Planlagt farløyse

 VG melder i dag at Camilla og Julie Lorentzen har fått barn nummer to saman. Dette har dei gjort på den måten at eit befrukta egg frå Camilla vart sett inn i Julie si livmor, og vipps så har barnet to mødre. Strengt tatt er vel Camilla mor her og Julie surrogatmor. Men uansett: Den dei ikkje nemner er faren til barnet. For han må jo vera ein plass han også, men har ingen rettar og ingen sjanse til å gje barnet omsorg og vera med å prega barnet sin oppvekst og oppseding. Me prisar vanlegvis fedre som ikkje tek seg av barna sine lågt. Og difor er det ingen god idè å avla barn som ikkje kjenner faren sin, og kan nyta godt av hans kjærleik, livsverdiar og ressursar. Det som skjer når det gjeld surrogati (som visstnok FrP vil gå inn for i komande stortingsperiode) er dessutan i direkte konflikt med Barnekonvensjonen som seier at alle barn har, så langt som det er mogeleg, rett til å få omsorg både frå far og mor. Og det er heva over tvil at det som Øivind Benestad i "Mor-far-barn" kallar "planlagt farløyse" er i strid med denne konvensjonens artikkel 7. Når alt dette er sagt får me ønskja den nyfødde alt godt i livet.

Misjonspaven Frans I er død

 

Pave Frans 1. døydde i dag 88 år gamal. Han fungerte i jobben som "Guds representant" på jorda i 12 år. Vel, dette med Guds representant på jorda er sjølvsagt noko han deler med kvar einaste Jesustruande menneske. Det er berre èin mellommann mellom Gud og menneske, lærer Bibelen oss, og det er Jesus, og alle som tek imot han blir Guds barn, får del i guddommeleg natur og representerer Gud på jorda. 

Gjennom desse 12 åra på "Peters stol", som det heiter, har eg høyrt paven tala saka til fattige og undertrykte, og det er rett ut frå Guds hjarta. Han har tala for freden, og har ikkje vore redd for å tala verdas mektige til rette, utan at han etter min forstand har nådd så langt inn til dei. 

Han var også ein kompromisslaus forkjempar for dei ufødde barna i ei verd der abort er den vanlegaste av alle dødsårsakar. Det skal krediterast han.

Men mindre kjent er det at pave Frans I var ein mann som brann for misjon og evangelisering. Her er eit utdrag av ein gripande tale han heldt i 2017, og som eg fann i norsk omsetjing på katolsk.no:

"Selv om vi opplever at vi er svake, på så mange forskjellige vis, og selv om vi iblant kan miste motet, må vi løfte hodet og se mot Gud. Hvis vi lar oss knekke av følelsen av ikke å strekke til og gir etter for pessimisme, blir vi passive tilskuere til et slapt rutineliv. Men det fins ikke rom for frykt! For Gud selv kommer for å rense våre «urene lepper» og gjøre oss egnet til å misjonere:

«Din skyld er tatt bort, og din synd er sonet.»
Da hørte jeg Herrens røst. Han sa:
«Hvem skal jeg sende,
og hvem vil gå for oss?»
Jeg sa: «Jeg! Send meg!»
(Jes 6,6-8)

Alle misjonerende disipler kan høre denne guddommelige røsten i sitt hjerte. Røsten inviterer dem til å «gå omkring overalt» og gjøre vel og helbrede alle (jf. Apg 10,38). Ved en anledning minnet jeg om at enhver kristen blir til en «Kristoffer» ved dåpen, altså en som «bærer Kristus» til sine søsken (jf. katekesen 30. januar 2016). På en spesiell måte gjelder dette de som er kalt til et liv med særskilt konsekrering og også prestene, som har svart med et sjenerøst «Her er jeg, Herre, send meg!». Prestene er kalt til å gå ut av tempelets hellige innhegning for med fornyet misjonsiver å la Guds ømhet gå over alle bredder og komme menneskene til gode (jf. prekenen ved Oljevigselsmessen, 24. mars 2016). Kirken trenger slike prester: prester som er tillitsfulle og rolige fordi de har funnet den virkelige skatten og som lengter etter gå ut og med glede gjøre alle kjent med den (jf. Matt 13,44)". 

Heile talen kan du lesa her: 

https://www.katolsk.no/nyheter/2017/01/pave-frans-budskap-til-kallsondagen-2017

Denne delen av pave Frans I sitt liv vil eg hugsa, minnast og henta inspirasjon frå i tida som kjem. 

Menneskerettsfråsegna artikkel 16

•  Vaksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie utan nokon avgrensing som skuldast rase, nasjonalitet eller religion. Dei har krav på like rettar ved inngåing av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløysing.
• Ekteskap må berre inngåast etter fritt og fullt samtykke frå dei vordande ektefellene.
• Familien er den naturlege og grunnleggjande eininga i samfunnet og har krav på samfunnets og statens vern.

