"Du er Peter, og på dette fjellet vil eg byggja mi kyrkje, og dødsrikeportane skal ikkje få makt over henne", sa Jesus etter at Simon hadde sanna Jesus som Messias. Han sa: "Du er Messias, den levande Guds Son!" Far i himmelen hadde openberra dette for Simon, og slik gjort han til ein sann tilbedar: "Du er Messias..." Tilbedarar hevar seg over sine eigne behov og dei nære ting og strekkjer seg mot Jesus og seier: "Du er min Herre, du er min frelsar, du er...min". Slikt er godt for Jesus å høyra. Elles vert øyro hans dagen lang pumpa full av bannskap, rått og grovt snakk, løgner og baktale. Men midt i all denne straumen av synd mot himmelens Gud, høyrer han ei og anna røyst frå ein kristen som har skjøna litt: "Jesus, min Herre og min Gud, mi rettferd, mitt lys, mi von og mi framtid..." osv. Og han tenkjer: "Denne personen har forstått. Han/ho er til å byggja på. Eg vil byggja kyrkja mi på tilbedarar. Dei har mitt stoff i seg, dei er faste som fjell og dei er slike som andre kan støtta seg til. Dette er folk til å stola på, nett som Simon Peter."
Jesus kallar tilbedarar til å leia kyrkja si. Ingen skjønar hans hjarta som dei, og leiarar som ikkje skjønar Jesu hjarta er farlege.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar