sivile. Parallellen er i beste fall spinkel, i verste fall villedende.

Like urovekkende er utdraget fra din nylige bok, der internasjonale eksperter er sitert som antyder at Israels handlinger i Gaza «har karakteristikker av folkemord». Med all respekt, hellige far, for å låne en setning, dette er ikke krig – det er fiksjon. Det er ikke noe folkemord i Gaza, med mindre man vrir definisjonen til det ugjenkjennelige. Israels befolkning vokser. Gazas befolkning vokser. Hvis dette er folkemord, er det sikkert det minst effektive i historien.

Dessuten er det viktig å minne om Vatikanets egen historiske oppførsel under Holocaust. Til tross for Kirkens nøytralitetserklæringer, forblir Vatikanets taushet og mangel på avgjørende handling da millioner av jøder systematisk ble utryddet, en flekk på dens moralske arv. Pave Pius XIIs motvilje mot å offentlig fordømme nazistenes grusomheter tillot ondskapen å blomstre i skyggene.

Mens etterkrigstidens innsats forsøkte å omskrive dette kapittelet, husker vi jøder det for hva det var. Mens verden står overfor moderne gjentakelser av antisemittisme, bærer Deres Hellighet det moralske ansvaret for å sikre at Vatikanet ikke baner vei for urettferdighet igjen. Historia magistra vitae est. (latin for "Historien er livets lærer.")

Til slutt er det vanskelig å overse din deltakelse i nylige hendelser som rammer inn Jesus som en palestinsk araber. Mens følelsen av solidaritet kan være velmente, var den historiske Jesus selvfølgelig en jødisk mann fra Judea. Å forkaste hans jødiske identitet virker til å fremme en politisk fortelling som forvrenger selve grunnlaget for både den jødiske og den kristne tro.

Man må spørre seg om en slik nyinnstilling er gjort i forsoningens ånd eller ut fra et ønske om å omforme ubeleilige sannheter til mer spiselige politiske uttalelser. Dette, hellige far, er ingen liten teologisk fotnote. Det er gjenbruken av en av de mest grunnleggende skikkelsene i menneskets historie for å passe konturene av en moderne konflikt.

Ekkoene av denne fortellingen bølger langt utover den kirkelige diskursen; de vever seg inn i stoffet til moderne geopolitikk, der identiteter og historier allerede er skjøre og omstridte.

Å hevde Jesus som en palestinsk araber kan få kort applaus fra visse hold, men det reduserer de dype jødiske røttene til selve kristendommen. Den tar bort betydningen av en mann som levde som en del av et jødisk samfunn under romersk styre, som leste Toraen, og hvis lære er gjennomsyret av jødisk tradisjon.

Å glemme dette er å glemme den delte arven som binder sammen Abrahams trosretninger. Det risikerer å fremmedgjøre jødiske samfunn som ser dette som ikke bare historisk revisjonisme, men som en del av en bredere trend for å slette eller redusere jødiske forbindelser til landet.

Deres Hellighet, jeg mistenker at du kjenner igjen vekten av symboler og styrken til fortellingen. Ord som kommer ut fra Vatikanet, driver ikke bare inn i den romerske himmelen; de gir gjenklang globalt, former oppfatninger og ofte politikk. Å omtolke fortiden er ikke iboende galt – historikere gjør det ofte – men når en slik nytolkning grenser til sletting, blir det en bjørnetjeneste for sannheten og en hindring for fred.

Hvis vi virkelig skal strebe mot harmoni i Det hellige land, la det være forankret i respekt for de intrikate og sammenvevde historiene til dets folk, ikke i den praktiske forenklingen av en på bekostning av en annen.

Jeg oppfordrer deg til å vurdere den delikate balansen som må opprettholdes når du tar opp slike sensitive saker. Talsmann for fred bør ikke nødvendiggjøre omskrivning av identiteter. Veien til forsoning er ikke brolagt med selektiv hukommelse, men med mot til å omfavne fortidens kompleksitet og integriteten til å respektere den. I dette ligger kanskje et mer varig grunnlag for fred - en bygget ikke på lånte narrativer, men på en felles forpliktelse til sannhet.