Denne artikkelen er kjempeviktig i vår tid. Den slår fast at ekteskapet, i menneskerettsperspektiv, er ei sak mellom ei kvinne og ein mann. 

I våre dagar blir det repetert i det uendelege at det er ein menneskerett å gifta seg med den ein elskar, anten det er ein av motsett eller same kjønn. Men det stemmer altså ikkje. 

Nasjonale lover kan sjølvsagt opna for slike "ekteskap", men ingen nasjon kan refsa ein annan nasjon for å bryta menneskerettane ved å nekta to av same kjønn å gifta seg med kvarandre.

Vidare slår denne fråsegna fast at tvangsekteskap er menneskerettsbrot. Likevel er dette vanleg i mange land, kanskje særleg i land der islam er dominerande religion. 

I Menneskerettsfråsegna er kjernefamilien (med mor-far-barn) idealet. Denne familien vert omtala som den "grunnleggjande eininga i samfunnet", og det er denne eininga som har krav på samfunnet og staten sitt vern. Ein nasjons framtid kviler på at kjernefamilien med mor-far og barn fungerer godt. 

Å tillata likekjønna ekteskap, fører til at det blir født barn som ikkje får rett til å veksa opp saman med biologisk far eller mor. Det er brot på Barnekonvensjonen artikkel 7 der det står at alle barn har, så langt som det er mogeleg, rett til å kjenna foreldra sine og ta imot omsorg i frå dei. 

Infantil president

 Eg lytta til ein pressekonferanse med president Donald Trump i dag. Det var selsomt. Han snakka som eit barn. "Alle er så stygge med oss (amerikanarar) sjølv om me er kjempesnille mot dei. Ingen forstår oss. Ingen tek omsyn til oss. Alle utnyttar oss," osv. Kva snakk er dette? Kva statsmannskap er dette? Eg hadde vona mannen hadde mogna litt på dei siste fire åra, men nei. Han har ikkje det. 

Og så skuldar han på andre for dei forferdelege problema som han meiner USA har hamna i. Alt galt er alltid alle andre sin feil, kven det no enn måtte vera. Han skal få alle til å tenkja slik at dei ikkje sjølve ber ansvaret for det som går galt i liva deira. Problema sine må dei adressera til Joe Biden eller demokratane eller Kina. Berre Putin og Russland går fri. 

Eg er konservativ. Eg er luta lei av liberalistane som slost med nebb og klør for ein falsk fridom, fri abort, fri sex, fri ditt og fri datt, og som hatar evangeliske kristne og Bibelens Gud, og som er i mot alle som vil at folk skal leva etter Guds gode lover. Eg  glad for at Donald Trump klårt seier frå om at det finst berre to kjønn, og at han har fått innskrenka retten til abort, og at han er ein talsmann for dei ufødde barna. Det er veldig stort for meg og for mange, mange gudfryktige menneske. 

Men offermentaliteten kan han berre leggja av seg, og bli ein vaksen mann som omtalar andre med respekt, og ser verdien av godt samarbeid. Det kan han gjera utan å bli uklår på noko vis. 

Eg ber om at det skal bli sånn. 

Korleis vil framtidas kyrkje sjå ut?

 Korleis vil det religiøse kartet sjå ut i 2050 dersom utviklinga følgjer det sporet som me er inne på i dag? I følgje analysebyrået Pew-Research Center vil det då sjå slik ut:

• Ein tredel vil framleis kalla seg kristne, slik som no.
• Islam vil nesten vera like stor som kristendomen. Denne religionen har stor prosentvis vekst som eit resultat av høge fødselstal
• Hinduismen, buddhisme og kinesiske religionar vil minka i storleik
• Pga låge fødselstal vil også dei ikkje-religiøse utgjera ein mindre del av befolkninga i 2050 enn i 2025.
• Det vil vera like mange under 15 år som no, men dobbelt så mange over 60 (talet veks frå 1 til 2 milliardar?).
• Halvparten av menneska lever i dag i byar. I 2050 er denne delen vakse til 2/3.
• 40% av dei kristne vil vera å finna i Afrika sør for Sahara, og 80% vil bu i det globale sør (sør for ekvator). 
• Dette inneber alt kyrkja må innstilla seg på å møta fleire muslimar i framtida, fleire gamle, fleire som bur i byar sør for Sahara. 

Det er grunn til å be for at kyrkja i framtida skal veksa seg både djupare og breiare enn nokon gong før. Skjer det, vil den statistiske utviklinga bli påverka av folkevekkingar der kyrkja igjen begynner å veksa fortare enn folketalet. Nøkkelen til dette ser ut til å liggja i Afrika, det einaste kontinentet der fødselsraten for tida er over 2,1. 

Ope brev til paven frå Joshua Hoffman

Etter mange propalestinske og antiisraelske utsegner frå pave Frans I den siste tida, har Joshua Hoffman, ein jøde i Israel, funne det rett å senda paven dette brevet. 

"Deres hellighet,

Det er med respekt for det pavelige embetet og dets historiske dedikasjon til fred og rettferdighet jeg skriver for å uttrykke bekymring angående dine nylige kommentarer om Israel og Gaza.

Som en leder med dyp innflytelse og moralsk autoritet, får ordene dine gjenklang på tvers av kontinenter og trosretninger. Likevel risikerer de i sin resonans å forsterke en fortelling som overser kompleksitet og nyanser, og tør jeg påstå, engasjerer seg i en ubehagelig dobbeltmoral som er unik til skade for den jødiske staten.

Mens mange nasjoner, inkludert de som ledes av autoritære regimer, engasjerer seg i konflikter som forårsaker umålelige sivile lidelser, overgår søkelyset som Israel utsettes for ofte langt det dens motparter må tåle. 

Denne asymmetrien i moralsk dom forvrenger ikke bare oppfatningen av Israels defensive handlinger, men reduserer også den bredere troverdigheten til Kirkens moralske kompass når den selektivt fremhever den jødiske statens feil mens den overser provokasjonene og grusomhetene til dens motstandere.

Slik selektivitet forsterker farlige skjevheter som gir næring til antisemittisme og undergraver innsatsen mot en rettferdig og balansert fred.

Dessuten, når Deres Hellighet snakker om Israels «så mye grusomhet» i Gaza, kan man ikke la være å lure på – unnslipper Hamas grusomheten din oppmerksomhet? Dette er en gruppe som har gjort sykehus til jihadistiske kommandosentraler og barnehager til rakettutskytningsramper.

Gazas sivile, som Hamas hevder å beskytte, er lite mer enn menneskelige skjold i et makabert sjakkspill. Mens Israel målretter terrorister, målretter Hamas bevisst sivile (inkludert barn, kvinner og eldre) - og gjemmer seg bak sitt eget folk når den uunngåelige responsen kommer. Er ikke dette grusomhet i sin mest destillerte form?

Du beklager at «barn ble bombet i Gaza». Men må jeg forsiktig minne Deres Hellighet om at Gazas barn er vanlig opplært til å hate og drepe jøder. I skoler og moskeer får de en jevn diett av hets, forherligende vold og martyrdød. Bør vi ikke sørge over tyveriet av deres uskyld lenge før bombene faller?

Videre beskriver du Israels handlinger som «grusomhet, ikke krig». Jeg frykter, hellige far, at denne feilkarakteriseringen ikke tjener selve konfliktens natur. Krig er i sin natur grusom.

Likevel er det et kritisk skille mellom de som tar møysommelige tiltak for å unngå sivile tap (Israel) og de som bevisst inviterer dem (Hamas). Hvis Israels handlinger er "umoralske", som Deres Hellighet antydet angående Libanon, hvilken terminologi gjenstår da for Hizbollah - en gruppe hvis uttalte oppdrag er å utrydde den jødiske staten totalt?

I slutten av november tok Deres Hellighet denne retorikken et skritt videre, og fordømte «inntrengerens arroganse» i både Ukraina og «Palestina». Med tilbørlig ærbødighet, kan jeg fremheve at en slik uttalelse bringer Den hellige stol på linje med narrativer som tåkelegger det moralske landskapet?

Ukraina er en suveren nasjon under beleiring; Gaza, derimot, styres av de som satte i gang fiendtligheter den 7. oktober, massakrerte 1200 mennesker og tok ytterligere 250 som gisler – mens de regnet raketter over israelske sivile. Parallellen er i beste fall spinkel, i verste fall villedende.

Like urovekkende er utdraget fra din nylige bok, der internasjonale eksperter er sitert som antyder at Israels handlinger i Gaza «har karakteristikker av folkemord». Med all respekt, hellige far, for å låne en setning, dette er ikke krig – det er fiksjon. Det er ikke noe folkemord i Gaza, med mindre man vrir definisjonen til det ugjenkjennelige. Israels befolkning vokser. Gazas befolkning vokser. Hvis dette er folkemord, er det sikkert det minst effektive i historien.

Dessuten er det viktig å minne om Vatikanets egen historiske oppførsel under Holocaust. Til tross for Kirkens nøytralitetserklæringer, forblir Vatikanets taushet og mangel på avgjørende handling da millioner av jøder systematisk ble utryddet, en flekk på dens moralske arv. Pave Pius XIIs motvilje mot å offentlig fordømme nazistenes grusomheter tillot ondskapen å blomstre i skyggene.