Hellige Far, din forpliktelse til fred er beundringsverdig, men fred oppnås ikke ved ensidig bebreidelse. Den er fremmet gjennom klarhet, ærlighet og mot til å rope ut ondskap uansett hvor den befinner seg. Jeg oppfordrer deg til å vurdere hele spekteret av lidelse i Det hellige land og utvide din moralske autoritet på måter som gjenspeiler de komplekse sannhetene i denne varige konflikten.

Fiat justitia ruat caelum. (Latin for: "La rettferdighet skje, selv om himmelen faller.")

Jakten på rettferdighet bør forbli standhaftig og urokkelig, uavhengig av det politiske eller sosiale nedfallet. Vi må opprettholde nødvendigheten av moralsk klarhet og upartiskhet, selv i møte med vanskelige og polariserende spørsmål.

Med vennlig hilsen,

En jøde i Israel"

Engelsk tekst finn du her: An Open Letter to the Pope - by Joshua Hoffman

Refleksjonar etter 7.oktober 2023

 Laurdag 7.oktober vart over 900 israelarar brutalt drepne i ein massiv terroraksjon utført av Hamas, og over 130 menneske tekne inn i Gaza som gislar.

22.juli 2011 vart 77 nordmenn meiningslaust drepne av vår eigen terrorist på Utøya og i Regjeringskvartalet. No har Israel tapt minst 13 gongar så mange av sine kjære, alle vanlege menneske utan annan agenda enn å leva liva sine. I dag sit to små tvillinggutar att utan foreldre, og ei heil slekt sit att med sorga etter ein familie på fem, og så er det alle dei andre

I over 2300 år har Israel og det jødiske folket vore utsette for dei mest meiningslause lidingar. Forfølging og pogromar har vore ein del av dette folket sin kvardag gjennom hundreåra, noko som toppa seg i Hitlers ville plan om å ta livet av heile gjengen. Berre Gud veit kor langt han var frå å lukkast.

På denne bakgrunn er det rørande i dag (måndag 9.oktober) å sjå Israels flagg pryda Brandenburger Tor, midt i Berlin, midt i den byen der Holocaust-planen ein gong vart unnfanga, utvikla og fødd. Slik syner tyskarane i dag solidaritet med Israel og det jødiske folket. Det same skjer forresten i mange hovudstadar i Europa, berre ikkje i Oslo. Kvifor det? Vel, Noreg har alltid hatt ein vanskeleg høve til det jødiske folket. Det inngrodde jødehatet som kom til uttrykk i Grunnlova i 1814 har aldri heilt sloppe taket i oss. Men det er verre no enn på lenge. Arbeiderpartiet som, i Håkon Lie si gylne tid, var varme tilhengarar av, og støttespelarar for, staten Israel, har i dag lett for å kritisera og fordømma landet.  Og statskanalen NRK har sjeldan noko fulltonande godt å seia om Israel og israelarar. Her er det lite forståing å henta. Det handlar for det meste å setja landet og folket i eit dårleg lys. Kvifor det? Er det journalistane sine personlege antipatiar som skin gjennom?

Som kristen kyrkje sørger me djupt over det store tapet som Israel no har lide. Me har lett for å identifisera oss med dette landet og dette folket som vår kjære Herre og frelsar ein gong kom frå, og som han framleis ser på som sitt eige. Mange tusen i Israel har dei siste åra kome til tru på Yeshua Mashiach (som dei kallar Jesus), og dette er blitt ei rørsle som ikkje kan stoppast. Heile nasjonen skal med.  

Men me ber også for det palestinske folket i Gaza og på Vestbreidda. Dei er elska av den same Gud og frelsar som oss, og inneslutta i den same frelse som alle andre. Me går imot alt hat og nedlatande omtale av dette folket, og ber om at lidingane deira skal ta slutt, at dei skal få seg rettsindige leiarar som sluttar fred med Israel, og som går saman med det jødiske folket og ikkje i mot dei. Det vil bli til velsigning for dei, og for alle. I Bibelen (Jesaja 19) ser me faktisk spor om at ei slik tid ein gong vil koma. Det ser me saman med alle som trur på Bibelen fram til med stor entusiasme.