Mens etterkrigstidens innsats forsøkte å omskrive dette kapittelet, husker vi jøder det for hva det var. Mens verden står overfor moderne gjentakelser av antisemittisme, bærer Deres Hellighet det moralske ansvaret for å sikre at Vatikanet ikke baner vei for urettferdighet igjen. Historia magistra vitae est. (latin for "Historien er livets lærer.")

Til slutt er det vanskelig å overse din deltakelse i nylige hendelser som rammer inn Jesus som en palestinsk araber. Mens følelsen av solidaritet kan være velmente, var den historiske Jesus selvfølgelig en jødisk mann fra Judea. Å forkaste hans jødiske identitet virker til å fremme en politisk fortelling som forvrenger selve grunnlaget for både den jødiske og den kristne tro.

Man må spørre seg om en slik nyinnstilling er gjort i forsoningens ånd eller ut fra et ønske om å omforme ubeleilige sannheter til mer spiselige politiske uttalelser. Dette, hellige far, er ingen liten teologisk fotnote. Det er gjenbruken av en av de mest grunnleggende skikkelsene i menneskets historie for å passe konturene av en moderne konflikt.

Ekkoene av denne fortellingen bølger langt utover den kirkelige diskursen; de vever seg inn i stoffet til moderne geopolitikk, der identiteter og historier allerede er skjøre og omstridte.

Å hevde Jesus som en palestinsk araber kan få kort applaus fra visse hold, men det reduserer de dype jødiske røttene til selve kristendommen. Den tar bort betydningen av en mann som levde som en del av et jødisk samfunn under romersk styre, som leste Toraen, og hvis lære er gjennomsyret av jødisk tradisjon.

Å glemme dette er å glemme den delte arven som binder sammen Abrahams trosretninger. Det risikerer å fremmedgjøre jødiske samfunn som ser dette som ikke bare historisk revisjonisme, men som en del av en bredere trend for å slette eller redusere jødiske forbindelser til landet.

Deres Hellighet, jeg mistenker at du kjenner igjen vekten av symboler og styrken til fortellingen. Ord som kommer ut fra Vatikanet, driver ikke bare inn i den romerske himmelen; de gir gjenklang globalt, former oppfatninger og ofte politikk. Å omtolke fortiden er ikke iboende galt – historikere gjør det ofte – men når en slik nytolkning grenser til sletting, blir det en bjørnetjeneste for sannheten og en hindring for fred.

Hvis vi virkelig skal strebe mot harmoni i Det hellige land, la det være forankret i respekt for de intrikate og sammenvevde historiene til dets folk, ikke i den praktiske forenklingen av en på bekostning av en annen.

Jeg oppfordrer deg til å vurdere den delikate balansen som må opprettholdes når du tar opp slike sensitive saker. Talsmann for fred bør ikke nødvendiggjøre omskrivning av identiteter. Veien til forsoning er ikke brolagt med selektiv hukommelse, men med mot til å omfavne fortidens kompleksitet og integriteten til å respektere den. I dette ligger kanskje et mer varig grunnlag for fred - en bygget ikke på lånte narrativer, men på en felles forpliktelse til sannhet.

Hellige Far, din forpliktelse til fred er beundringsverdig, men fred oppnås ikke ved ensidig bebreidelse. Den er fremmet gjennom klarhet, ærlighet og mot til å rope ut ondskap uansett hvor den befinner seg. Jeg oppfordrer deg til å vurdere hele spekteret av lidelse i Det hellige land og utvide din moralske autoritet på måter som gjenspeiler de komplekse sannhetene i denne varige konflikten.

Fiat justitia ruat caelum. (Latin for: "La rettferdighet skje, selv om himmelen faller.")

Jakten på rettferdighet bør forbli standhaftig og urokkelig, uavhengig av det politiske eller sosiale nedfallet. Vi må opprettholde nødvendigheten av moralsk klarhet og upartiskhet, selv i møte med vanskelige og polariserende spørsmål.

Med vennlig hilsen,

En jøde i Israel"

Engelsk tekst finn du her: An Open Letter to the Pope - by Joshua Hoffman

Tvilsam feiring

 I dag vart grensa for fri abort flytta frå veke 12 til veke 18, og "fosterreduksjon" vart lovleg att. I kveld var toppane i Arbeidarpartiet ute på by`n for å feira. 

Kor kvalmande går det an å oppføra seg? Det skulle vore strengt forbode for vaksne folk å feira ein siger over små barn, særleg når det handlar om små barns liv. 

Slik informasjon gjer at eg ser lyst på dei problema AP har for tida med meiningsmålingar nede på under 17%, med påfølgande bråk. Må dei tapa alt dei har av oppslutning. Dei fortener ikkje å styra dette landet.